Notturno i F-dur, «Due pupille amabili» (K. Anh.A 47.01 / K. 439)
di Wolfgang Amadeus Mozart
Notturno «Due pupille amabili» (K. Anh.A 47.01 / K. 439) er en kort italiensk terzett for to sopraner og bass, besatt med tre bassetthorn, og knyttet til Wien i de sene 1780-årene. Stykket er bevart som del av et sett i forbindelse med Gottfried von Jacquin, og verken presist opphav eller kronologi er sikkert dokumentert.
Bakgrunn og kontekst
«Due pupille amabili» er overlevert som et verdslig notturno (et lite aftenstykke for fremføring i hjemmet) for to sopraner, bass og tre bassetthorn i F-dur [1]. I Mozarteums Köchel-innførsel knyttes det til et sett «Sei Notturni» som er dedisert til grevinne Hortensia d’Hatzfeld, og som også bærer en dedikasjon der Gottfried von Jacquin nevnes—noe som antyder en samarbeidsprosess, eller i det minste en formidlet overlevering, snarere enn en rettlinjet, fullt ut autograf Mozart-utgivelse [1].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Den samme innførselen peker også på en senere wiensk datering (1787–1788) og krediterer uttrykkelig Jacquin som «Composer» og Mozart som «Arranger» [1]. Noen referanselister sirkulerer likevel en tidligere, omtrentlig datering (ca. 1783) [2]. Uansett plasserer besetningen verket tydelig i det wienske klanguniverset der bassetthorn (foretrukket i Mozarts krets) ble dyrket for intimt, sosialt musiserende samvær.
Musikalsk karakter
På papiret fremstår stykket som en konsentrert, lyrisk ensemblesang: tre stemmer beveger seg i stor grad i tydelig, homofon deklamasjon (felles tekstrytme), med korte innslag av imitasjon og ekkoaktige innsatser, som om det var tenkt for drevne amatører så vel som profesjonelle [3]. Teksten («Due pupille amabili…») er et konvensjonelt amorøst kompliment, og tonesettingen vektlegger elegant, konsonant sats snarere enn teatralske kontraster—godt egnet for en senkvelds salongramme.
De tre bassetthornene leverer den karakteristiske fargen: varme klanger i mellomleiet og utholdte harmonier som legger et mykt underlag for sangerne, og ensemblet fungerer ofte som et dempet blåsekor snarere enn et orkestralt akkompagnement [1]. Uansett den nøyaktige arbeidsdelingen mellom Jacquin og Mozart, er resultatet en tiltalende miniatyr der vokal sjarm og bassetthornklang er hovedpoengene—mer et forfinet sosialt «øyeblikk» enn et verk som sikter mot stort formalt drama.
[1] Stiftung Mozarteum Salzburg, Köchel-Verzeichnis entry for “Due pupille amabili” (Anh. A 47,01): scoring, key, dating note, and person attributions (Jacquin / Mozart).
[2] IMSLP work page for “Due pupille amabili” (K. 439 / Anh. A 47/01): widely circulated catalog identifiers and alternate dating claims.
[3] IMSLP PDF score (vocal parts) for “Due pupille amabili”: confirms ensemble layout and notational character.