Notturno for to sopraner og bass i F, «Ecco quel fiero istante» (K. Anh.A 47.03)
ヴォルフガング・アマデウス・モーツァルト作
Notturno «Ecco quel fiero istante» (K. Anh.A 47.03) er et kort, verdslig ensemblestykke i F-dur, vanligvis datert til Wien (ca. 1783) og overlevert uten sikre autografiske belegg. Selv om det lenge har vært knyttet til Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791), har opphavsmannskapet også blitt bestridt, og teksten er knyttet til Mozarts krets gjennom Gottfried von Jacquin.
Bakgrunn og kontekst
«Ecco quel fiero istante» forekommer blant den lille gruppen wienske Notturni for stemmer med bassetthorntrio—en intim, senvkveldspreget sjanger som ble dyrket i hjemlig musisering snarere enn i teateret. Moderne katalogisering plasserer vanligvis dette stykket i 1783 (Wien), da Mozart—nygift og i ferd med å etablere seg som frilanskomponist og pianist—var sterkt opptatt av en italienskpreget vokalstil både i salongen og i det konsertlivet som lå tett opp mot scenen.[1][2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Attribueringen er imidlertid ikke sikker: verket sirkulerer vidt under Mozarts navn, men den bevarte overleveringen gir ikke den typen tydelig forankring i primærkilder (framfor alt en autograf) som kan avgjøre opphavsmannskapet uten tvil. Det er derfor tryggest å betrakte stykket som tradisjonelt mozartsk, samtidig som man erkjenner den faglige usikkerheten.[1]
Musikalsk karakter
Besatt for to sopraner og bass med tre bassetthorn (i F), er Notturno en enkelt, konsentrert sats merket Andante i 3/4, som utfolder seg som et ømt avskjedsmotiv i den italienske teksten (også kjent som «La partenza»).[2]
På notebildet leverer de tre bassetthornene en mørk, polstret harmonikk—mer som et svakt glødende orgelregister enn et operatisk orkester—som de tre stemmene synger over i tett ensemble snarere enn i solistisk utstilling. Vokalsatsen legger vekt på balanserte fraser og tydelig kadensartikulering i F-dur, der basslinjen forankrer teksturen mens de to sopranene ofte beveger seg i konsonant parallellføring og mild imitasjon; helheten er utformet for raffinert klangblanding og dikjson snarere enn virtuositet.[2]
[1] Internationale Stiftung Mozarteum, Köchel-Verzeichnis entry for K. Anh.A 47.03 (“Ecco quel fiero istante”) with scoring and attribution context.
[2] IMSLP work page for “Ecco quel fiero istante,” K. 436 / K9 Anh.A 47.03: key, date ca. 1783, instrumentation (2 sopranos, bass, 3 basset horns), and public-domain score access.