Requiem i d-moll, K. 626 – historien

En mystisk bestilling

Sommeren 1791 fikk Wolfgang Amadeus Mozart et uvanlig tilbud: en requiemmesse (en messe for de døde) som skulle komponeres under strengt hemmelighold[1]. En mystisk, svartkledd budbringer overleverte et innbundet eksemplar av den latinske requiemteksten (en standard liturgisk tekst til en dødsmesse) sammen med et brev som insisterte på at komponisten ikke skulle forsøke å finne ut hvem oppdragsgiveren var[1]. Mozart, som nesten alltid manglet penger, ble både smigret og nysgjerrig av den anonyme bestillingen og takket raskt ja[1]. Han fikk et generøst forskudd – kildene varierer, men en første utbetaling på 50 til 100 dukater skal ha blitt levert – noe som var et kjærkomment tilskudd for den pengeslitne komponisten[2][3]. Oppdragsgiverens krav om anonymitet ga hele saken et slør av mystikk: Mozart gikk med på ikke å stille spørsmål, og til gjengjeld fikk han frie tøyler når det gjaldt tidsplan og stil.

Først senere avdekket historien at den hemmelige oppdragsgiveren var grev Franz von Walsegg, en ung østerriksk adelsmann[4]. Walseggs 20 år gamle kone døde 14. februar 1791, og han ønsket et Requiem til hennes minne ved ettårsdagen for dødsfallet[5]. Greven var kjent for å bestille verk fra fremtredende komponister og deretter forsøke å gi dem ut for å være sine egne ved private fremføringer[6]. Dette forklarer hemmeligholdet: Walsegg brukte mellommenn (blant annet den såkalte «grå» eller svartkledde budbringeren), slik at Mozart ikke skulle vite hvem som bestilte stykket[6]. For Mozart var transaksjonen likevel enkel – et godt betalt oppdrag i et år der han sårt trengte inntekt[7]. Eventuelle betenkeligheter ved denne «kappe-og-dolk»-bestillingen ble oppveid av økonomisk lettelse og smigeren i å bli oppsøkt for et så monumentalt verk.

Det siste året: Mozarts liv i 1791

Mozarts liv i 1791 var en virvelvind av skapende arbeid og personlig belastning. Som 35-åring hadde han opplevd nylige opp- og nedturer. Etter noen økonomisk vanskelige år hadde han endelig en periode med fremgang: samme år fullførte han to operaer, La Clemenza di Tito (komponert til kroningen av keiser Leopold II i Praha) og Die Zauberflöte (Tryllefløyten), som hadde premiere i Wien i slutten av september 1791[8]. Disse verkene – det ene en alvorlig italiensk opera for de kongelige, det andre et tysk syngespill fullt av frimurersymbolikk – opptok Mozart gjennom sommeren og tidlig høst. Først etter at Tryllefløyten hadde åpnet 30. september, kunne han vie hele oppmerksomheten til det bestilte Requiem[9]. Da var Mozart imidlertid fysisk og følelsesmessig utmattet[10].

Komponistens helse hadde vært skjør en tid, og det hektiske tempoet i 1791 forverret situasjonen. Han var også nylig blitt far igjen – hans kone Constanze fødte deres sjette barn i juli 1791 – og presset ved å forsørge en ung familie tynget ham. Brevene hans fra denne perioden viser både entusiasme for prosjektene og uro over penger og sykdom[11]. Han håpet at et stort kirkelig verk kunne styrke omdømmet hans og kanskje til og med gi ham en ettertraktet stilling ved Stefansdomen i Wien (en stilling han hadde i sikte)[2]. Derfor var Requiem-bestillingen, tross den store arbeidsbyrden, velkommen for Mozart – både økonomisk og profesjonelt.

Utover høsten 1791 la vitner merke til at Mozart så syk ut – blek og utmattet, med hevelser og vedvarende feber[10]. Han var selv klar over at helsen sviktet. Likevel fortsatte han målbevisst å komponere. Venner fortalte senere om Mozarts nærmest besettende fokus på Requiem de siste ukene, som om han forsto at tiden var i ferd med å renne ut[12][13].

