Strykekvartett nr. 12 i B-dur, K. 172 — Mozarts wienske kvartett i solfylt kontrapunkt

Bakgrunn og kontekst

Mozarts Strykekvartett nr. 12 i B-dur, K. 172 hører til et kort, men talende øyeblikk i 1773, da han og Leopold Mozart oppholdt seg i Wien, og Wolfgang lyttet nøye til hva byens komponister gjorde med strykekvartetten. De seks kvartettene K. 168–173 grupperes ofte som de «wienske kvartettene», komponert i Wien sent i 1773, og skiller seg fra Mozarts tidligere, mer divertimento-aktige milanesiske kvartetter både i ambisjonsnivå og i den fire satsers disposisjonen [1].

I grove trekk er K. 172 et tidlig svar på et spørsmål som skulle oppta Mozart resten av karrieren: hvordan få fire strykere til å klinge som fire karakterer i samtale, fremfor en førstefiolin som bæres av et akkompagnement. Kvartetten er ennå ikke en «Haydn»-kvartett i den modne, psykologisk ladede betydningen fra 1780-årene, men den er allerede oppmerksom på dialog, på imitasjon, og på gleden ved å gi hver stemme noe å si—særlig innenfor den høviske rammen av et verk i B-dur.

Komposisjon og dedikasjon

International Mozarteum Foundation daterer K. 172 til Wien, august–september 1773, og oppfører den som et autentisert verk med bevart autograf [2]. Besetningen er den standard strykekvartetten:

• Strykere: 2 fioliner, bratsj, cello [2]

Kvartetten ble ikke utgitt i Mozarts levetid. De «wienske kvartettene» ser ut til først å ha blitt publisert posthumt; Wikipedia oppgir utgivelse hos Johann André i 1801 som Mozarts op. 94 [1]. (IMSLPs katalogoppføring for K. 172 plasserer på samme måte første utgivelse rundt 1800, i Offenbach hos André.) [3]

Ingen dedikasjon kan med sikkerhet knyttes til K. 172; i stedet ligger betydningen i hva den varsler: Mozart som prøver seg fram i kvartetthåndverk i den samme byen hvor han et tiår senere skulle fornye kvartettstilen sin i de seks verkene dedikert til Haydn.

Form og musikalsk karakter

K. 172 følger den nå etablerte planen i fire satser—rask, langsom, menuett, rask—som hele settet K. 168–173 deler [1]. Satsene er:

• I. Allegro spiritoso [1]
• II. Adagio (Ess-dur) [1]
• III. Menuetto – Trio (Trio i g-moll) [1]
• IV. Allegro assai [1]

Hvis åpningssatsen Allegro spiritoso utstråler en utadvendt trygghet i B-dur, gir Adagio’ets overgang til Ess-dur (subdominanten) et varmere, mer vidstrakt rom for sangbarhet—et toneartsvalg som allerede kjennes «wiensk» i sin letthet og bredde. Finalen, Allegro assai, holder verket i bevegelse: rask, med klare konturer, og innrettet mot den typen artikulert, ensemblevennlig glans Mozart visste kunne fungere umiddelbart i en salong eller en høvisk sammenheng.

Det som kanskje tydeligst får K. 172 til å skille seg ut innenfor 1773-gruppen, er måten Mozart begynner å tenke kontrapunktisk innenfor en sosial dansetype. En senere oversikt over Mozarts kammermusikk bemerker at han i B-dur-kvartetten driver «kanonisk imitasjon» særlig langt i menuetten—et tidlig tegn på komponistens glede over lærde teknikker presentert med et smil [4]. Virkningen er ikke akademisk demonstrasjon for sin egen skyld; snarere får den menuetten til å kjennes som en teksturrik samtale der stemmene jager, svarer og overlapper—en forsmak, i miniatyr, på den mer integrerte stemmeføringen Mozart senere skulle oppnå i «Haydn»-kvartettene.

Mottakelse og ettermæle

Fordi K. 172 og søsterkvartettene først ble publisert etter Mozarts død, bidro de ikke til å forme hans offentlige omdømme på samme måte som de senere kvartettene; ettermælet har vært stillere, og lever først og fremst i repertoaret til ensembler som interesserer seg for Mozarts læretid i den wienske kvartettstilen [1]. Men nettopp denne beskjedenheten er en del av tiltrekningskraften. Hørt ved siden av de milanesiske kvartettene (K. 155–160) og deretter det store spranget i K. 387–465, fungerer K. 172 som et tydelig «midtfelt»: Mozart som oppdager hvordan fire likeverdige instrumenter kan skape dramatikk gjennom tekstur, imitasjon og tidsdisponering snarere enn bare briljans.

For dagens lyttere og utøvere lønner K. 172 seg å gi oppmerksomhet som et levende øyeblikksbilde fra 1773—Mozart som 17-åring, allerede i stand til å gjøre teknikk om til sjarm, og som begynner å behandle kvartetten ikke som høflig bakgrunnsmusikk, men som et lite teater av musikalske personligheter.