3 Contredanser (K. 535a)

Bakgrunn og kontekst

Wien på slutten av 1780-årene forventet dansemusikk i store mengder, særlig i karnevalstiden. Etter Mozarts hoffutnevnelse i desember 1787 som kammermusiker og komponist ved det keiserlige hoffet, «bidro han regelmessig» med dansesykluser til de offentlige ballene i Redoutensaal/Redoutensäle – arrangementer som krevde brukbare numre som kunne gjentas, snarere enn utførlige musikalske resonnementer [1] [2].

I det lyset er K. 535a best å forstå ikke som et «mindre mesterverk» i symfonisk forstand, men som sosial musikk av høy håndverksmessig kvalitet. Contredansen (contredanse / Kontratanz) – en pardans med fransk-engelsk opphav, standardisert i korte, leddelte melodier – ble verdsatt for tydelig frasering, sterk metrisk profil og evnen til å sys sammen i sekvenser for en hel kvelds festligheter [1]. Mozarts contredanser ligger ofte nær grensen mellom funksjonsmusikk og karakterstykke: selv når en dans bare varer et minutt eller to, kan den bære en særpreget harmonisk vending, en vittig kadens eller en orkesterfarge som setter Mozarts stempel på den.

K. 535a fortjener også oppmerksomhet fordi den viser Mozart i arbeid med «små former» i samme periode som han skapte større og mer private utsagn. Tidlig i 1788 er tett pakket med dansebestillinger og korte orkesternumre; samtidig er det året for store kammer- og symfoniske prosjekter. Å høre K. 535a side om side med disse verkene skjerper inntrykket av Mozarts allsidighet – hvor raskt han kunne skifte fra offentlig underholdning til konsentrert kunst.

Komposisjon og urfremføring

Köchel-katalogen plasserer 3 contredanser (K. 535a) i Wien og daterer dem til tidlig i 1788 [3]. Mozarteums Köchel-Verzeichnis grupperer dem som KV zu 535a,01–03, plasserer dem blant de hofflige dansetypene Mozart leverte etter utnevnelsen i 1787, og beskriver den typiske contredanse-oppsetningen: overveiende 2/4 (sjeldnere 6/8), bygget av opptil fire repeterte deler med regelmessige fraselængder tilpasset koreografien [1].

Nøyaktige opplysninger om første fremføring av K. 535a er ikke like sikkert dokumentert som for Mozarts konsertverk. Det er ikke uvanlig for ballsalrepertoaret: «urfremføringen» var ofte bare den første kvelden settet ble spilt på en Redoute (eller et beslektet offentlig/privat ball), gjerne av hoffmusikere som leste fra praktiske stemmer. Med andre ord ble K. 535a nesten helt sikkert skrevet for å brukes, ikke for å annonseres.

En ytterligere komplikasjon er at i moderne katalogisering bærer minst én av de enkelte contredansene i settet en eksplisitt advarsel: KV 535a,02 er merket som et verk med tvilsom autentisitet, selv om den musikalske teksten beskrives som bevart [4]. Dette fratar ikke automatisk hele settet interesse; snarere minner det oss om hvor flytende overleveringen av dansemusikk kunne være – gjennom stemmer, avskrifter og tilpasninger – sammenlignet med Mozarts mer «faste» sjangre.

Instrumentasjon

Siden kilder og attribusjoner for danseverk kan variere, er det tryggest å oppgi instrumentasjon ut fra dokumentasjon på katalognivå. For KV 535a,02 (én dans i gruppen) oppgir Mozarteum-katalogen en kompakt besetning for «danseensemble»:

• Treblås: 2 oboer
• Messingblås: 2 horn
• Strykere: fioliner I & II, bass (b; en forkortelse som kan antyde en continuo-/basslinje realisert av cello og kontrabass avhengig av lokal praksis) [4]

Selv dette lille klangpalettet er opplysende. To oboer og to horn var standard festfarger i Wiens offentlige underholdningsmusikk: oboene gir rytmisk «løft» og lys melodisk tydelighet, mens hornene forsterker kadensene og tilfører en seremoniell varme uten den tyngre prakten fra trompeter og pauker. Basslinjen holder i mellomtiden dansen jordet – mindre som kontrapunktisk selvstendighet enn som pålitelig driv.