«Jeg skriver et Requiem for meg selv»

Da Mozart arbeidet med Requiem i oktober og november 1791, virket det som om prosjektet var omgitt av noe uhyggelig. Ifølge Constanze og andre i hans nærhet begynte Mozart å omtale verket i dystre vendinger, overbevist om at den anonyme budbringeren var et varsel om hans egen skjebne[14]. «Jeg føler at jeg skriver Requiem for meg selv», skal Mozart ha sagt[15]. Denne uhyggelige bekjennelsen, gjenfortalt i ulike varianter av forskjellige kilder, er blitt en av de seiglivete legendene rundt Requiem. Den antyder at Mozart, etter hvert som helsen forverret seg, begynte å tro at han bokstavelig talt komponerte sin egen dødsmesse.

Constanze fortalte senere at ektemannen var hjemsøkt av den mystiske bestillingen. I en samtale skal Mozart ha sagt at den underlige gråkledde budbringeren virket som et spøkelse sendt for å varsle hans egen død[16][17]. Han snakket om «svært merkelige tanker» knyttet til den fremmedes besøk[18]. Etter hvert som sykdommen tiltok, ble Mozart overtroisk: «Jeg er altfor bevisst … min ende vil ikke la vente på seg: helt sikkert er jeg blitt forgiftet! Jeg klarer ikke å få denne tanken ut av hodet», skrev han til Constanze i et øyeblikk av fortvilelse[19][20]. (Det er verdt å merke seg at denne linjen ble skrevet i 1789, under et tidligere sykdomsforløp, men den viser Mozarts tilbøyelighet til å forestille seg en mørk årsak til symptomene[20].) Slike utsagn ga næring til senere rykter om at Mozart ble forgiftet, selv om moderne historikere tilskriver dødsfallet naturlige årsaker. Men der og da var Mozarts dødsfiksering høyst reell. Constanze ble så urolig at hun tok Requiem-manuskriptet fra ham en kort periode i håp om å dempe angsten – men Mozart lot seg ikke holde borte fra «sitt eget» Requiem særlig lenge[21][22].

Et utsnitt av en side fra manuskriptet til W.A. Mozarts Requiem, K 626 (1791), som viser Mozarts overskrift til første sats.

Gjennom oktober og november arbeidet komponisten når kreftene tillot det. Han jobbet for det meste fra sengen og noterte satser i fragmenter. Åpningssatsen Introit («Requiem aeternam») fullførte han helt, og han skisserte den komplekse korfugen i Kyrie[23]. Deretter tok han fatt på sekvensen i messen (den dramatiske Dies Irae, Rex tremendae, Confutatis osv.) og deler av Offertory. Men han ble stadig for svak til å gjøre verket ferdig. Den berømte «Lacrimosa» – en sats der de første åtte taktene, fulle av «gråtende» strykerfigurer, er blant det mest gripende Mozart noen gang skrev – bryter i Mozarts utkast av etter bare noen få takter, som om komponisten bokstavelig talt ikke maktet å fortsette[23]. Dette fragmentet skulle vise seg å bli Mozarts siste nedskrevne musikk.

Mozarts siste dager og død

Mot slutten av november 1791 var Mozart alvorlig syk. Ifølge samtidige beretninger ble han sengeliggende 20. november med høy feber, sterk utmattelse og smertefull hevelse i armer og ben[11]. Til tross for disse symptomene (som i dag ofte forklares med revmatisk feber eller nyresykdom, selv om den eksakte årsaken fortsatt diskuteres[24]), var Mozarts tanker fortsatt hos Requiem. 4. desember 1791, kanskje idet han følte en kort bedring, inviterte han noen nære venner og familiemedlemmer inn på soverommet for å synge gjennom deler av verket slik det forelå[25]. De samlet seg rundt den syke komponistens seng om ettermiddagen og gikk gjennom de ferdige delene i et lite ensemble. Mozart forsøkte selv å delta, og skal ha sunget altstemmen i Lacrimosa eller et annet avsnitt[26]. Men historien forteller at da han ble konfrontert med den hjerteskjærende musikken og realiteten i at han kanskje aldri ville fullføre den, brast Mozart i gråt og klarte ikke å synge mer[26]. Det var en scene like tragisk operatisk som noe han selv hadde skrevet – det geniale mennesket, svekket og gråtende, omgitt av sørgemusikk som han nå trodde var hans egen.

Den natten forverret tilstanden seg raskt. Tidlig 5. desember 1791, like etter midnatt, døde Wolfgang Amadeus Mozart i leiligheten sin i Wien, med Constanze ved sin side. Han ble 35 år gammel[27]. Requiem lå ufullført igjen på skrivebordet. Da Mozart døde, var bare første sats (Introitus) fullt orkestrert og komplett i partitur; Kyrie og mesteparten av sekvensen og offertoriet fantes bare som vokalstemmer og basslinjer med antydninger til orkestrering, og Lacrimosa stoppet brått der Mozart hadde sluttet noen dager tidligere[23]. De siste delene av Requiem (Sanctus, Benedictus, Agnus Dei) var ennå ikke skrevet i det hele tatt.

