Symfoni nr. 41 i C, «Jupiter»

Mozart fullførte sin Symfoni nr. 41, K.551 («Jupiter»-symfonien) 10. august 1788[1]. Dette var hans siste symfoni, skrevet like etter nr. 39 og 40 i et kreativt krafttak sommeren 1788[1]. Mozart bodde da i Wien, hvor både økonomi og helse var svak. Innen 1788 hadde inntektene hans falt kraftig etter hvert som publikums smak endret seg[2]. Selve byen var også presset: Keiser Josef II hadde tidlig i 1788 innledet en kostbar krig mot osmanene, noe som utløste inflasjon og reduserte aristokratiets støtte til kunstlivet[3]. Også Mozarts privatliv var preget av vanskeligheter. Han og hustruen Constanze hadde nettopp flyttet til en billigere forstad (Alsergrund) for å spare penger, og deres fire måneder gamle datter Theresia døde i juni 1788[4][5]. Mozart ble syk i den fuktige sommervarmen[5], men til tross for disse påkjenningene komponerte han forbløffende nok tre hele symfonier sommeren 1788, med katalogdatoene 26. juni, 25. juli og 10. august[1][6].

Komposisjon og kontekst

Mozart skrev «Jupiter»-symfonien i Wien uten noe ytre bestillingsverk. Han noterte fullføringen i sin katalog 10. august 1788[1]. Ingen mesen eller impresario hadde bedt om nye symfonier – i stedet mener historikere at Mozart håpet å bruke disse verkene i konserter han planla å arrangere på egen hånd[7]. Faktisk viser et brev fra juni 1788 at Mozart i all hast lånte penger for å finansiere kommende konserter ved det wienske Casino of St. Stephen, antakelig for å presentere sine nyeste arbeider[6]. De planlagte konsertene i Wien er ikke sikkert dokumentert. Heller ikke påstanden om at Mozart aldri fikk høre «Jupiter» er avklart: en C-dur-symfoni på hans Leipzig-program 12. mai 1789 kan ha vært K.551[21][8]. Den ble først utgitt etter hans død, i 1793[9]. Symfoniens berømte tilnavn kom også først etter Mozarts død: den tyske impresarioen Johann Peter Salomon (konsertarrangør i London) ga den navnet «Jupiter», med henvisning til den romerske gudenes konge og verkets storhet[10][9].

Instrumentasjon

«Jupiter»-symfonien er besatt for et orkester i klassisk stil: én fløyte, to oboer, to fagotter, to horn, to trompeter, pauker og strykere[11]. (Bemerkelsesverdig nok utelater Mozart klarinetter i denne besetningen, selv om han hadde begynt å bruke dem i sine sene orkesterverk[12].) Han bruker blåsere på særlig oppfinnsomt vis: i stedet for bare å fordoble strykerne bærer oboer, fagotter og horn ofte selvstendige melodier og ornamentale figurer. Kritikere påpeker at balansen mellom blåsere og strykere i denne symfonien er «den mest geniale» Mozart noen gang oppnådde[13]. Den lyse messingklangen (trompeter og pauker) understreker C-dur-tonaliteten og gir symfonien en festlig, kraftfull klang.

Form og musikalsk karakter

Symfonien har fire satser i den vanlige klassiske modellen hurtig–langsom–menuett–hurtig. De er som følger:

