Strykekvartett nr. 2 i D-dur, K. 155 (K. 134a)
par Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Strykekvartett i D-dur, K. 155 (K. 134a) er et tidlig, italienskpreget kammerverk fra 1772, skrevet da han bare var seksten år. Selv om formatet er beskjedent – tre konsise satser for fire strykere – viser det allerede en komponist med raskt gehør som prøver ut tonale overraskelser og en nyvåken sans for samtalepregede teksturer innenfor kvartettmediet.
Bakgrunn og kontekst
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) møtte ikke strykekvartetten først som den senere «alvorlige» wienerformen knyttet til Joseph Haydn, men som et fleksibelt italiensk kammeridiom – nært i ånd til sinfonia (operaouverture) og til salongens divertimento. Strykekvartett i D-dur, K. 155 tilhører gruppen som tradisjonelt kalles de «milanesiske» kvartettene (K. 155–160), komponert under Mozarts Italia-reiser i 1772–73, lenge før hans intensive studier av Haydns modne kvartettstil i Wien i 1773. På dette tidspunktet er tre-satsplanen (rask–langsom–rask) normen, og førstefiolin fører ofte an med en tydelig operatisk, melodisk profil.[1][2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Det som gjør K. 155 verdt å høre i dag, er nettopp denne «mellomposisjonen». Den er verken en ungdommelig øvelse for strykere eller et proto-Haydn-forsøk på fire-satslig, arkitektonisk balanse. I stedet fanger den Mozart idet han prøver ut hva en kvartett kan være når retorikken fortsatt er italiensk – rask til å synge, rask til å snu, og rask til å overraske – men allerede nysgjerrig på tekstur, imitasjon og harmoniske sidehopp som kan skjerpe dramaet uten å utvide formen.[3]
Komposisjon og dedikasjon
Verket er overlevert som en autentisk, fullført kvartett for to fioliner, bratsj og cello.[1] Datering – og selv de velkjente reisesteds-etikettene («Bozen/Bolzano» og Verona) – er mindre entydige enn de kan virke: eldre referansetradisjoner knytter ofte K. 155 til reisen, mens senere kilde- og papirundersøkelser understreker at autografene til de seks kvartettene deler samme papirtype og trolig henger sammen med Mozarts tid i Milano mot slutten av 1772 og inn i begynnelsen av 1773.[1][4]
Autografen har overskriften «Quartetto I», men forskningen advarer om at romertallene (I–VI) sannsynligvis ble føyd til senere – svært plausibelt av Leopold Mozart – etter at stykkene allerede eksisterte og trengte en rekkefølge, snarere enn som bevis for en planlagt «syklus» påbegynt ved et bestemt stoppested underveis.[4] Kvartetten ble ikke utgitt i Mozarts levetid; Köchel-Verzeichnis oppgir første trykk i 1792 (Artaria & Co.), noe som understreker at disse ungdomskvartettene ikke i utgangspunktet ble lansert på det europeiske markedet med den selvbevisstheten som preger et senere opus.[1]
Form og musikalsk karakter
Besetning
- Strykere: fiolin I, fiolin II, bratsj, violoncello[1]
Satser
- I. Allegro (D-dur)
- II. Andante (A-dur)
- III. Molto allegro (D-dur)[3]
I. Allegro
Åpningssatsen blir ofte beskrevet som uvanlig urolig i sin harmoniske reiserute for en så tidlig kvartett, med toneartsskifter som et øyeblikk «vipper» lytteren bort fra D-durs solrike stabilitet. Særlig slående er Mozarts bruk av en avbrutt kadens (en villedende vending bort fra en forventet avslutning) som en vittig, tidskjøpende gest – et tidlig eksempel på hvordan kadensen, ikke bare melodien, kan bli et dramatisk virkemiddel.[3] Innenfor den gjennomgående førstefiolin-ledede teksturen prøver Mozart også ut korte imitative partier, som om han tester hvor langt kvartettretorikken kan bevege seg fra akkompagnement i retning av dialog.
II. Andante (A-dur)
Den langsomme satsen, lagt i dominanten, er et eksempel på det italienske idealet om «sang uten ord»: tydelig fraseologi, lett akkompagnement og en cantabile-linje som ligger tett på Mozarts operainstinkt. Her ligger interessen mindre i lærd kontrapunktikk enn i balanse og pust – hvordan mellomstemmene farger harmonikken og hvordan celloen kan gjøre mer enn bare å markere bassen.
III. Molto allegro
Finalen gjeninnsetter D-dur med kvikksølvaktig energi. Selv når det tematiske materialet er konsentrert, viser Mozarts tempoføring – hvordan han strammer inn overganger og sikter mot en ren, avgjørende avslutning – en komponist som allerede tenker på driv som form. I fremføring vinner satsen på at artikulasjon og dynamiske kontraster behandles som strukturelle verktøy: «gnisten» er ikke pynt, men middelet som gjør at denne avslutningen i lite format virker uunngåelig.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Mottakelse og ettermæle
K. 155 står utenfor den etablerte fortellingen om «de store kvartettene» fordi den går forut for øyeblikket da Mozart tok til seg Haydns Op. 20-kvartetter og begynte å skrive fire-satslige verk med en mer eksplisitt egalitær instrumentalsamtale.[1] Men det er nettopp derfor den betyr noe. Hørt på sine egne premisser – som et kammerstykke fra Italia-reiseårene – viser den Mozart idet han lærer i offentligheten: han prøver harmoniske finter, eksperimenterer med imitasjon og oversetter teaterinstinkt til det intime mediet fire strykere utgjør.
Den fungerer også som et nyttig «før»-portrett for lyttere som kjenner de senere wienerkvartettene (K. 387–465) og den prøyssiske serien (K. 575–590). Den tidlige kvartettens rask–langsom–rask-plan og førstefiolinens dominans er ikke så mye svakheter som det stilistiske utgangspunktet Mozart senere skulle forlate. Slik sett er Strykekvartett i D-dur, K. 155 best å nærme seg ikke som en miniutgave av de modne mesterverkene, men som et levende dokument av den 16 år gamle Mozart som lytter, tilpasser seg og – allerede – overrasker.
[1] Internationale Stiftung Mozarteum, Köchel-Verzeichnis entry for KV 155 (key, instrumentation, dating range, autograph and first print information).
[2] Wikipedia overview of the “Milanese Quartets” K. 155–160 (group context and general dating).
[3] Wikipedia article on *String Quartet No. 2 (Mozart)* (movement list; note on key changes and interrupted cadence).
[4] Henle Blog (scholarly editorial discussion) on the uncertain “Bozen” attribution and later-added Roman numerals in the autographs of K. 155–160.