Mozarts død var et sjokk for Wiens musikkliv. Ryktene gikk om at han var blitt forgiftet – en teori som delvis ble næret av Mozarts egne engstelige ord og av det raske sykdomsforløpet[20]. (Hoffkomponisten Antonio Salieri ble til og med, helt feilaktig, anklaget av sladrehanker for å ha konspirert mot Mozart – en anklage Salieri avviste kraftig[28].) I virkeligheten finnes det ingen bevis for drap; de fleste moderne eksperter mener Mozart døde av naturlig sykdom, der akutt revmatisk feber er en av de fremste mulighetene[24]. Han ble gravlagt i en enkel grav på St. Marx-kirkegården i Wien, slik det var vanlig for personer i hans samfunnslag. Ved en minnegudstjeneste kort tid etter dødsfallet ble de delene av Requiem som eksisterte, fremført til hans ære – en rørende forutanelse om hvordan musikken, bestilt av en fremmed, faktisk ble Mozarts eget requiem.

Å fullføre det ufullendte Requiem

Mozart døde med Requiem uferdig, og den mystiske oppdragsgiveren ventet fortsatt. For den unge enken Constanze Mozart ble det raskt en prioritet å redde oppdraget. Hun hadde fått et betydelig forskudd, og avtalen var at verket måtte leveres ferdig for at resten av honoraret skulle utbetales. Constanze fryktet at dersom greven fikk vite at Mozart var død og Requiem ufullført, ville han nekte å betale resten – eller til og med kreve pengene tilbake[29]. I desperasjon etter å sikre familiens økonomiske fremtid handlet hun raskt for å få Requiem ferdigstilt i all hemmelighet.

Hun tok først kontakt med en av Mozarts kolleger, Joseph Eybler, for å høre om han ville påta seg oppgaven[30]. Eybler klarte å orkestrere noen av de ufullførte delene (særlig partier av sekvensen), men følte til slutt at han ikke kunne fullføre komposisjonen. Constanze vendte seg da til Franz Xaver Süssmayr, en 25 år gammel komponist som hadde vært Mozarts elev og assistent[31][32]. Süssmayr hadde hjulpet Mozart med mindre oppgaver i forbindelse med La Clemenza di Tito og kjente Mozarts sene stil inngående[33]. Ifølge Süssmayrs egen senere beretning hadde Mozart til og med drøftet aspekter ved Requiem med ham i de siste dagene[34]. Selv om flere andre komponister i Wien etter sigende avslo Constanzes forespørsel – enten av ydmykhet eller av frykt for å bli målt mot Mozarts geni[34] – gikk Süssmayr med på å fullføre partituret.

Med de skissene og instruksjonene Mozart etterlot seg, fylte Süssmayr inn de manglende delene av Requiem. Han komponerte hele Sanctus, Benedictus og Agnus Dei selv, og fullførte Lacrimosa etter takt 8[35][36]. Han satte også sammen avslutningen ved å gjenbruke Mozarts egen Kyrie-fuge som Communion (Lux aeterna), slik at verket fikk en sirkulær slutt. Tidlig i 1792 hadde Süssmayr laget et komplett Requiem-partitur. Som et stykke hemmelighetsfullt skuespill forfalsket han til og med Mozarts signatur i manuskriptet og daterte det til 1792, idet han etterlignet Mozarts håndskrift for at det leverte verket skulle fremstå helt autentisk[37].

Constanzes spill lyktes. Det ferdige Requiem ble overlevert til grev Walsegg som Mozarts siste komposisjon, uten at Süssmayrs bidrag ble nevnt[14]. Greven betalte resten av honoraret, og en tid trodde han at han alene satt på verket han hadde bestilt. Walsegg skrev etter sigende av partituret med egen hånd og gjorde som planlagt klart til å presentere Requiem under sitt eget navn ved en minnekonsert for sin avdøde kone[38]. Constanze var imidlertid fast bestemt på at ektemannen skulle få æren (og at hun selv kunne dra videre nytte av verkets berømmelse). Hun sørget i stillhet for en offentlig fremføring av det fullførte Requiem før Walsegg rakk å urfremføre det. 2. januar 1793, knapt ett år etter Mozarts begravelse, ble det holdt en stor veldedighetskonsert i Wien til inntekt for Constanze, der Mozarts Requiem ble fremført i sin helhet[38]. Konserten ble organisert av baron Gottfried van Swieten, en fremtredende velgjører for Mozart, og ble besøkt av Wiens publikum og musikalske elite[38]. Alt tyder på at fremføringen ble en suksess, og den festet Requiem i offentligheten som Mozarts svanesang. (En rapport antyder til og med at Antonio Salieri – langt fra å ha konspirert mot Mozart – kan ha dirigert orkesteret ved denne støttekonserten og slik bidratt til å hedre sin avdøde kollega[39].)

