Hornkvintett i Ess-dur, K. 407 (1782)
ヴォルフガング・アマデウス・モーツァルト作
Mozarts Hornkvintett i Ess-dur, K. 407 (1782) er et konsist, men forbløffende fantasirikt kammerverk fra hans første wienerår – dels konsert, dels intim samtale. Skrevet for naturhorn og en uvanlig mørkklanglig strykekvartett (med to bratsjer), viser det 26 år gamle Mozart som behandler hornet ikke som et rent fargeinstrument, men som en lyrisk hovedperson.
Bakgrunn og kontekst
Da Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) slo seg ned i Wien i 1781–82, begynte han raskt å bygge opp en frilanskarriere som var avhengig av utøvere i omgangskretsen: virtuoser som kunne tiltrekke seg meséner, selge billetter og – ideelt sett – spille musikken hans godt. Hornkvintett i Ess-dur, K. 407 hører hjemme i dette øyeblikket av selvdefinisjon. Tonearten Ess-dur, lenge forbundet med hornets åpne overtoner og med seremonielt skinn, passer både instrumentets naturlige resonans og Mozarts smak for varme, romlige klangbilder.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Selv om hornet ofte høres i ensembler som harmonisk støtte eller i jaktpregede signaler, gir Mozart det her reell kammermusikalsk handlekraft. Kommentatorer har ofte bemerket at ytre satser kan oppleves som «concertante» – som om en hornkonsert var blitt miniaturisert til et salongformat – men satsarbeidet vender gang på gang tilbake til ekte dialog, der strykerne ikke bare akkompagnerer, men omfordeler tyngden i den musikalske argumentasjonen. Resultatet er musikk som på fascinerende vis ligger mellom sjangre: intim nok til husmusikk, men utadvendt nok til å klinge som et lite offentlig bravurnummer i miniatyr [1].
Tilblivelse og dedikasjon
Kvintetten ble komponert i Wien i 1782 (ofte datert til årets siste måneder) [1]. Mozart hadde nesten sikkert en bestemt hornvirtuos i tankene – vennen Joseph (Ignaz) Leutgeb er den vanligste kandidaten i moderne omtaler – men en sikker dedikasjon er ikke dokumentert like tydelig som for enkelte av Mozarts andre leilighetsstykker. Det som likevel er hevet over tvil, er Mozarts idiomatiske forståelse av naturhornet: passasjene ligger i instrumentets komfortable leie, utnytter klangfulle åpne toner og bygger ikke på forutsetningen om den senere ventilhornets kromatiske bevegelighet.
Besetning (slik den er overlevert i standardutgaver og referansekataloger):
- Messing: naturhorn
- Strykere: fiolin, 2 bratsjer, cello [2]
Instrumentasjonen er i seg selv et stille karaktertrekk. I stedet for en konvensjonell strykekvartett (to fioliner, bratsj, cello) erstatter Mozart andrefiolinen med en ekstra bratsj – og skaper et «lavere», mer sammensmeltet mellomleie som hornet kan skinne over uten konstant konkurranse fra lys diskantføring. (Dette foregriper også klangidealet Mozart senere skulle foretrekke i sine egne strykekvintetter, der to bratsjer beriker innerstemmenes tekstur.)
Form og musikalsk karakter
Verket har tre satser [3]:
- I. Allegro
- II. Andante
- III. Rondo (Allegro)
I. Allegro
Åpningssatsen Allegro etablerer raskt kvintettens dobbelte vesen: Den kan projisere som en konsert, men tenker som kammermusikk. Mozart lar gjerne hornet tre frem i selvsikre, klart avgrensede utsagn – toner som taler med en utendørs, edel karakter – mens strykerne sørger for både driv og et mykere, kornet harmonisk chiaroscuro. Særlig avslørende er Mozarts håndtering av tekstur: Ensemblet kan høres ut som «horn pluss strykekvartett», men det spalter seg ofte opp i mindre samtalepar (horn med fiolin, horn med bratsj, strykere alene), slik at ingen enkelt akkompagnementsformel får dominere.
II. Andante
Andante er verkets emosjonelle sentrum: en sats som fremhever hornets evne til å bære en langstrakt cantabile, snarere enn bare fanfare. Her gir Mozarts valg av en relativt mørk strykerklang uttelling; hornet kan synge varmt uten å bli tvunget til å rope. Satsen kjennes ofte som en duett som tilfeldigvis er omgitt av mildt, polstrende harmonikk – en virkning som samsvarer med en utbredt kritisk oppfatning av Andante som uvanlig innadvendt til hornmusikk å være på den tiden.
III. Rondo (Allegro)
Finalen vender tilbake til lys og lek. En rondo inviterer hornet til stadig å komme igjen med et minneverdig refreng, og Mozart bruker denne formen til å dramatisere instrumentets «offentlige» persona – munter, klangfull og teatralsk timet – samtidig som han gir plass til episoder der strykerne kortvarig overtar forgrunnen. Hvis førstesatsen antyder en konsert redusert i skala, antyder finalen det motsatte: kammermusikk som vitaliseres av en solists sans for anledning.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Mottakelse og etterliv
Hornkvintett, K. 407 har aldri fått den universelle navnegjenkjennelsen som Mozarts modne strykekvartetter eller de senere klarinettverkene, men den har likevel hatt en stabil plass i hornrepertoaret som et sjeldent klassisistisk kammerverk som behandler instrumentet både som helt og som partner. Dens særlige verdi ligger i hvordan den omrammer hornet – et instrument som fortsatt er bundet til begrensningene (og poesien) i den naturlige overtonerekken – innenfor en forfinet innendørssjanger.
I Mozarts produksjon kaster kvintetten også lys over en bredere wienerinteresse: å skrive for venner og spesialister, og å eksperimentere med hybride former som visker ut grensen mellom konsertens offentlige retorikk og kammermusikkens private intimitet. For dagens lyttere fortjener den oppmerksomhet nettopp fordi den verken er en «liten konsert» eller et «strykkestykke med horn» – men et avbalansert essay i mozartsk likevekt, der glans oppnås gjennom tekstur, register og samtale snarere enn ren kraft eller ytre bravur.
楽譜
Hornkvintett i Ess-dur, K. 407 (1782)の楽譜をVirtual Sheet Music®からダウンロード・印刷
[1] Mozarteum Digital Mozart Edition (New Mozart Edition/NMA), VIII/19/2: editor’s English preface discussing the period and dating context for the Horn Quintet.
[2] IMSLP work page for *Horn Quintet in E-flat major, K. 407/386c* (instrumentation and basic catalog data).
[3] Wikipedia overview page for Mozart’s *Horn Quintet* (movement listing and general reference facts; used cautiously).