«Vado, ma dove? — oh Dei!» (K. 583): Mozarts E♭-dur-konsert-/innsettingsarie for sopran fra 1789

Bakgrunn og kontekst

Mot slutten av 1789 leverte Mozart minst to nye arier som skulle settes inn i en wieneroppsetning (gjenoppliving) av Vicente Martín y Solers opera Il burbero di buon core (først oppført i Wien i 1786). «Vado, ma dove? — oh Dei!» (K. 583) er ett av disse tilleggene, ment å erstatte (eller berike) et eksisterende parti med resitativ ved å gi sopranen et konsentrert øyeblikk for ettertanke og beslutning. Et samtidig analytisk perspektiv har påpekt hvordan Mozart i begge innsettingsariene «setter sitt eget preg» på Martín y Solers klangverden ved å skrive for tydelig fremhevede klarinetter—en instrumentfarge han i disse årene knyttet til ømhet og kjærlighet.[3]

Verket hører til en sen klynge av Mozart-arier som ikke er knyttet til hans egne operaer, men som likevel tenker teatralsk: én karakter, en ladet situasjon og en musikkdramatisk bue som må realiseres på bare noen få minutter. Dets relative anonymitet i dag er i stor grad et resultat av tilfeldigheter. Arien faller utenfor «best of»-repertoaret fra Le nozze di Figaro (1786), Don Giovanni (1787) og Così fan tutte (1790), men den springer ut av den samme forestillingsverdenen og den samme praktiske wienerske teaterkulturen med gjenopptakelser, utskiftninger og skreddersøm for bestemte sangere.[1]

Tekst og komposisjon

Köchel-Verzeichnis (Mozarteum Salzburg) oppfører arien som en Aria for soprano and orchestra i E♭-dur, komponert i Wien i 1789.[1] I moderne fremføringsmateriale beskrives verket ofte som en innsetting for akt II av Martín y Solers Il burbero di buon core, og forskningen plasserer den tilsvarende innenfor denne gjenoppsettingskonteksten.[3]

Satt for sopran med orkester bruker den et ensemble som er typisk for Mozarts sene wienerpalett—strykere pluss parvise klarinetter og fagotter, samt horn—en besetning som bekreftes i referanselister og partiturkataloger.[1][2]

• Treblås: 2 klarinetter, 2 fagotter
• Messing: 2 horn
• Strykere: fioliner I og II, bratsj
• Continuo/bass: basso (basslinje som understøtter harmonikken)

Musikalsk karakter

Selv om den er kort (ofte rundt fire minutter i fremføring), oppfører «Vado, ma dove? — oh Dei!» seg som en miniatyr av en operatisk monolog: sopranlinjen veksler mellom behersket lyrikk og mer påtrengende deklamasjon, som om tanke og følelse stadig avbryter hverandre. Tonearten E♭-dur—som Mozart ofte bruker til musikk med vidde og varme—rammer inn figurens usikkerhet i en klang som utad er høvisk, selv når teksten vender seg innover.

Ariens særlige særpreg ligger i dens orkestrale retorikk. I stedet for å behandle treblåserne som rent harmonisk «fyllstoff», gir Mozart klarinettene en samtalende rolle og farger vokalfrasene med en mykkornet klang som publikum på slutten av 1700-tallet ville ha oppfattet som moderne og følelsesmessig antydningsrik. I sammenheng med en Martín y Soler-gjenoppsetning var dette ikke et nøytralt valg: nyere forskning fremhever at Mozarts krav om solistisk behandlete klarinetter i praksis kommenterer (og diskret oppgraderer) den omkringliggende operatiske teksturen.[3]

For lyttere som utforsker Mozart utover de kanoniske operaene, gir K. 583 et avslørende øyeblikksbilde av senstilen hans under anvendte, praktiske teaterforhold: konsentrert drama, rask karaktertegning og instrumentfarge brukt med den samme omhuen som i de store sceniske verkene—selv når «scenen» bare er ett enkelt nummer som settes inn i noen andres opera.[1]

[1] Mozarteum Salzburg, Köchel-Verzeichnis entry for KV 583 (work type, place/year, key, instrumentation listing).

[2] IMSLP work page for K. 583 (key, year, basic instrumentation and score access).

[3] Peter Pesic, “Horn of Enlightenment: Mozart’s Operatic Use of the Clarinet” (Cambridge Core PDF) — discusses K. 582–583 as insertion arias for Martín y Soler and Mozart’s distinctive clarinet writing.