Med støttearrangementet i Wien i 1793 var hemmeligheten i praksis ute. Walseggs plan om å få verket til å fremstå som hans eget ble stanset av at mange allerede kjente til Mozarts Requiem og hadde hørt det fremført[14]. Likevel gikk Walsegg videre og holdt en privat fremføring 14. desember 1793 på eiendommen sin i Wiener Neustadt, med Requiem fremført til minne om hans kone to år etter hennes død[40]. En plakett i Wiener Neustadt dokumenterer denne anledningen og knytter Walsegg til Requiem. Senere sørget Constanze også for at Requiem ble publisert i 1799 under Mozarts navn, noe som ytterligere sikret at Mozart fikk posthum ære for verket (og at Constanze kunne fortsette å tjene penger på det)[41]. I flere tiår fikk offentligheten ikke vite om Süssmayrs rolle; Constanze opprettholdt i starten den høflige fiksjonen at hver eneste tone i Requiem var Mozarts, vel vitende om at et «siste mesterverk av Mozart» ville skape langt større interesse (og inntekt) enn et verk fullført av en elev[41]. Først mange år senere – i 1839 – erkjente Constanze offentlig Süssmayrs betydelige bidrag til å fullføre Requiem[42].

Legende vs. virkelighet: Mozarts Requiem og Amadeus

De dramatiske omstendighetene rundt Mozarts Requiem – den anonyme bestillingen, komponistens død, hemmeligholdet og intrigen – har gitt grobunn for mange myter og legender. Ingen steder er dette mer berømt dramatisert enn i den Oscar-vinnende filmen Amadeus (1984), regissert av Miloš Forman og basert på Peter Shaffers skuespill. Amadeus vever en fengslende fortelling der Mozarts rival, Antonio Salieri, legger en plan for å manipulere Mozart til å skrive Requiem og i praksis «arbeide ham i hjel», samtidig som han skjuler identiteten sin bak en spøkelsesaktig grå kappe. Det er en overbevisende historie – men den tar seg store friheter med sannheten. Shaffer innrømmet selv at manuset var «en fantasi basert på fakta … ikke en filmbiografi om Mozart»[43]. Mange elementer i Amadeus’ fremstilling av Requiem er da også fiksjon, flettet sammen med noen få korn av sannhet.

Dette treffer filmen: Amadeus formidler riktig at Mozart faktisk fikk en merkelig, anonym bestilling på en requiemmesse, og at han ble dypt oppslukt av arbeidet i livets siste dager. Filmen fanger Mozarts feberaktige besettelse og ideen om at Requiem i realiteten ble hans egen begravelsesmusikk – en forestilling som har rot i beretninger fra Mozarts familie[14]. Også atmosfæren av mystikk og uro rundt bestillingen bygger på virkelige forhold: Mozart visste faktisk ikke hvem oppdragsgiveren var, og figuren «den maskerte fremmede» ved Mozarts dør har vært del av Requiem-tradisjonen siden Constanzes tidlige fortellinger[14]. Filmens sterke sluttscener, der en døende Mozart anstrenger seg for å fullføre Lacrimosa, speiler den reelle patosen i Mozarts siste timer (om enn med kunstnerisk frihet). Og i poetisk forstand – som en kommentator uttrykte det – «Requiem han skrev for en fremmed ble hans eget»; Mozart døde og etterlot verket til verden som sitt epitafium[44].

