Sats for en strykekvintett i F (i forbindelse med K. 590), K. 589b

Bakgrunn og kontekst

I 1790 bodde Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) i Wien, og navigerte en vanskelig økonomisk periode samtidig som han fortsatte å skrive kammermusikk med slående balanse og håndverksmessig raffinement. Månedene rundt 1789–1790 domineres av de tre såkalte «prøyssiske» strykekvartettene (K. 575, K. 589, K. 590), skrevet med tanke på den cellospillende kong Friedrich Wilhelm II av Preussen og kjennetegnet—ofte med fine midler—av en mer fremtredende, syngende basslinje enn i mange tidligere kvartetter.[1]

K. 589b hører hjemme i dette samme senkvartett-miljøet, men i miniatyr: det foreligger som et fragment av en finalesats i F-dur for standard kvartettbesetning (to fioliner, bratsj, cello) og overleveres i dag som et supplement til F-dur-kvartetten K. 590.[2] Selve det at fragmentet er en «finalesats», er talende. For Mozart var finaler ikke ettertanker; de var strukturelle nøkkelsteiner som skulle balansere en hel flersatsig argumentasjon. Sent i karrieren kunne han skape finaler med blendende økonomi—men han kunne også forkaste, tenke om eller erstatte dem når den dramatiske tyngden ikke føltes riktig.

Komposisjon og dedikasjon

Köchel Catalogue Online fører K. 589b opp som en autentisk kvartettsats i F for 2 fioliner, bratsj og cello (bevart som fragment), og knytter den i katalogsammenheng til kvartetten K. 590.[3] I Neue Mozart-Ausgabe (New Mozart Edition) står den blant bindene som samler fragmenter og supplementssatser, og beskrives uttrykkelig som et fragment av en finalesats (en rondo) til en kvartett i F, KV Appendix 73 (589b).[2]

Siden K. 589b ikke er et «utgitt verk» i vanlig 1700-tallsforstand, er spørsmål om dedikasjon best å behandle indirekte: overordnet kontekst er K. 590, en prøyssisk kvartett skrevet i juni 1790 og knyttet til den prøyssiske dedikasjonstradisjonen.[4] Det som er bevart av K. 589b, høres imidlertid best ikke som et separat «tapt mesterverk», men som dokumentasjon av Mozarts kompositoriske beslutningsprosess—det han prøvde ut på papiret før han landet på finalen vi kjenner i K. 590.

Form og musikalsk karakter

Besetning

Selv om katalogoverskriften din kaller det en «sats for strykekvintett», beskriver de viktigste vitenskapelige katalogene K. 589b som en kvartettsats (altså for standard strykekvartett):

• Strykere: 2 fioliner, bratsj, cello[2]

Funksjon: en alternativ avslutning

Den mest fruktbare måten å forstå K. 589b på, er som en alternativ eller forkastet avslutning utformet i kretsen rundt K. 590. Det rammer umiddelbart inn hva som er særegent ved fragmentet. En sen Mozart-finale utstråler normalt en følelse av uunngåelighet: tematiske ideer virker «bestemt» til å komme tilbake, og teksturen fremstår både gjennomsiktig og travel på samme tid, med samtalepregede utvekslinger fordelt mellom alle fire instrumentene. Et fragment, derimot, fanger lytteren midt i prosessen. Man hører hensikten—dreiningen mot avsluttende retorikk, impulsen mot vidd og driv—uten den betryggende følelsen av å være på vei mot et endepunkt.

En senstil-miniatur som fortjener oppmerksomhet

Selv i fragmentarisk form fortjener K. 589b oppmerksomhet av tre grunner:

1. Det skjerper øret for Mozarts prioriteringer i de sene kvartettene. De prøyssiske kvartettene roses ofte for sin klare overflate, men kunsten ligger i en subtil omkalibrering: leie, balanse og cellostemmens melodiske rolle behandles med usedvanlig omhu.[1] 2. Det viser at «klassisk letthet» kunne være hardt tilkjempet. Mozarts sene verker kan låte uanstrengte; K. 589b minner oss om at selv han prøvde ut løsninger og av og til gikk videre. 3. Det inviterer utøvere og lyttere til å tenke som redaktører. Fordi K. 589b overleveres som et supplement snarere enn en konsertstandard, reiser det naturlig tolkningsspørsmål: bør det spilles som en selvstendig torso (slik man gjør med enkelte Schubert-fragmenter), eller som et kontekstuelt vedlegg i programmer viet K. 590?

I grove formale termer peker NMA-beskrivelsen av fragmentet som en finalesats i rondoform mot den sjangeren Mozart ofte foretrakk for kvartettfinaler: et tilbakevendende refreng som kan romme kontrasterende episoder, samtidig som det holder fremdriften oppe.[2] Sene Mozart-rondoer glir ofte over i sonate-rondo-atferd (tilbakekomst pluss utviklende argumentasjon), og selv et ufullstendig utkast kan antyde den hybride energien.

Mottakelse og ettermæle

K. 589b har aldri hatt det offentlige «livet» som de fullførte kvartettene: det er ingen grunnpilar i repertoaret, og det ble ikke markedsført i Mozarts levetid som del av det prøyssiske settet som kom i tidlige trykk i perioden 1791–1792.[3] Ettermælet er i stedet vitenskapelig og dokumentarisk—forankret i bevaringen innenfor den redaksjonelle apparaturen til Neue Mozart-Ausgabe og i plasseringen innenfor Köchel-tradisjonen med å katalogisere tilleggsnumre.[2]

Likevel gir K. 589b et bredt publikum med musikalsk nysgjerrighet en sjelden type glede: ikke den fullførte retoriske buen til et mesterverk, men intimiteten i å overhøre Mozart i arbeid. Hørt side om side med Strykekvartett i F-dur, K. 590, kan det fordype forståelsen av den kvartettens finale ved å gjøre det endelige valget påfallende bevisst. Med andre ord er K. 589b verdifullt ikke til tross for sin ufullstendighet, men fordi det bevarer øyeblikket da et «ferdig» Mozart-verk fortsatt var i ferd med å bli til.

[1] Overview of the “Prussian” string quartets (K. 575, 589, 590) and their context and dedication.

[2] Neue Mozart-Ausgabe (DME) table of contents listing K. Anh. 73 (589b) as a fragment of the last movement (rondo) of a quartet in F.

[3] Köchel Catalogue Online entry for K. 590 with links to K. 589b and early-print information for the Prussian quartets.

[4] Reference overview of String Quartet No. 23 in F major, K. 590 (date and basic work description).