Sonatesats (fragment) i g-moll, K. 312

Det man vet

Bare én enkelt, ufullstendig sats for solo klaver er bevart under Köchel-nummeret K. 312, i g-moll. Den plasseres ofte i Mozarts sene Wien-år (gjerne ca. 1790), da komponisten var 34, selv om grunnlaget for en så presis datering i stor grad bygger på kilder og papirundersøkelser snarere enn noen uttrykkelig påskrift. Autografen avbrytes brått midt i et system, slik at satsen står igjen uten en ferdig andre halvdel og uten en kadens som kunne ha lukket strukturen i tonika.[1]

Beskrivelser av den bevarte teksten er samstemte om at det som finnes, svarer til eksposisjon og gjennomføring i en sonatesats i 3/4-takt.[1] Moderne katalogoppføringer og utgaver i omløp omtaler stykket gjerne enkelt som Allegro (K. 312/590d), noe som både gjenspeiler fragmenttilstanden og mangelen på en autoritativ, fullstendig sonate som satsen kan ha tilhørt.[2]

Musikalsk innhold

I de bevarte sidene skriver Mozart i et anspent g-moll-idiom som minner om den skjerpede retorikken i andre sene verk i moll, men filtrert gjennom en klavertekstur som raskt kan skifte fra en skarp, forte gest til lettere artikulert passasjearbeid. Manuskriptet antyder en sats tenkt i sonate-allegroform (eksposisjon etterfulgt av gjennomføring), men bruddet i autografen gjør at enhver planlagt tilbakekomst (reprise) og tonal avrunding må bli et spørsmål om slutning snarere enn dokumentasjon.[1]