Klarinettkvintett i A-dur, K. 581 («Stadler-kvintetten»)

Bakgrunn og kontekst

Wien i 1789 var ikke det Wien Mozart hadde opplevd under abonnementskonsertenes triumfer midt på 1780-tallet. Det offentlige markedet for klaverkonserter var i ferd med å kjølne, og Mozarts inntekter—som alltid sammensatt av mange små kilder—ble i økende grad avhengige av undervisning, bestillinger og lojaliteten til en liten krets velgjørere. En av de viktigste var kjøpmannen Johann Michael Puchberg, som Mozart skrev en rekke påtrengende bønner om økonomisk hjelp til. I en slik prekær situasjon blir kammermusikk mindre en «privat» sjanger enn en pragmatisk: den kan prøves ut i salonger, ved veldedighetsarrangementer og blant venner; den krever verken orkester, teater eller komplisert prøvelogistikk.

Klarinetten hadde samtidig sin egen wiener-øyeblikk. Mozart hadde lenge beundret instrumentets evne til å etterligne menneskestemmen, men det var tilstedeværelsen av virtuoser—fremfor alt Anton Stadler—som fikk ham til å skrive kammermusikk der klarinetten ikke behandles som en koloristisk kuriositet, men som en hovedperson i stand til vedvarende, lyrisk argumentasjon. Kvintettens estetikk er talende senmozartsk: en ro som ikke utelukker tvetydighet, og en glede over klangfarge som er uløselig knyttet til formen.

Verkets første dokumenterte fremføring fant sted 22. desember 1789, ved en Tonkünstler-Societät-veldedighetskonsert i Wiens Burgtheater, på et program ellers dominert av Vincenzo Righinis kantate Il natale d’Apollo.[4] Sammenhengen er viktig. Slike benefis-konserter var delvis offentlige og betydningsfulle for omdømme; de var også anledninger der «kammer»stykker kunne dukke opp som mellomspill innenfor større teatrale rammer. Ifølge redaksjonens forord til en sentral moderne fremføringsutgave spilte fiolinisten Joseph Zistler førstefiolin, Stadler tok klarinettstemmen, og arrangementet er med god grunn blitt oppfattet som urfremføringen.[3]

Komposisjon og dedikasjon

Mozart førte kvintetten inn i sin autografe tematiske katalog med fullføringsdato 29. september 1789.[2] Den ble dedisert til Anton Stadler—venn, frimurerbror og den mest betydningsfulle klarinettpersonligheten i Mozarts Wien.[1] Det som gjør dedikasjonen til mer enn en høflig overskrift, er hvor fullstendig satsen bærer preg av en bestemt utøvers profil: ikke bare «virtuos», men overbevisende i legato, smidig i artikulasjonen og uvanlig varm i dypt register.

Et talende glimt av kvintettens sosiale liv finner vi i Mozarts brev av 8. april 1790 til Puchberg, der han inviterer velgjøreren til å høre «Stadlers kvintett» hos grev Hadik, sammen med «trioen som jeg har skrevet for deg».[3] To ting peker seg ut. For det første ser det ut til at Mozart selv enten fant på (eller i det minste godkjente) kallenavnet «Stadler-kvintetten», og dermed forankret stykket i utøveren snarere enn i en abstrakt sjanger.[3] For det andre ser vi kvintetten i funksjon som en slags musikalsk valuta i patronasjenettverk: noe Mozart kan tilby—kunstnerisk og sosialt—i bytte mot velvilje og, ikke minst, økonomisk støtte.

Kvintetten inngår også i en mer teknisk, instrumenthistorisk fortelling: Stadlers forbindelse med bassettklarinetten, en klarinett med utvidet dybdeleie. Et samtidig program (gjengitt i et viktig redaksjonelt forord) dokumenterer Stadlers opptreden i Wien 20. februar 1788 med en utvidet klarinett som da ble omtalt som en «bassklarinett» eller Inventionsklarinette, bygget av Theodor Lotz, med toner under standardinstrumentets omfang.[3] Om Mozart tenkte K. 581 for et slikt instrument, er fortsatt omdiskutert; men hypotesen har preget moderne fremføringspraksis, og den forklarer hvorfor enkelte passasjer kan virke å «ønske» en dypere fortsettelse enn den vanlige A-klarinetten tillater.[3]

Til og med verkets senere kildehistorie gir næring til debatten. Autografpartituret er tapt, og redaktører er derfor henvist til senere trykk og sekundær overlevering.[3] Dette fraværet er ikke en tørr bibliografisk detalj: det er en av grunnene til at kvintetten fortsatt er et levende redaksjonelt problem—hvordan avveie hva kildene sier, hva den historiske konteksten antyder, og hva musikken selv ser ut til å foreslå.

Form og musikalsk karakter

Mozarts kvintett har konvensjonelt fire satser, men den oppfører seg mindre som en miniatyrkonsert og mer som en strykekvartett som har fått en ekstra, menneskelignende stemme. Klarinetten er ofte primus inter pares—først blant likemenn—men Mozart legger gang på gang til rette for situasjoner der strykerne bestemmer den emosjonelle temperaturen, og klarinetten trer inn som kommentator, partner eller mild provokatør.

I. Allegro (A-dur)

Åpningens balanse kan høres uanstrengt ut; strukturelt er den alt annet enn tilfeldig. Mozart lar strykerne først etablere den sosiale orden—klar frasering, avbalansert harmoni—før klarinetten kommer inn på en måte som kjennes som tale som føyer seg inn i en samtale som allerede er i gang. Klarinettens første bidrag er ikke bare «melodi på toppen»; de fungerer som en slags tonal belysning: samme harmoni, men plutselig varmere.

