Pianokonsert nr. 6 i B-dur
di Wolfgang Amadeus Mozart
Bakgrunn og komposisjon
Wolfgang Amadeus Mozart komponerte sin Pianokonsert nr. 6 i B-dur, K. 238, i januar 1776 mens han bodde i Salzburg[1]. På det tidspunktet hadde den 20 år gamle Mozart nylig fullført flere års turneer i Europa som vidunderbarn og hadde slått seg til ro i en stilling som konsertmester og hofforganist hos fyrstebiskopen av Salzburg[2]. Kulturelt sett arbeidet han i den klassiske epoken, en tid formet av opplysningstidens ideer og en musikalsk estetikk som favoriserte eleganse og klarhet – ofte kalt galant-stilen, som la vekt på enkle, sangbare melodier, lette teksturer og umiddelbar appell til publikum[3][4]. Mozarts sjette konsert ble skrevet i denne galante stilen, i likhet med to andre klaverkonserter (K. 242 og K. 246) som han komponerte i løpet av de neste tre månedene[1].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
I Mozarts privatliv var 1776 en periode med relativt rutinepreget tilværelse i Salzburgs hofflige miljø. Han opptrådte ofte ved slottskonserter og i lokale salonger, og leverte nye verk for å underholde aristokratiet[5]. B-dur-konserten var trolig ment for slike anledninger – et grasiøst middel til å vise frem den unge komponisten (og andre talentfulle utøvere) under den festlige karnevalssesongen i 1776[5]. Faktisk urfremførte Mozart selv verket som solist under karnevalskonsertene det året[5]. Bemerkelsesverdig nok tyder bevarte beretninger på at konserten først ikke ble spilt på et moderne piano i det hele tatt, men på et cembalo. I Salzburg i 1776 var det angivelig ingen fortepianoer tilgjengelige, så Mozart og søsteren Nannerl skal ha gitt tidlige fremføringer på cembalo[6]. Mozart merket til og med partituret “Concerto di cembalo” (“konsert for cembalo”) i manuskriptet[7].
Denne konserten kom på et tidspunkt da Mozart finslipte håndverket sitt i sjangeren. Den følger malen fra hans tidligere Pianokonsert nr. 5 i D-dur (K. 175) med en lys sonateform førstesats og en livlig rondo finale[8]. Selv om den ikke dykker ned i dyp dramatikk, antyder verkets polerte sjarm og oppfinnsomhet Mozarts fremtidige mesterverk[9]. Den unge komponisten var selv så stolt av K. 238 at han tok den med på reisene sine i 1777–78: han fremførte den i München og Augsburg i 1777, og han lærte den bort til sin tenårige elev Rosa Cannabich, som spilte den på en Mannheim-konsert 13. februar 1778[10]. Disse fremføringene viser at konserten ble godt mottatt som elegant underholdning, egnet både for Mozarts egen virtuositet og for begavede amatørers ferdigheter.
Besetning og bemerkelsesverdige trekk
Mozart besatte konserten for soloklaver (opprinnelig cembalo, selv om den ofte spilles på piano i dag) og et beskjedent orkester med to oboer, to horn og strykere[11] I langsatsen bytter Mozart ut oboene med to fløyter, en endring som gir den milde satsen en mykere, søtere klang[12] Bortsett fra denne substitusjonen er det ingen klarinetter, trompeter eller pauker – orkesteret holdes lett og kammermusikalsk, i tråd med verkets intime format. Den overordnede klangen er lett og gjennomsiktig, karakteristisk for Mozarts tidlige konsertstil[11].
Til tross for de små styrkene introduserer Mozart noen interessante instrumentale finesser. Allerede i åpningen gjør hornene seg gjeldende med livlige passasjer, som tilfører varme og leken energi – et trekk som vender tilbake i finalen[9] Faktisk skal Mozart (8 år gammel, mens han skrev sin første symfoni) berømt ha bemerket at man bør “gi hornene noe fornuftig å gjøre,” og i denne konserten gir han faktisk hornistene øyeblikk til å skinne[13][14] Langsatsen, derimot, lar fløytene sukke i lyriske fraser over sordinerte strykere, noe som skaper en delikat dialog som forsterker musikkens ømme karakter[9] Gjennom hele konserten kompletterer det akkompagnerende orkesteret solisten med elegant tilbakeholdenhet og overdøver aldri klaveret. Denne balansen mellom piano og orkester – et kjennetegn ved Mozarts konserter – er allerede tydelig i dette tidlige verket, med klare skiller mellom solo og akkompagnement som er typiske for den galante stilen[4].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Form og musikalsk karakter
Konserten er lagt opp i tre satser, hver med sin egen stemning og stil[15]:
- I. Allegro aperto (B-dur) – Førstesatsen går i raskt tempo og i sonateform, betegnet Allegro aperto, et uvanlig uttrykk som betyr “åpen” eller “lys”. Mozart brukte aperto i noen få tidlige konserter for å antyde en strålende, sorgløs ånd[16] Ja, denne satsen er munter og “åpen” i karakter, og utstråler glans og livsglede[16] Orkesteret introduserer et grasiøst hovedtema, og soloklaveret tar det opp med lett, glitrende passasjespill. Det er ikke noen stormfulle eller mørke mellomspill i begynnelsen – musikken beholder en høflig, aristokratisk sjarme. Først i den sentrale utviklingsdelen våger Mozart seg kort inn i moll: Klaveret spiller virvlende arpeggioer og brutte oktaver i moll, besvart av klagende obointervaller, noe som tilfører et snev av patos[16] Som en forsker bemerket, gir “satsen oss et glimt av den egentlige Mozart” i denne flyktige moll-episoden, under den høflige overflaten[17] Snart vender imidlertid det solrike humøret tilbake når musikken rekapitulerer åpningsmotivene med ro og verdighet. Mozart skrev en kort kadens til denne satsen (omtrent 12 takter) for å gi solisten en siste utsmykning før orkesteret avrunder Allegroen[17] Alt i alt er satsen lett, frisk og behagelig melodisk, og viser Mozarts tidlige klassiske stil uten tung dramatikk[18].
