Strykekvartett nr. 8 i F-dur (K. 168)
par Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Strykekvartett nr. 8 i F-dur (K. 168) ble komponert i Wien i august 1773, da komponisten var sytten år gammel. Som den første av de såkalte «wienerkvartettene» (K. 168–173) er det et konsist verk i fire satser, der alvoret—særlig den langsomme satsen i f-moll og den fugerte finalen—viser Mozart idet han måler seg mot den nyeste kvartettstilen knyttet til Joseph Haydn.
Bakgrunn og kontekst
I sommeren og tidlig høst 1773 oppholdt Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) seg i Wien og tok til seg et musikalsk miljø som var langt bredere enn det Salzburgs hoffrutiner kunne tilby. De seks kvartettene K. 168–173, som senere fikk tilnavnet «wienerkvartettene», hører hjemme i denne perioden med lytting, utprøving og ambisjoner: Mozart hadde nylig blitt kjent med Joseph Haydns nyutgitte kvartetter (særlig opp. 9 og 17) og begynte å behandle kvartetten mindre som et behagelig divertimento og mer som et medium for argumentasjon, kontrast og lærd håndverkskunst.[2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 168 havner noen ganger i skyggen av de modne «Haydn»-kvartettene fra 1780-årene, men den fortjener oppmerksomhet nettopp fordi den dokumenterer Mozarts tenåringssprang mot den senere mesterskapen. I stedet for å lene seg på den lette sjarmen i de tidligere, mer italienskinspirerte kvartettene, legger han vekt på kontrapunkt, uttrykkskraft i moll og en finale som ikke bare underholder, men beviser noe.
Komposisjon og dedikasjon
Kvartetten tilskrives med sikkerhet Mozart, og den formidles i autoritativ moderne forskning gjennom Neue Mozart-Ausgabe (New Mozart Edition).[1] På det praktisk-dokumentariske planet dateres verket til august 1773 i Wien, og utformingen i fire satser knytter det til den overordnede planen for settet K. 168–173.[3]
Ingen dedikasjon er sikkert knyttet til K. 168, og—som for resten av settet—ser disse kvartettene ikke ut til å ha blitt publisert i Mozarts levetid. De kom først ut posthumt hos Johann Anton André i 1801 (som del av Mozarts op. 94), en omstendighet som bidrar til å forklare hvorfor de lenge var mindre synlige enn de senere kvartettene Mozart selv forberedte for trykking med større omhu.[2][3]
Besetning
- Strykere: 2 fioliner, bratsj, cello[3]
Form og musikalsk karakter
Mozart legger opp en klassisk firesatsig plan som allerede har en mer «offentlig» og symfonisk profil enn mange tidligere kvartetter:
- I. Allegro (F-dur)
- II. Andante (f-moll)
- III. Menuetto – Trio (Trio i B♭-dur)
- IV. Allegro (fuge)[2]
I. Allegro
Åpningssatsen er i sonate-allegroform, og her hører man Mozart undersøke hvor mye dramatikk som kan skapes med bare fire strykerstemmer: tematiske ideer sendes raskt mellom stemmene, og akkompagnerende figurer behandles med uvanlig selvstendighet for en så tidlig kvartett.[2] Selv når overflaten er lys i F-dur, peker diskursen allerede mot det senere mozartske kvartettidealet—der «indre» stemmer ikke er fyllstoff, men medspillere.
II. Andante (f-moll)
Den langsomme satsen er verkets følelsesmessige sentrum: en sjelden, konsentrert vending til f-moll som umiddelbart utdyper verkets uttrykksregister. Mozart utformer den som en kanon i tretakt—en umiskjennelig gest av lærd skrivemåte.[2] Resultatet er likevel ikke akademisk tørt, men en alvorlig, søkende lyrikk, gjort enda mer gripende av vissheten om at dette er en tenåringskomponist som velger tilbakeholdenhet fremfor ytre glans.
III. Menuetto – Trio
Menuetten vender tilbake til en mer hofflig tone, men den «nullstiller» ikke stykket uten videre. Trio-delen i B♭-dur tilfører en varmere, mer pastoral farge, og den klare periodiske fraseringen kan oppleves som et kort vindu tilbake til sjangerens opprinnelse i selskapsdansen.[2]
IV. Allegro (fuge)
Mest særpreget av alt er finalen: Mozart velger en fuge i stedet for en lett, luftig rondo. Slik slutter han seg til en samtidige fascinasjon for kontrapunktiske finalesatser—noe som også finnes i Haydns kvartetter fra perioden—og viser hvor raskt han kunne omsette «lærd» stil til kinetisk kammermusikk.[2] Satsens drivkraft kommer mindre av orkestral tyngde enn av den stramme logikken i innsatser og imitasjoner, noe som får kvartetten til å fremstå, i miniatyr, som et kompositorisk visittkort.
Mottakelse og ettermæle
Fordi wienerkvartettene først ble publisert etter Mozarts død, formet ikke K. 168 det offentlige bildet av Mozarts kvartettskriving på samme måte som de senere samlingene gjorde.[2] Likevel verdsetter moderne utøvere og lyttere i økende grad disse verkene som en avgjørende «laboratoriefase»: I K. 168 eksperimenterer Mozart med tre trekk som skal bli sentrale i hans modne kvartettspråk—motivisk våken sonatesats, en langsom sats med uvanlig moll-dybde, og en finale som behandler kontrapunkt som en kilde til teatralsk energi snarere enn ren skolastisk demonstrasjon.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Kort sagt er Strykekvartett nr. 8 i F-dur, K. 168 ikke bare et lærestykke. Det er et portrett av Mozart som syttenåring, idet han prøver ut kvartetten som en alvorlig kunstform—og allerede oppdager, med slående hastighet, hvor mye uttrykksmessig tyngde fire strykeinstrumenter kan bære.
[1] New Mozart Edition (NMA), String Quartets volume (includes facsimile reference for KV 168 and editorial framework).
[2] Wikipedia: “Viennese Quartets (Mozart)” — overview of K. 168–173, context of Haydn’s influence, movement list for K. 168, and notes on slow-movement canon and fugal finale; publication information (André, 1801).
[3] IMSLP work page: String Quartet No. 8 in F major, K. 168 — date/place (August 1773, Vienna), instrumentation, movement headings, and first publication details (André, 1800/1801).