Et kjennetegn ved Mozarts senstil er måten tekstur blir form på. I stedet for å proklamere en stor kontrast mellom «tema én» og «tema to», behandler han ofte motivene som fleksible objekter som kan vandre mellom instrumenter og registre. Her gjør klarinettens evne til sømløse registersprang (fra mørk chalumeau til en lysere klang i høyden) det mulig å modulere farge uten å endre selve materialet—en økonomisk metode som skaper en følelse av kontinuerlig, vokal utvikling.

For utøvere stiller satsen et kammermusikalsk spørsmål snarere enn et solistisk: hvordan holde klarinetten hørbar uten å gjøre strykerne til akkompagnement. De mest overbevisende tolkningene behandler gjerne klarinetten mindre som hovedperson og mer som en gjest som iblant får ordet.

II. Larghetto (D-dur)

Den langsomme satsen beskrives ofte som «arieaktig», men det mest særpregede er tilbakeholdenheten. Mozart skriver en linje som inviterer til cantabile, samtidig som den avviser åpenbar operatisk briljans. Strykerne legger ikke bare en pute under klarinetten; de skaper en glorie av mykt bevegelige harmonier der klarinettens enkleste intervaller kan kjennes som betroelser.

Det som gjør satsen særlig moderne, er hvordan den dramatiserer pust og stillhet. Kadenspunkter tenderer til å løse seg opp snarere enn å avslutte; klarinettlinjen virker ofte å komme fra, og vende tilbake til, teksturen rundt. Med andre ord komponerer Mozart ikke bare melodi, men lytting.

III. Menuetto med to Trioer (A-dur)

Mozarts valg om å inkludere to trioavsnitt er mer enn ekstra underholdning. Det er et eksperiment i skiftende sosiale konstellasjoner.

• I Trio I trer strykerne frem; klarinetten blir deltaker snarere enn leder.
• I Trio II gir Mozart klarinetten en mer folkelig sangbarhet (ofte hørt som et Ländler-ekko), og ensemblet balanseres på nytt—mindre hoffminuett, mer kjærlig dans i menneskelig målestokk.

Dette er også et av stedene der bassettklarinett-spørsmålet blir håndgripelig i tolkningen. Moderne redaktører peker på konkrete punkter—særlig i Trio II—der den melodiske logikken ser ut til å forutsette toner under standardklarinettens laveste noterte E, og der senere kilder kan ha «normalisert» en linje som opprinnelig dykket ned i Stadlers utvidede omfang.[3] Selv når utøvere holder seg til standardinstrumentet, kan bevisstheten om denne antydede dybden påvirke artikulasjon og frasering: man spiller som om linjen kunne fortsette nedover, ikke som om den har truffet et hardt gulv.

IV. Allegretto con variazioni (A-dur)

Finalens tema-og-variationsform blir noen ganger oppfattet som en avslappet epilog. Likevel er det kanskje her Mozart er mest radikal i sin likestilling. Variasjoner er i sin natur anledninger til å briljere; Mozart bruker dem som anledninger til omfordeling. Hvert instrument får øyeblikk med egen karakter, og klarinettens «virtuositet» er ofte virtuositetskunsten å blande—å matche buenes artikulasjon, å hekte seg inn i mellomstemmer, å klinge som en ekstra bratsj det ene øyeblikket og som en lyrisk sopran det neste.

Det dypere uttrykksmessige poenget er at finalen ikke overstråler de foregående satsene; den forsoner dem. Verkets overordnede affekt—mild glans, skyggelagt av vissheten om at slik glans er skjør—får sin mest fullstendige formulering her: en lykke som er skapt, ikke forutsatt.

Mottakelse og etterliv

Klarinettkvintetten ble raskt en målestokk for hva klarinetten kunne være i kammermusikk—ikke en lys obligatofarge, men bærer av en vedvarende, lyrisk argumentasjon. Dens langsiktige innflytelse går i to retninger: (1) den repertoarmessige, der senere komponister arver selve ideen om en samtale mellom klarinett og strykekvartett; og (2) den instrumenthistoriske, der Mozarts sats stadig vekker ny interesse for Stadlers utvidede klarinett og klangverdenen den antyder.

Også verkets overleveringshistorie har formet dets moderne identitet. Fordi autografen mangler, bygger utgaver på posthume kilder; og fordi disse kildene i stor grad representerer en «standard» klarinetttekst, har utøvere og forskere fortsatt å spørre hva som kan ha gått tapt—toner, artikulasjoner og til og med et underforstått klangideal.[3] Det spørsmålet er ikke antikvarisk. Det går til kjernen av hvorfor K. 581 forblir uutømmelig: under den rolige overflaten skjuler det seg valg—om instrumentdesign, om balansen mellom fremvisning og dialog, om hva det vil si at kammermusikk kan være både offentlig og privat.

Alt i alt feires K. 581 ikke bare fordi den er vakker—selv om den er det—men fordi den legemliggjør en senmozartsk ensembleetikk: virtuositet som oppmerksomhet, veltalenhet som gjensidighet. Selv når klarinetten synger aller mest levende, ligger kvintettens varige fortryllelse i følelsen av at fem stemmer tenker sammen.

[1] Mozarteum (Köchel Catalogue) entry for KV 581: basic catalog data and context.

[2] Encyclopaedia Britannica overview: completion date (29 Sept 1789) and historical notes.

[3] G. Henle Verlag preface (PDF) with documentary details: completion date source, 22 Dec 1789 performance, Mozart’s 8 Apr 1790 letter to Puchberg (“Stadler’s Quintet”), basset-clarinet context, and source/edition history.

[4] Tonkünstler-Societät (reference entry) noting the 22 Dec 1789 Burgtheater concert and the first known performance of Mozart’s Clarinet Quintet alongside Righini’s cantata.