Dette er gjetning eller feil: Den berømte rivaliseringen mellom Salieri og Mozart er sterkt overdrevet i filmen. I virkeligheten var Salieri bare rundt seks år eldre enn Mozart og en respektert komponist i Wien; de to var profesjonelle kolleger som ved enkelte anledninger til og med samarbeidet musikalsk[45]. Langt fra å være fiender hadde de et korrekt forhold – for eksempel var Salieri til stede på en forestilling av Tryllefløyten i oktober 1791 (bare uker før Mozart ble syk) og applauderte begeistret etter hvert nummer, til Mozarts store glede[46]. Det finnes ingen bevis for at Salieri bar på den morderiske misunnelsen som skildres i Amadeus. Forestillingen om at Salieri planla å bestille Requiem i forkledning og forgifte Mozart, stammer fra en gammel legende, ikke fra historiske fakta[47]. I realiteten var det grev Walsegg som sto bak bestillingen, ikke Salieri[48], og Walseggs motiv var egeninteresse (å tilegne seg et verk) snarere enn drap.

Filmens dramatiske grep, der Salieri hjelper Mozart ved stearinlys med å nedtegne Requiem ved dødsleiet, er også en oppdiktning. Salieri var ikke til stede da Mozart døde og hadde ingen rolle i å komponere Requiem[39]. Hvis noen tok diktat fra Mozart i de siste timene, kan det ha vært Süssmayr – men også her er det historiske grunnlaget usikkert. Det man vet, er at Süssmayr fullførte partituret etter Mozarts død, basert på Mozarts skisser og sin egen hukommelse, ikke på direkte nedtegnelse ved sengen[49][35]. Tilsvarende er filmens antydning om at Salieri direkte eller indirekte forårsaket Mozarts død (ved forgiftning eller ved å presse ham til kollaps) grunnløs. Rykter om at Salieri forgiftet Mozart sirkulerte i Wien (til og med Salieri, i demensens grep mange tiår senere, skal ha mumlet noe om å være Mozarts «morder»)[50]. Men dette var rykter som ble forsterket av kunstneriske verk – særlig et skuespill fra 1830 av Aleksandr Pusjkin, Mozart og Salieri, som først populariserte fortellingen om den sjalu Salieri som myrder Mozart[47]. Shaffer bygget Amadeus på dette fiktive premisset. Historikere avviser imidlertid forgiftningsteorien som bare én av mange fargerike hypoteser. Mozarts egen lege mistenkte aldri ugagn, og moderne analyser av de rapporterte symptomene peker mot sykdom heller enn intrige[24].

Til slutt er den sanne historien om Mozarts Requiem dramatisk nok uten påfunn: et dødelig sykt geni som strever for å fullføre et mesterverk under merkelige omstendigheter, en enke som febrilsk forsøker å beskytte ektemannens ettermæle, og en hemmelighetsfull adelsmanns plan som blir undergravd av Mozarts posthume berømmelse. Det er en fortelling om kunst, død og mysterium som har fascinert publikum i over to hundre år. Amadeus tar kunstneriske friheter, men har gjort millioner fortrolige med det hjemsøkende bildet av Mozart som øser sjelen sin inn i Requiem mens livet ebber ut. Det gjorde den virkelige Mozart også – bare ikke med Salieri ved sin side og ikke med mord i luften, men med en dyp følelse av egen dødelighet. I dag, når vi lytter til den mørke majesteten i Requiems åpningsmål eller den brennende frykten i Dies Irae, hører vi nettopp de tonene Mozart skrev i sine siste dager. Requiem står som et requiem ikke bare for grev Walseggs avdøde hustru, men for Mozart selv – et mesterverk født av tragedie, og gjenstand for en av musikkhistoriens mest fascinerende sanne fortellinger.

//

Kilder:

Mozarts brev og samtidiges memoarer; Constanze Mozarts intervjuer på 1790-tallet (via biografene Friedrich Rochlitz og Franz Niemetschek); Mozart: A Life av Maynard Solomon; Requiem (Mozart) – Wikipedia[5][14]; Classical-Music.com[1][4][8]; California Symphony[48][19][11]; West Australian Symphony Orchestra[51][20]; Residentie Orkest Hague[52][38]; Sofia Philharmonic[26][53].

• [1][4][8][10][12][13][29][31][33][35][36][40] En spøkelsesaktig bestilling: den mørke legenden om Mozarts Requiem
• [2][9][15][38][52] «I feel like I'm writing the Requiem for myself» - Residentie Orkest - RO
• [3][5][14][16][17][18][21][22][23][37][41][47] Requiem (Mozart) - Wikipedia
• [6][7][11][19][24][25][27][28][43][44][45][46][48][50] Mozart Movie Myths - The California Symphony
• [20][32][39][51] The Many Myths of Mozart’s Requiem - WASO
• [26][30][34][42][49][53] Wolfgang Amadeus Mozart – Requiem (K.626) – Sofia Philharmonic