Rondo i D-dur for horn og orkester (Süßmayr etter Mozart), K. 514
von Wolfgang Amadeus Mozart
Rondo i D-dur for horn og orkester (K. 514) er en posthum instrumentering fra 1792, utført av Franz Xaver Süßmayr, av Mozarts ufullførte finaleskisse til D-dur-hornkonsertprosjektet knyttet til Joseph Leutgeb. Bevart som en fullført orkestersats i D-dur byr verket på et senklassisistisk hornnummer der solostemmen synes å ligge tett opp til Mozarts plan, samtidig som den orkestrale veven i stor grad er Süßmayrs arbeid.
Bakgrunn og kontekst
I Mozarts siste år (1791) begynte han på det som i dag ofte kalles Hornkonsert nr. 1 i D-dur, og etterlot seg en ferdig førstesats (K. 412/386b), men bare en ufullstendig skisse til den planlagte rondofinalen. Etter Mozarts død 5. desember 1791 utarbeidet hans elev og samarbeidspartner Franz Xaver Süßmayr—mest kjent for å ha fullført Requiem—en spillbar versjon av denne finalen.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
De bevarte kildene tyder på at Süßmayrs fullførte Rondo i D-dur er datert 6. april 1792 (stedet er ikke sikkert dokumentert, men knyttes i manuskripttradisjonen til Wien). I Mozarteums katalog behandles satsens autentisitet som feilaktig tilskrevet Mozart i sin helhet: Mozart krediteres for den «opprinnelige musikken», mens Süßmayr oppføres som komponist av den fullførte partituret.[1] Dette er det grunnleggende perspektivet K. 514 best høres gjennom: en mozartsk solokonsepsjon bevart innenfor en arrangør og fullførers orkestrale realisering.
Musikalsk karakter
K. 514 er et ensatsig Rondo (Allegro) i D-dur, tenkt som et virtuost stykke for naturhorn—klare åpne overtoner, klingende arpeggiofigurer og smidig passasjearbeid som ligger idiomatisk på instrumentets «hjemmetoner» i tonearten D. Solistens periodiske frasering og tydelige kadenspunkter holder musikken i et offentlig, konsertant register, mens korte episoder skaper kontrast før hovedrefrengene vender tilbake.
Orkesterbesetningen er nøktern og praktisk: solohorn, to oboer, to fagotter (tilsynelatende ment som forsterkning av basslinjen) og strykere.[1][2] Kommentaren i Neue Mozart-Ausgabe påpeker at solostemmene i Mozarts skisse og Süßmayrs partitur «stemmer nesten ordrett overens», mens akkompagnementet er nyskapte og utformet av Süßmayr—en forskjell som kan merkes i orkestersatsens enkle, tjenlige støtte til hornets retorikk snarere enn det mer tett motiverte samspillet som er typisk for Mozarts modne konsertfinaler.[2]
Plass i katalogen
Hørt ved siden av Mozarts fullt autografe hornverker—særlig den sene, vidtfavnende Hornkonsert nr. 4 i E♭-dur, K. 495—står K. 514 som et sent etterbilde: et vennlig rondofinale-opplegg knyttet til Mozarts wienerkrets og til Leutgeb, men først og fremst overlevert til oss gjennom Süßmayrs fullføring i 1792.[1]
[1] Internationale Stiftung Mozarteum, Köchel-Verzeichnis entry: “Rondo in D for horn and orchestra” (bei 412,02) — dating (6 April 1792), status/authenticity note, and instrumentation.
[2] Digital Mozart Edition (Mozarteum): New Mozart Edition (NMA) V/14/5 Horn Concertos — English introduction/commentary discussing Süßmayr’s authorship and the relationship between Mozart’s draft and Süßmayr’s scored rondo.