«Chi sà, chi sà, qual sia» (K. 582): Mozarts soprane innskuddsarie i C-dur
볼프강 아마데우스 모차르트 작
«Chi sà, chi sà, qual sia» (K. 582) er en konsertpreget innskuddsarie for sopran og orkester, fullført i Wien i oktober 1789 og første gang fremført på Burgtheater 9. november 1789 [1]. Skrevet for figuren Lucilla i Vicente Martín y Solers Il burbero di buon cuore, viser den Mozart som 33-åring i ferd med å finpusse operatisk uttrykk i miniatyrformat—særlig gjennom et uvanlig karaktersterkt blåseensemble ledet av klarinetter [1].
Bakgrunn og kontekst
I 1789 befant Mozart seg i en komplisert profesjonell situasjon: fortsatt Wiens fremste operakomponist, men i økende grad avhengig av enkeltstående bestillinger, støtteforestillinger, benefitkonserter og praktisk teaterarbeid. En slik oppgave var å skrive innskuddsarier (Einlagearien)—nye numre som ble lagt inn i gjenoppsetninger av eksisterende operaer for å tilpasses en bestemt sanger, friske opp en scene eller møte skiftende smak.
«Chi sà, chi sà, qual sia» (C-dur, K. 582) hører hjemme i denne verdenen. Köchel-Verzeichnis oppgir den som en arie for rollen Madama Lucilla (sopran), fullført i Wien i oktober 1789, og fremført på Burgtheater 9. november 1789 [1]. Den ble komponert til en gjenopplivning av Vicente Martín y Solers Il burbero di buon cuore (libretto av Lorenzo Da Ponte)—en opera som først ble oppført på samme teater i 1786 [4]. Sammen med søsterstykket «Vado, ma dove? oh dèi!» (K. 583) viser K. 582 Mozarts forbløffende evne til å tre inn i en annen komponists drama, og likevel umiddelbart få scenen til å klinge umiskjennelig som hans egen [1].
Det som gjør arien særlig interessant i dag, er nettopp denne hybride identiteten. Den er «mindre» bare i omfang: én enkelt sats på rundt tre minutter, men formet med den samme dramaturgiske omhu som Mozart brakte til sine store operaer—presset sammen til en intens, scene-stjelende cameo [2].
Tekst og komposisjon
Teksten er av Lorenzo Da Ponte [1], og arien er plassert i Martín y Solers opera som et tillegg i akt I (ofte knyttet til akt I, scene 14 i moderne omtale) [3]. Med andre ord leverer Mozart ikke bare en løsrevet «konsertarie», men griper inn i et bestemt dramatisk vendepunkt—og erstatter det som tidligere var enkelt resitativ med et fast, utformet nummer som inviterer til psykologisk fordypning [3].
Besetningen er særpreget både for sin tid og for denne typen «pålimt» teaternummer:
- Blåsere: 2 klarinetter, 2 fagotter
- Messing: 2 horn
- Strykere: fioliner I & II, bratsj, cello & kontrabass
- Stemme: sopran (Lucilla)
Dette er instrumentasjonen som oppgis både i katalogoppføringen til International Mozarteum Foundation og på IMSLP-siden (som spesifiserer klarinetter og horn i C) [1] [2]. Særlig merkbart er det at klarinettene ikke bare fyller ut harmonikken: de er sentrale uttrykksbærere—et kjennetegn ved Mozarts operatiske klangpalett fra slutten av 1780-årene.
Musikalsk karakter
Selv om den er kort, har K. 582 profilen til en ekte operatisk soliloquy: Lucillas usikkerhet («Hvem vet…») speiles i Mozarts raske veksling mellom lyrisk tilbakehold og mer søkende, taleliknende gester. Ariens mest personlige signatur ligger i blåsersatsen, særlig i klarinettene. En nyere Cambridge-studie av Mozarts operatiske bruk av klarinett påpeker at både K. 582 og K. 583 «bygger på dyktig, solistisk skrevne klarinetter», og at Mozart ved å kreve en slik satsføring i praksis «satte sitt eget preg» på Martín y Solers klangverden [3].
For lyttere som kjenner Le nozze di Figaro (1786) eller Così fan tutte (1790), er denne klangen umiddelbart talende: klarinettparet kan antyde varme, ømhet og en slags privat åpenhjertighet—kvaliteter som passer et øyeblikk av engstelig ettertanke snarere enn offentlig bravur. At Mozart får til dette innenfor rammene av en innskuddsarie, er nettopp grunnen til at stykket fortjener en plass ved siden av hans mer kjente konsertarier: det er et lite, men levende eksempel på hans sene stil, der orkesterfarge blir dramaturgi, og et kort nummer kan gi en hel scene ny form.
[1] International Mozarteum Foundation (Köchel-Verzeichnis): KV 582 work entry with dating, first performance (Burgtheater, 9 Nov 1789), scoring, and Da Ponte/Martín y Soler context.
[2] IMSLP work page: general info (year, duration) and instrumentation details for K. 582.
[3] Cambridge University Press (PDF): discussion of K. 582 as an insertion aria in *Il burbero di buon cuore* and its clarinet writing.
[4] Wikipedia: *Il burbero di buon cuore* overview and note on Mozart’s two added arias (K. 582 and K. 583) for the 1789 Burgtheater revival.