«Mentre ti lascio, o figlia» (K. 513): Mozarts konsertarie i Ess-dur for bass
볼프강 아마데우스 모차르트 작
Mozarts konsertarie Mentre ti lascio, o figlia (K. 513) er en kompakt, men dramatisk ladet scena for bass og orkester, komponert i Wien 23. mars 1787.[1] Skrevet på høyden av hans modne operastil kondenserer den den følelsesmettede retorikken fra opera seria til et frittstående stykke som belønner nærlytting med sin gjennomkomponerte utforming, sin talende orkesterfarge og sin uvanlig krevende vokalsats for en dyp stemme.[2]
Bakgrunn og kontekst
Komponert i Wien i 1787 – Mozarts trettiførste år – hører bassarien Mentre ti lascio, o figlia (Ess-dur, K. 513) til det rike sjiktet av selvstendige italienske konsertarier som står side om side med (og av og til mellom) de store sceneverkene.[1] Dateringen er uvanlig presis: 23. mars 1787.[3] Med andre ord stammer den fra den samme skapende perioden der Mozart tenkte i sterkt teatralske baner – en viktig nøkkel til hvorfor dette «frittstående» nummeret kan oppleves som en fullstendig operascene i miniatyr.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Verket knyttes til Gottfried (Gottfrid) von Jacquin, et medlem av Mozarts wienerkrets; moderne forskning gjentar ofte at Mozart komponerte K. 513 for ham.[2] Om Jacquin var den første utøveren eller ikke, er arien likevel talende i sin profil: Mozart bruker bassen ikke bare som en komisk far eller en bråkjekk autoritetsfigur (slik mye opera buffa-konvensjon tilsier), men som et medium for alvorstung, øm intensitet – en uttrykksmåte som foregriper den dypere, psykologiske basskrivingen i hans operaer fra slutten av 1780-årene.
Tekst og komposisjon
Mozart bestilte ikke et nytt dikt til K. 513; i stedet lånte han en eksisterende operatekst. Ordene er hentet fra librettoen av Duè (eller Due) Sant’Angiolo-Morbilli til Giovanni Paisiellos opera La disfatta di Dario.[2][4] I typisk opera seria-ånd er situasjonen en privat følelse i høyspenn som gjøres offentlig gjennom sang: en fars smertefulle avskjed med sin datter (tittelens «Mens jeg forlater deg, o datter»).
Musikalsk viser Mozarts besetning allerede en konsertarie-ambisjon snarere enn et nakent continuo-akkompagnement. De bevarte kildene og moderne katalogisering oppgir et orkester med fløyte, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 2 horn og strykere.[5] At klarinettene er med – fortsatt en relativt «moderne» klangfarge i 1787 – er viktig: i Ess-dur kan de tilføre både varme og et mildt skimmer, og slik knytte ariens ømhet til den klangverdenen Mozart dyrket i Wien.
Musikalsk karakter
K. 513 omtales ofte som gjennomkomponert: i stedet for en ryddig da capo-form former Mozart arien som en kontinuerlig utfoldende dramatisk bue i tre sammenkjedede temporegioner (Larghetto – Allegro – Più allegro).[2] Denne strukturen er mer enn en formell kuriositet; den er en teatralsk strategi. Åpningen i Larghetto gir rom for en verdig, intim henvendelse (først orkesterinnledning, deretter stemmen), mens de senere, raskere avsnittene omsetter følelsen til bevegelse – en opptrapping som minner om en operascenes skifte fra ettertanke til beslutning.
Det som gjør arien særpreget innenfor Mozarts bassrepertoar, er nettopp denne blandingen av patos og teknikk. Basslinjen er ikke bare «dyp»: den er smidig og retorisk detaljert, og krever båret legato side om side med raske figurer i den avsluttende akselerasjonen.[2] Mozart skriver dermed for en bass som kan overbevise som skuespiller og imponere som virtuos – et ideal som plasserer K. 513 nær hans beste selvstendige scenestykker for dyp stemme.
For lyttere som først og fremst kjenner Mozart gjennom operaene, fortjener Mentre ti lascio, o figlia oppmerksomhet som et konsentrert eksempel på hans modne dramatiske håndverk: en selvstendig avskjedsscene der orkesterpaletten, den fleksible formen og den følelsesmessig våkne vokalsatsen viser hvordan operatankegangen kunne blomstre også utenfor et fullskala teaterverk.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] Internationale Stiftung Mozarteum (KV catalogue entry for K. 513; work title, genre, and basic catalog data).
[2] R. M. Smith, “The Concert Arias of Mozart” (PDF; discussion of K. 513: date/place, intended singer, form/sections, scoring, and vocal character).
[3] Wikipedia: Köchel catalogue (table entry giving date 23 March 1787, age 31, and Vienna for K. 513).
[4] Parlance Chamber Concerts program note (text source from Sant’Angiolo-Morbilli for Paisiello’s *La disfatta di Dario*; contextual description).
[5] IMSLP work page for K. 513 (instrumentation list, key, and general information).