- II. Andante un poco adagio (Ess-dur) – Andresatsen er en mild Andante, som byr på en syngende, lyrisk kontrast til de livlige ytre satsene. Her erstatter Mozart oboene med fløyter, som, i kombinasjon med dempede strykere og pizzicato i bassen, gir musikken en «søtere, mildere karakter»[12]. Pianoet vever en enkel, flytende melodi over et vuggende triolakkompagnement, og skaper en atmosfære av intim varme. Denne Andante er «enkel og mild» på overflaten[12], men Mozart tilfører harmonikken et diskret raffinement. Han skifter mellom dur- og molltonearter i et blunk, en dramatisk chiaroscuro (lys–mørke)-effekt som tilfører emosjonell dybde[12]. Disse raske vekslingene mellom mørkning og oppklaring i harmonikken skulle bli et kjennetegn ved Mozarts senere verker, og her foregriper de de dype kontrastene i enkelte senere langsomme satser. Faktisk mener kommentatorer at man i denne satsen hører spiren til Mozarts berømte langsomme sats fra «Elvira Madigan» konserten i C-dur, K. 467, komponert ni år senere[12]. Begge deler trekk som den delikate triolrytmen og blandingen av sjatteringer mellom dur og moll, som viser hvordan Mozarts lyriske stil utviklet seg fra disse tidlige eksperimentene[12]. Den overordnede stemningen forblir likevel grasiøs og ettertenksom, uten noen gang å nå tragisk intensitet. Dette forfinede mellomspillet ville ha gledet Salzburg-publikummet med sin vemodige skjønnhet og «sukkende» treblåserfraser[9].
- III. Rondeau: Allegro (Bess-dur) – Finalen er en lys rondo (et tilbakevendende hovedtema som veksler med kontrasterende episoder) merket Allegro. Den har preg av stilisert dansemusikk, fullt av elegante, lekne rytmer fra både orkester og solist[13]. Hovedtemaet i rondoen er lyst og fengende, og fremhever pianistens smidige anslag i dialog med orkesteret. I denne satsen vender oboene tilbake (fløytene er utelatt), og Mozart gir hornene en særlig fremtredende rolle[13]. Hornene bryter inn med sprudlende signaler og harmonier, og innfrir den unge Mozarts løfte om å la dem «skinne»[13]. Midtveis i rondoen overrasker Mozart lytteren med en kort utflukt til g-moll, den ene delen der solopartiet blir uttalt virtuost[19]. I denne g-moll-episoden må pianoet utføre rask fingerteknikk i barokkstil – for eksempel gjentatte brutte oktaver som krever smidighet og presisjon[19]. Dette gir et flyktig øyeblikk av virtuos ild, men løser seg snart tilbake til det glade dur-omkvedet. Mozart skrev også en kort kadens til finalen, og forventet dessuten at utøveren skulle improvisere små utsmykninger (Eingänge) ved strategiske pauser[20]. Uvanlig nok er konsertens avslutning sjarmerende, men beskjeden: etter det siste soloutbruddet blir den siste fremføringen av rondotemaet ikke gitt til pianoet, men til en enkelt obo, slik at stykket får avslutte med et mildt «siste smil» fra oboen snarere enn en stor, bravourpreget solofinale[21]. Effekten er en varm, vittig avskjed i tråd med verkets grasiøse karakter.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Mottakelse og ettermæle
Mozarts Klaverkonsert nr. 6 ble i sin samtid verdsatt som et fornøyelig eksempel på hans ungdommelige talent, selv om den ikke oppnådde den berømmelsen de senere konsertene gjorde. I Salzburg gledet den trolig de hofflige publikummene ved urfremføringen i 1776. Mozarts egen tilfredshet med stykket fremgår av at han tok det med på reise: han fremførte konserten for elitekretser i München og Augsburg i 1777, og i Mannheim lot han stolt sin elev Rosa Cannabich spille solopartiet i 1778[10]. Samtidens lyttere ville ha satt pris på dens grasiøse melodier og briljante klaverpassasjer, som bød på underholdning uten å anstrenge øret – som en kommentator bemerket, inneholder konserten «ingenting som er for krevende for lytteren», men er likevel «fullstendig fengslende» i sin sjarm[22]. Verkets galante eleganse gjorde det velegnet for tidens dannede salonger og akademier.