Form og musikalsk karakter

Som sjanger er contredansen konstruert for klarhet. Mozarteums typebeskrivelse – korte repeterte deler, regelmessige multipler av fire takter og sterk todelt taktart – peker på hva lyttere først bør legge merke til: ikke tematisk utvikling, men frasering som «klikker» inn i kroppslig bevegelse [1].

Hva du kan lytte etter i Mozarts contredanse-stil

Selv når en contredanse virker anonym i karakter, tenderer Mozart til å skjerpe tre musikalske parametere:

• Kadenser med vidd. Mozarts danseavslutninger føles ofte litt «smartere» enn nødvendig – et ekstra harmonisk fintegrep eller en kadens forsterket av blåsere som gir danserne et tydelig vendepunkt.
• Orkestral tegnsetting. Oboene kan spisse ansatsen i starten av hver repeterte del; hornene kan utvide den harmoniske rammen slik at musikken bærer gjennom en ballsal.
• Balansert symmetri med små overraskelser. Koreografien trenger symmetri; Mozart leverer den, men han vet også hvordan han kan legge inn en rask dynamisk kontrast eller en melodisk infleksjon som frisker opp repetisjonen.

K. 535a som sosial komposisjon

K. 535as dypere interesse ligger i dens sosiale formål. Disse dansene var ikke «bakgrunnsmusikk» i moderne forstand; de var funksjonell kunst laget for offentlige ritualer av representasjon og sosialt samvær. Suksessen avhang av forutsigbarhet (slik at dansen fungerer) og sjarm (slik at det føles verdt å gjenta). I så måte viser K. 535a Mozarts evne til å skrive musikk som er umiddelbart lesbar, men som likevel bærer spor av en komponistpersonlighet.

Mottakelse og etterliv

K. 535a har aldri tilhørt den sentrale konsertkanon, og at deler av den i moderne katalogisering er merket som «tvilsom autentisitet» virker naturlig nok avskrekkende på programsetting [4]. Likevel er settet verdifullt for alle som er interessert i Mozarts Wien som et levende musikalsk økosystem snarere enn et museum av mesterverk.

For det første dokumenterer det arbeidsvilkårene bak de keiserlige dansesesongene slik de omtales i standardfremstillinger av «Mozart og dans», der Mozarts hoffrolle uttrykkelig knyttes til produksjonen av Redoutensaal-danser [2]. For det andre viser det hvordan orkesterskrivingen i sen 1700-tallstid befant seg på et kontinuum: fra symfonier og konserter til funksjonelle dansemelodier, alle med de samme musikerne og ofte det samme klangspråket.

I moderne lytting kan K. 535a verdsettes på to utfyllende måter: som en kort avledning – musikk som smiler og går videre – og som historisk dokumentasjon. Den minner oss om at Mozarts geni ikke bare var evnen til å bære store former, men også kapasiteten til å skrive fullkomment avveide små, kalibrert for et publikum som – helt bokstavelig – sto på gulvet.

[1] Mozarteum Köchel-Verzeichnis: overview page for KV zu 535a,01–03 (genre description; court-ball context; typical contredanse structure).

[2] Wikipedia: “Mozart and dance” (court appointment; Redoutensäle ball context; overview of Mozart’s dance output).

[3] Wikipedia: Köchel catalogue table entry for K. 535a (work title; early 1788; Vienna).

[4] Mozarteum Köchel-Verzeichnis: KV 535a,02 “Contredance in A” (doubtful authenticity; extant; instrumentation listing).