Strykekvintett nr. 2 i c-moll (etter Blåserserenaden K. 388/384a), K. 406
av Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Strykekvintett nr. 2 i c-moll, K. 406 (1788) er hans egen transkripsjon av den dramatiske Blåserserenaden i c-moll, K. 388/384a—et uvanlig mørkt og stramt gjennomarbeidet verk innen en sjanger som ofte forbindes med sosialt, underholdende samvær. Omformet for to fioliner, to bratsjer og cello, flytter verket Mozarts mest alvorlige Harmonie-skrivning inn i strykekvintettens intime, samtalepregede verden.[3]
Bakgrunn og kontekst
Mozarts strykekvintetter har en særstilling i kammermusikken hans: De utvider strykekvartetten ved å legge til en andre bratsj, noe som beriker mellomleiet og åpner for tettere kontrapunkt og varmere harmonisk fargespill. I Wien i andre halvdel av 1780-årene vendte Mozart tilbake til besetningen med slående ambisjon—framfor alt i de to originalverkene Strykekvintett i C-dur, K. 515 og Strykekvintett i g-moll, K. 516 (begge 1787). K. 406 hører hjemme i samme uttrykkskrets, selv om det opprinnelig ble til som en oktett for blåsere.[3]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Kilden til kvintetten er Blåserserenaden i c-moll, K. 388/384a, skrevet for den wienske Harmonie (parvise oboer, klarinetter, horn og fagotter). Allerede originalen skiller seg ut fra de fleste serenader: I stedet for utendørs vennlighet byr den på stram motivisk bearbeiding, lærd kontrapunktikk og en alvorlig c-moll-profil—en av Mozarts mest særpregede molltonearter.[2] Da Mozart senere omarbeidet stykket for strykere som K. 406, inviterte han i praksis publikum til å høre musikken mindre som «blåseensemble-repertoar» og mer som en konsentrert kammermusikalsk argumentasjon.
Komposisjon og dedikasjon
Strykekvintett i c-moll, K. 406 ble til i Wien i 1788, da Mozart var 32 år.[3] I motsetning til mange verk fra perioden er den ikke entydig dokumentert i Mozarts egen tematiske katalog—kanskje fordi den, som Neue Mozart-Ausgabe påpeker, «rett og slett er en bearbeidelse» av den tidligere serenaden.[3]
Besetningen er den standardiserte «bratsjkvintett»-formen:
- Strykere: fiolin I, fiolin II, bratsj I, bratsj II, violoncello[1]
Ingen dedikasjon knyttes sikkert til arrangementet i de vanlige referansesammenfatningene; det forstås best som en praktisk og kunstnerisk nytenkning av et verk Mozart satte høyt, som han ga et nytt liv i en annen fremføringsverden.
Form og musikalsk karakter
Mozart bevarer serenadens fire satser, men medieskiftet endrer retorikken subtilt: Blåsere tegner fargeblokker og antifonale utvekslinger; strykere kan holde, blande og nyansere linjene med kontinuerlig buestrøk, slik at kontrapunktet oppleves mer innadvendt og «gjennomarbeidet». Dette er en av grunnene til at stykket fortjener oppmerksomhet i dag: Det lar lytteren sammenligne Mozarts tanker om tekstur, register og balanse på tvers av to quintessentialt wienske ensembler.
Satsene er:
- I. Allegro (c-moll)
- II. Andante (E♭-dur)
- III. Menuetto in canone (c-moll) — Trio I og Trio II
- IV. Allegro (c-moll)[2]
Særlig fascinerende er tredje sats: Mozarts Menuetto in canone er, som tittelen annonserer, en kanon—et lærd grep der én stemme følger en annen med fast avstand. I strykeversjonen kan de to bratsjene gjøre denne «strenge» satsen særlig tydelig, samtidig som den fortsatt klinger som virkelig dansmusikk snarere enn en klasseromsøvelse.
I yttersatsene føles musikken ofte nærmere et symfonisk resonnement enn en lett serenadestil: Kompakte motiver utvikles insisterende, og de harmoniske vendingene vender stadig tilbake til c-moll med en nesten teatralsk uunngåelighet. Hvis de senere «store» strykekvintettene er vidtspennende, er K. 406 fortettet—intensiteten ligger i kompresjonen.
Mottakelse og ettermæle
Historisk har K. 406 levd et dobbeltliv: som en høyt verdsatt blåserserenade (en hjørnestein i Harmonie-repertoaret) og som en strykekvintett som faller litt utenfor den «kanoniske» rekken av Mozarts originale kvintetter. Likevel verdsetter moderne utøvere i økende grad arrangementet nettopp for det det avdekker: Mozarts evne til å overføre en etablert sats til et nytt medium uten bare å kopiere, ved å skjerpe stemmeføringen og blottlegge indre stemmer som kan maskeres av blåseklangen.
I konsertprogrammering kan verket være en overbevisende bro mellom Mozarts blåserstil og hans modne kammermusikalske idiom. Det utvider også strykekvintettens følelseskart og minner oss om at—ved siden av elskverdig divertimento og lyrisk letthet—kunne Mozart få dette ensemblet til å tale i en mørkere, mer kontrapunktisk og umiskjennelig wiensk c-moll-aksent.[2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] IMSLP work page with instrumentation overview and identification of K. 406 as Mozart’s arrangement of K. 388/384a.
[2] Wikipedia: Serenade No. 12 in C minor, K. 388/384a — original wind scoring and movement outline; notes transcription as K. 406.
[3] Digital Mozart Edition (Mozarteum): New Mozart Edition volume (String Quintets) — editorial discussion of K. 406 as an arrangement and its 1788 Vienna context.