Etter Mozarts død falt imidlertid konserten i Bess-dur i relativ uklarhet i mange år. Mozart hadde hatt til hensikt å publisere partituret, men i hans levetid forble det i manuskript[23]. Den kom endelig i trykken på 1790-tallet (omkring 1793–1795) under tittelen «Concerto di Cembalo», noe som gjenspeiler opprinnelsen som en cembalokonsert[23][24]. På det tidspunktet hadde musikksmaken utviklet seg, og Mozarts senere, mer dramatiske klaverkonserter (som «Jeunehomme» K. 271 og de store Wien-konsertene) hadde overskygget dette tidlige verket. Det finnes ingen opptegnelser om at Mozart fremførte K. 238 i sine Wien-år på 1780-tallet – han hadde gått videre til nye komposisjoner og mer ambisiøse konserter for sine offentlige opptredener[25][26]. Gjennom 1800-tallet ble nr. 6 trolig sjelden hørt i konsertsaler, ettersom publikum søkte mot Mozarts modne mesterverk.
I moderne tid har konserten fått ny oppmerksomhet som del av Mozarts samlede verk, ofte innspilt og fremført i sykluser av klaverkonsertene. Musikere og forskere ser den nå som en viktig byggestein i Mozarts utvikling. Selv om den er relativt lett og «pen» sammenlignet med de senere verkene, byr K. 238 på sine egne gleder: elegant håndverk, ungdommelig sprudlende energi og antydninger om de større dybdene som skulle komme[27]. Pianisten Angela Hewitt innrømmer for eksempel at hun en gang syntes Mozarts tidlige konserter ikke var særlig interessante, men etter å ha studert og fremført dette stykket «endret [hun] fullstendig mening», og oppdaget dets subtile sjarm og fine detaljer[28][29]. Dagens lyttere kan verdsette Klaverkonsert nr. 6 som et vindu inn i Mozarts verden i 1776 – en verden av forfinet smak og gledesspekket musisering – og som et portrett av komponisten som et ungt geni, fylt av ynde, vidd og melodisk oppfinnsomhet selv i begynnelsen av tjueårene.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Sources
Mozart’s Piano Concerto No. 6 in B-flat major, K. 238 (1776), Wikipedia[30][23][16][31]; LA Philharmonic program notes by John Mangum[32][9]; Angela Hewitt, Hyperion Records liner notes (2011)[6][13][19]; Cuthbert Girdlestone, Mozart’s Piano Concertos (1948)[17]; Fugue for Thought blog (2017)[33][34]; IMSLP (International Music Score Library Project)[35].
[1][3][10][11][12][15][16][17][23][30][31] Piano Concerto No. 6 (Mozart) - Wikipedia
https://en.wikipedia.org/wiki/Piano_Concerto_No._6_(Mozart)
[2][5][8][9][32] Piano Concerto No. 6, K. 238, Wolfgang Amadeus Mozart
https://www.laphil.com/musicdb/pieces/2780/piano-concerto-no-6-k-238
[4][18][22][27][28][33][34] Mozart Piano Concerto no. 6 in B-flat, K. 238 – Fugue for Thought
https://fugueforthought.de/2017/05/25/mozart-piano-concerto-no-6-in-b-flat-k-238/
[6][13][14][19][20][21][29] Piano Concerto No 6 in B flat major, K238 (Mozart/Hewitt) - from CDA67840 - Hyperion Records - MP3 and Lossless downloads
https://www.hyperion-records.co.uk/dw.asp?dc=W13794_67840
[7] Concerto di cembalo | Library of Congress
https://www.loc.gov/resource/music.musihas-200154471/?st=gallery
[24][35] Piano Concerto No.6 in B-flat major, K.238 (Mozart, Wolfgang Amadeus) - IMSLP
https://imslp.org/wiki/Piano_Concerto_No.6_in_B-flat_major%2C_K.238_(Mozart%2C_Wolfgang_Amadeus)
[25] [PDF] CONCERTOS - DME Mozarteum
https://dme.mozarteum.at/DME/objs/pdf/nma_145_-15_-3_eng.pdf
[26] [PDF] The letters of Wolfgang Amadeus Mozart (1769-1791)
https://archive.org/download/lettersofwolfgan01moza/lettersofwolfgan01moza.pdf