Sats til en klarinettkvintett i A (K. 581a)

Bakgrunn og kontekst

I 1789 fordypet Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) et samarbeid som var med på å definere klarinettens «klassiske» stemme: vennskapet med den wienerske virtuosen Anton Stadler (1753–1812). Den fullførte Klarinettkvintett i A, K. 581—datert til slutten av september 1789 i Wien i Köchel-katalogen—står som Mozarts eneste fullstendig bevarte klarinettkvintett og en milepæl i kammermusikkens balanse og beherskelse, snarere enn konsertmessig briljans [1]) [2].

K. 581a hører til i samme skapende kretsløp. Den beskrives gjerne som en kvintettsats (ofte forstått som en rondo-aktig finaleidé) for klarinett og strykekvartett i A-dur, bevart bare i fragmentarisk form og lenge overskygget av den fullførte kvintetten [3]) [1]). Nettopp denne ufullstendigheten er imidlertid en del av fascinasjonen: få av Mozarts kammerverk lar oss høre så direkte den «mellomliggende» oppfinningsfasen—før formbalanse, repetisjonsskjemaer og den endelige stemmefordelingen er fullt fastlagt.

Komposisjon og dedikasjon

Satsen er katalogisert som K. 581a i moderne Köchel-nummerering (også K.Anh. 88), og forskningen plasserer skissearbeidet i Wien i september 1789, altså samme måned som den fullførte Klarinettkvintett, K. 581 [4]. Som K. 581 er den knyttet til Stadler, hvis spill og instrument—ofte forstått som en bassetklarinett i A (en klarinett med utvidet dyp omfang)—fikk Mozart til å skrive linjer som går under klarinettens normale register [1]) [4].

Kildesituasjonen er avgjørende: K. 581a foreligger ikke som en ferdig, fremførbar sats i Mozarts hånd, men som et fragment. Moderne utgaver og innspillinger presenterer den derfor som et appendiks-lignende følgestykke til K. 581—verdifullt som dokumentasjon, men ikke som en «femte sats» med sikker status i fremføringspraksis [3]) [5].

Form og musikalsk karakter

K. 581a er besatt for det samme grunnensemblet som K. 581—klarinett med strykekvartett—og befinner seg i samme strålende toneartssfære (A-dur), et klanglig landskap Mozart gang på gang brukte for musikk preget av varme og lyrisk letthet. I litteraturen drøftes den ofte som en kandidat til, eller beslektet med, en finalekonsept for klarinettkvintetten: en rondo (et tilbakevendende refreng som veksler med kontrasterende episoder) ville vært et naturlig supplement til K. 581s storslåtte førstesats, henførte langsomme sats og menuett [3]) [1]).

Det som gjør fragmentet særpreget, er ikke en «ny» sjanger—Mozarts kammermusikk hadde allerede en uttalt samtalende likeverdighet—men måten det prøver ut klarinettidiomer som på én gang er vokale og instrumentale. Selv i fragmentarisk form kan man ane at Mozart veier og prøver:

• en refrengpreget tematisk profil som tåler gjentatte tilbakekomster uten å bli monoton (rondoens kjennetegnede oppgave);
• kontraster mellom strykeravsnitt alene og fullt ensemble, en dialogstrategi sentral i K. 581s modne tekstur, der klarinetten ofte trer inn som primus inter pares snarere enn som en solist hevet over akkompagnement [1]);
• registerdrama, inkludert den uttrykksmessige dragningen i instrumentets dype toner—et område forbundet med Stadlers klarinett med utvidet register [4].

Nettopp derfor fortjener K. 581a oppmerksomhet i Mozarts kammerproduksjon som 33-åring: Den dokumenterer ikke bare «forkastet materiale», men en levende foredlingsprosess. Den polerte naturligheten i K. 581 kan få håndverket til å virke uanstrengt; K. 581a minner oss om at en slik likevekt ble til gjennom prøving, revisjon og (til tider) oppgivelse.

Mottakelse og etterliv

Fordi den er bevart som et fragment, har K. 581a aldri fått den sikre fremføringstradisjonen som K. 581. I moderne praksis sirkulerer den først og fremst gjennom vitenskapelige utgaver og spesialiserte innspillinger som et tillegg—ofte sammen med andre Stadler-relaterte fragmenter—for å belyse Mozarts utforskning av klarinettkammermusikk i de sene 1780-årene [3]) [4].

Etterlivet er derfor mindre knyttet til et «repertoarverk» enn til et dokument: et lite, men talende vitnesbyrd om øyeblikket da klarinetten var i ferd med å tre fram som en fullt utviklet protagonist i kammermusikken. For lyttere som kjenner K. 581 inngående, kan K. 581a høres som Mozarts grove skissebok ved siden av det ferdige portrettet—kort, ufullstendig og desto mer avslørende nettopp derfor.

[1] Wikipedia – Clarinet Quintet (Mozart): notes K. 581’s context and mentions the A-major fragment (Anhang 88 / K. 581a) as possibly intended for the finale.

[2] Köchel catalogue (web mirror) – entry for K. 581 giving date (29 September 1789), place (Vienna), and basic identification.

[3] IMSLP – Clarinet Quintet in A major, K.Anh.88 / K. 581a: cataloguing, description as fragment/appendix, and editorial notes.

[4] Albert R. Rice, “The Basset Clarinet of Anton Stadler” (College Music Symposium) – discusses Stadler’s instrument and dates K. 581a (Anh. 88) as sketched in Vienna during September 1789.

[5] Digital Mozart Edition / Neue Mozart-Ausgabe foreword (Quintets with Wind Instruments) – notes the inclusion/presentation of the Rondo K. Appendix 88 (581a) in the NMA volume context.