Strykekvartett nr. 12 i B-dur, K. 172 — Mozarts wienske kvartett i solfylt kontrapunkt
di Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Strykekvartett nr. 12 i B-dur, K. 172 ble komponert i Wien sensommeren 1773, da komponisten bare var 17 år gammel. Som en av de seks såkalte «wienske kvartettene» (K. 168–173) viser den hvordan Mozart raskt tar opp i seg den nyere, mer samtalepregede kvartettstilen knyttet til Joseph Haydn—samtidig som han skriver med den lettbente, sprudlende selvfølgeligheten til et tenåringsvidunder.
Bakgrunn og kontekst
Mozarts Strykekvartett nr. 12 i B-dur, K. 172 hører til et kort, men talende øyeblikk i 1773, da han og Leopold Mozart oppholdt seg i Wien, og Wolfgang lyttet nøye til hva byens komponister gjorde med strykekvartetten. De seks kvartettene K. 168–173 grupperes ofte som de «wienske kvartettene», komponert i Wien sent i 1773, og skiller seg fra Mozarts tidligere, mer divertimento-aktige milanesiske kvartetter både i ambisjonsnivå og i den fire satsers disposisjonen [1].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
I grove trekk er K. 172 et tidlig svar på et spørsmål som skulle oppta Mozart resten av karrieren: hvordan få fire strykere til å klinge som fire karakterer i samtale, fremfor en førstefiolin som bæres av et akkompagnement. Kvartetten er ennå ikke en «Haydn»-kvartett i den modne, psykologisk ladede betydningen fra 1780-årene, men den er allerede oppmerksom på dialog, på imitasjon, og på gleden ved å gi hver stemme noe å si—særlig innenfor den høviske rammen av et verk i B-dur.
Komposisjon og dedikasjon
International Mozarteum Foundation daterer K. 172 til Wien, august–september 1773, og oppfører den som et autentisert verk med bevart autograf [2]. Besetningen er den standard strykekvartetten:
- Strykere: 2 fioliner, bratsj, cello [2]
Kvartetten ble ikke utgitt i Mozarts levetid. De «wienske kvartettene» ser ut til først å ha blitt publisert posthumt; Wikipedia oppgir utgivelse hos Johann André i 1801 som Mozarts op. 94 [1]. (IMSLPs katalogoppføring for K. 172 plasserer på samme måte første utgivelse rundt 1800, i Offenbach hos André.) [3]
Ingen dedikasjon kan med sikkerhet knyttes til K. 172; i stedet ligger betydningen i hva den varsler: Mozart som prøver seg fram i kvartetthåndverk i den samme byen hvor han et tiår senere skulle fornye kvartettstilen sin i de seks verkene dedikert til Haydn.
Form og musikalsk karakter
K. 172 følger den nå etablerte planen i fire satser—rask, langsom, menuett, rask—som hele settet K. 168–173 deler [1]. Satsene er:
- I. Allegro spiritoso [1]
- II. Adagio (Ess-dur) [1]
- III. Menuetto – Trio (Trio i g-moll) [1]
- IV. Allegro assai [1]
Hvis åpningssatsen Allegro spiritoso utstråler en utadvendt trygghet i B-dur, gir Adagio’ets overgang til Ess-dur (subdominanten) et varmere, mer vidstrakt rom for sangbarhet—et toneartsvalg som allerede kjennes «wiensk» i sin letthet og bredde. Finalen, Allegro assai, holder verket i bevegelse: rask, med klare konturer, og innrettet mot den typen artikulert, ensemblevennlig glans Mozart visste kunne fungere umiddelbart i en salong eller en høvisk sammenheng.
Det som kanskje tydeligst får K. 172 til å skille seg ut innenfor 1773-gruppen, er måten Mozart begynner å tenke kontrapunktisk innenfor en sosial dansetype. En senere oversikt over Mozarts kammermusikk bemerker at han i B-dur-kvartetten driver «kanonisk imitasjon» særlig langt i menuetten—et tidlig tegn på komponistens glede over lærde teknikker presentert med et smil [4]. Virkningen er ikke akademisk demonstrasjon for sin egen skyld; snarere får den menuetten til å kjennes som en teksturrik samtale der stemmene jager, svarer og overlapper—en forsmak, i miniatyr, på den mer integrerte stemmeføringen Mozart senere skulle oppnå i «Haydn»-kvartettene.
Mottakelse og ettermæle
Fordi K. 172 og søsterkvartettene først ble publisert etter Mozarts død, bidro de ikke til å forme hans offentlige omdømme på samme måte som de senere kvartettene; ettermælet har vært stillere, og lever først og fremst i repertoaret til ensembler som interesserer seg for Mozarts læretid i den wienske kvartettstilen [1]. Men nettopp denne beskjedenheten er en del av tiltrekningskraften. Hørt ved siden av de milanesiske kvartettene (K. 155–160) og deretter det store spranget i K. 387–465, fungerer K. 172 som et tydelig «midtfelt»: Mozart som oppdager hvordan fire likeverdige instrumenter kan skape dramatikk gjennom tekstur, imitasjon og tidsdisponering snarere enn bare briljans.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
For dagens lyttere og utøvere lønner K. 172 seg å gi oppmerksomhet som et levende øyeblikksbilde fra 1773—Mozart som 17-åring, allerede i stand til å gjøre teknikk om til sjarm, og som begynner å behandle kvartetten ikke som høflig bakgrunnsmusikk, men som et lite teater av musikalske personligheter.
[1] Wikipedia — overview of the “Viennese Quartets” K. 168–173 (Vienna, late 1773), publication notes, and movement list for K. 172.
[2] International Mozarteum Foundation (Köchel Catalogue, KV) — K. 172 work entry with dating (Vienna, 08–09/1773) and instrumentation.
[3] IMSLP — K. 172 general information (key, movements, year/date and place, instrumentation, first publication information).
[4] Christer Malmberg summarizing Zaslaw’s chamber-music catalogue (“The Compleat Mozart”) — note on canonic imitation in the minuet of K. 172.