Contredanse i C-dur, «La Bataille» (K. 535)

Bakgrunn og kontekst

På 1780-tallet levde Wien av dans. Offentlige ball, hofflige festligheter og den travle Redouten-sesongen (maskeball) krevde en stadig strøm av nye contredanser, menuetter og tyske danser—musikk som skulle være umiddelbart begripelig, tydelig artikulert og lett å bevege seg til. Mozart, etter at han slo seg ned i Wien, ble en bemerkelsesverdig sikker leverandør av slike leilighetsstykker; utnevnelsen hans til Kammermusicus (keiserlig og kongelig kammerkomponist) i desember 1787 formaliserte denne praktiske siden av håndverket, samtidig som han fortsatte å skrive verk med langt større ambisjoner.

«La Bataille» hører til Mozarts sene wienerproduksjon av dansemusikk og er datert i hans egen katalogoppføring til 23. januar 1788—bare måneder før triaden av de store symfoniene (K. 543, K. 550, K. 551) og midt i akutte økonomiske og profesjonelle press. Nettopp fordi det er «lite», gir K. 535 et talende øyeblikksbilde av hvordan Mozart reagerte på byens umiddelbare stemninger og overskrifter: dette er dansemusikk som også peker mot et aktuelt Zeitstück (et stykke for øyeblikket) og offentlig spektakel.[1]

Komposisjon og urfremføring

Mozart førte K. 535 inn i sin personlige tematiske katalog (Verzeichnüß aller meiner Werke) under tittelen «La Bataille» med datoen 23. januar 1788.[1] Samtidige annonser tyder på at stykket raskt kom i omløp i avskrift: den wienerske kopisten Laurenz Lausch annonserte det i Wiener Zeitung 19. mars 1788 under den alternative tittelen Die Belagerung Belgrads («Beleiringen av Beograd»), og knyttet dermed contredansen til den aktuelle begeistringen rundt Østerrikes felttog i 1788 mot Det osmanske riket.[1]

Den nøyaktige første fremføringen er ikke sikkert dokumentert i moderne referanseoversikter. Det er ikke uvanlig for dansemusikk av denne typen: slike stykker ble ofte skrevet for bestemte ballsesonger eller lokaler, fremført gjentatte ganger og formidlet i praktiske stemmer snarere enn gjennom den typen «premierebegivenhet» som senere konsertkultur foretrekker å dokumentere. Det man med sikkerhet kan si, er at K. 535 ble tenkt for et danseensemble og raskt nådde markedet som funksjonelt fremføringsmateriale.[2]

Besetning

Det som gjør «La Bataille» særlig interessant, er at den bevarte beskrivelsen peker mot en bevisst fargerik, ja nærmest teatralsk instrumentasjon—nærmere et miniaturisert «slagstykke» enn et høflig ballromsnummer.

Moderne referanselister knyttet til verket beskriver et orkester med piccolo, klarinetter, fagott, trompet, tromme og strykere (med det påfallende fraværet av bratsjer).[3] Denne paletten—høye treblåsere, lysende messing og slagverk—tyder på lydeffekter som var ment å trenge gjennom et livlig rom: piccolofløyten med sin skarpe kant, trompetens militære profil og trommens umiskjennelige assosiasjon til militæret.

Samtidig kan katalogsammendrag presentere forenklede «standard»-besetninger for danser, og noen oversikter fremhever et mer konvensjonelt danseensemble-oppsett (f.eks. par av oboer og horn med strykere og bass).[4] Hovedpoenget står fast: K. 535s identitet er tett knyttet til instrumental farge—og til ideen om en contredanse som maler en scene, ikke bare en puls.

Form og musikalsk karakter

Som contredanse er «La Bataille» bygget for regelmessige fraser og tydelige repetisjoner—trekk som koordinerer grupper av dansere og gjør at figurer kan «låses» til forutsigbare kadenspunkter. Likevel inviterer Mozarts tittel lytteren til å høre frasene som mer enn symmetriske danseenheter. «Slag»-musikk i siste del av 1700-tallet støttet seg ofte på gjenkjennelige lydemblemer: trompetfanfarer, trommerytmer, brå dynamiske kontraster og klanglige «utendørs»-signaler.

I stedet for å forsøke en fortelling i symfonisk forstand, synes K. 535 å sikte mot umiddelbar, billedlig tydelighet. Man kan se for seg at rommet reagerte ikke bare på trinnene, men også på viddet i hentydningen: en ballromscontredanse som et øyeblikk kler seg ut som et militært tablå. Dette er programmusikk i sosialt format—kort, praktisk og laget for å kommunisere ideen sin på sekunder.

Dens interesse i Mozarts produksjon ligger også i timingen. Tidlig i 1788 komponerte han for byens nåtid: ved siden av K. 535 førte Mozart inn en patriotisk, krigsrelatert sang, Ein deutsches Kriegslied («Ich möchte wohl der Kaiser sein»), K. 539, 5. mars 1788—igjen, ifølge dokumentasjonen, knyttet til den samme bølgen av offentlig begeistring.[1] Opp mot den velkjente fortellingen om 1788 som året for Mozarts «abstrakte» symfoniske høydepunkt, viser disse aktuelle miniatyrene et parallelt skapende liv: musikk skrevet for raskt omløp, for hyppig bruk og for å møte Wien der byen levde.

Mottakelse og etterliv

«La Bataille» har aldri fått den sentrale plassen i Mozart-resepsjonen som operaene, konsertene eller de siste symfoniene—delvis fordi danser lenge ble behandlet som flyktig bruksmusikk, og delvis fordi deres opprinnelige funksjon (å ledsage koordinert bevegelse i en bestemt sosial ramme) er vanskelig å gjenskape autentisk i moderne lyttevaner.

Likevel fortjener K. 535 oppmerksomhet nettopp som sen Mozart på nært hold. Den viser hvordan han kunne komprimere karakterisering til noen få takter, og hvordan han kunne oversette offentlige hendelser til musikalske tegn uten å gi slipp på frasenes klarhet. I denne forstand står «La Bataille» sammen med andre programmatisk titulerte contredanser fra samme miljø: et vitnesbyrd om at Mozarts wienerske dansemusikk ikke bare var generisk fyllstoff, men et felt der aktuell referanse, instrumentale eksperimenter og skarp teatralsk instinkt kunne komme til syne—kortvarig, og med avvæpnende direktehet.[5]

[1] MozartDocuments.org: contextual note citing Mozart’s thematic-catalogue date for K. 535 (23 Jan 1788) and the *Wiener Zeitung* advertisement (19 Mar 1788) under the title *Die Belagerung Belgrads*.

[2] Köchel-Verzeichnis (Mozarteum): work page for K. 535 ("La Bataille"), describing it as for dance ensemble and listing its catalogue affiliations/publications.

[3] IMSLP: K. 535 page giving general information and an instrumentation summary (incl. piccolo, clarinets, trumpet, drum, strings).

[4] Köchel-Verzeichnis (Mozarteum, German): K. 535 page including a brief scoring line (oboes, horns, strings, bass).

[5] Wikipedia: list entry noting K. 535 among Mozart’s programmatic contredanses (context for genre and topical titles).