• I. Allegro vivace (C-dur): Åpningssatsen står i sonatesatsform og begynner med et dristig, energisk tema. Den er kjent for sine oppfinnsomme kontraster og til og med et snev av humor. Mot slutten av eksposisjonen siterer Mozart kort en melodi fra en av sine operaer: hans innskuddsarie «Un bacio di mano», K.541, skrevet for Anfossis Le gelosie fortunate (1788), dukker uventet opp rett før repetisjonen[14]. Dette selvsitatet har ingen formell funksjon, men tilfører et lekent, operatisk anstrøk. Ellers utfolder satsen seg på typisk mozartsk vis, med elegante og livfulle temaer, dynamiske skift og en stramt gjennomarbeidet gjennomføring.
• II. Andante cantabile (F-dur): Den langsomme satsen er lyrisk og uttrykksfull. Den åpner med et enkelt, sangbart tema som virker nærmest «uskyldig», men Mozart bygger det gradvis ut til avsnitt med intens dramatikk. Uvanlig for 1788 blir harmonikken til tider ganske dristig og kromatisk, noe som skjerper den emosjonelle spenningen[15]. Blåserne har en viktig rolle: fine treblåserfigurer veves rundt strykerne og skaper rik kontrapunktikk snarere enn bare akkompagnement[15]. Kritikere beskriver denne langsomme satsen som blant Mozarts mest sensuelle og følelsesmessig tvetydige langsomme satser[16], fordi den balanserer lyrisk ømhet med plutselige harmoniske overraskelser.

• III. Menuetto: Allegretto – Trio (C-dur): Tredje sats er en statelig menuett i 3/4-takt, med en kontrasterende trio. Mozarts Menuetto-tema er rytmisk markant og grasiøst, og maner fram den hofflige dansestilen. Interessant nok har denne menuetten en skjult forbindelse til førstesatsen: åpningsmelodien er en omformet versjon av det andre temaet i Allegro[17]. (Med andre ord minner Mozart diskret om en tidligere melodi i en ny sammenheng.) Trio-delen, i en mildere stil, introduserer en ny, vuggende melodi. Dette trio-temaet varsler på sin side hovedmotivet i finalen[17]. Slik knytter Mozart satsene sammen syklisk gjennom disse motiviske henvisningene.
• IV. Molto allegro (C-dur): Finalen er en strålende sats med høy energi. Den åpner med et enkelt firenoters motiv (tonene C–D–F–E) i rytmisk unison. Mozart behandler motivet som et fugesubjekt: deretter introduserer han fire tilleggstemaer, og gjennom gjennomføring og reprise kombinerer han dem kontrapunktisk. I den utvidede codaen kaster Mozart seg ut i fullt kontrapunkt og fletter til slutt alle fem temaene sammen[22] i et storslått femstemmig fugato[18]. Resultatet er en tour de force-finale: et fugeaktig klimaks som viser suverent håndverk og sprudlende driv. (En fascinerende detalj er at firenotersubjektet i seg selv ikke er Mozarts egen oppfinnelse. Det stammer fra den middelalderske hymnen «Pange lingua», som Mozart kjente fra kontrapunktstudier[19]. I klassisismen var dette motivet blitt en lærebokøvelse i fugeskriving, og Mozart bygde det snedig inn i symfonien sin.)

Mottakelse og etterliv

Noen sikker urframføring av Symfoni nr. 41 er ikke identifisert; en fremføring i Mozarts levetid er fortsatt mulig[21]. Orkesterstemmene ble utgitt i 1793[9], og selv om ingen definitiv første oppføring er dokumentert, antas det at Salomon ga en tidlig fremføring i London før 1815[9]. Mozart selv kjente den aldri under navnet «Jupiter» – denne hedersbetegnelsen ble gitt senere av Salomon og konsertmiljøene, som en refleksjon av verkets majestetiske karakter[10]. Gjennom årene har «Jupiter» blitt allment regnet som et av Mozarts største mesterverk og et høydepunkt i den klassiske symfonien. Forskere og utøvere omtaler den ofte som kronen på verket i 1700-tallets symfoniske komposisjonskunst[20]. Dens følelsesmessige spennvidde, oppfinnsomme kontrapunkt og briljante finale har sikret den en varig plass i orkesterrepertoaret. I dag blir symfonien hyppig spilt inn og fremført, og musikere fortsetter å undre seg over håndverket og glansen. Kort sagt står «Jupiter»-symfonien som en treffende sluttstein i Mozarts arv: et verk av ekstraordinær oppfinnsomhet som bygger bro mellom klassisismen og antyder den romantiske uttrykksdybden som skulle komme[20].