Aquinas Piano Trio planlegger Mozart K. 564 i Wigmore

By Al Barret 9. apr. 2026
Performer
Calouste Gulbenkian Museum, Lisbon, Portugal Material :Oil on canvas Collection: Mrs Seymour Trower Collection, acquired by Calouste Gulbenkian, trough Colnaghi from Christies (1921)
Calouste Gulbenkian Museum, Lisbon, Portugal Material :Oil on canvas Collection: Mrs Seymour Trower Collection, acquired by Calouste Gulbenkian, trough Colnaghi from Christies (1921)

Aquinas Piano Trio er forventet å åpne en Wigmore Hall-recital 3. mai 2026 med Mozarts siste pianotrio, K. 564, og sette den i relieff mot romantiske etterfølgere for kammermusikkorienterte mozartianere.

Wigmore Halls planlagte Aquinas Piano Trio-recital 3. mai 2026 i London ventes å åpne med Wolfgang Amadeus Mozarts Pianotrio i G-dur K. 564, komponistens siste verk i sjangeren og et naturlig midtpunkt for kammerlyttende mozartianere. Ensemblets status som en fast gjest i Wigmore ble understreket av kaffekonserten 2. mars 2025, der salen trakk fram The Strads ros av gruppens «feilfrie samspill og … livlige intelligens».

As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.

For dem som følger Mozarts sene stil, gir K. 564 et konsentrert innblikk i den samme kreativiteten fra 1788 som også frembrakte de tre siste symfoniene og Pianotrioen i E-dur K. 542, men her i et mer intimt, klaverorientert format.

Den tredelte satsstrukturen — Allegro, Andante i C, Allegretto — holder teksturene lette uten å bli trivielle, og både fiolin og cello inviteres inn i stadig mer samtalepregede roller.

Å høre denne balansen i Wigmores fokuserte akustikk vil tiltale alle som liker å sitte nær og følge indre stemmeføringer.

Aquinas – fiolinist Ruth Rogers, cellist Katherine Jenkinson og pianist Martin Cousin – har i det siste rammet inn Beethoven- og Mendelssohn-trioer i Wigmore, og brukt overgangen mellom klassisisme og romantikk som en kuratorisk rød tråd. Programmet for 2026 ventes å følge samme linje, og plasserer dermed Mozarts siste trio i spissen for en utvikling som leder mot den større, romantiske pianotrio-retorikken som fulgte.

For Mozart-spesialister betyr denne innrammingen noe. Den inviterer lytterne til å høre K. 564 ikke som et sart tidsbilde, men som et utgangspunkt: hvordan den rene tematiske bearbeidingen og de klaverledede teksturene foregriper Beethovens tidlige Op. 1-trioer og Mendelssohns Op. 49, og hvor senere komponister går videre enn Mozarts likevektsideal. Recitalen bør belønne alle som har lyst til å ta med partituret, lytte etter disse kontinuitetene og betrakte Wigmore 3. mai 2026 som en komprimert studiedag i pianotrioens utvikling.