Pianosonate nr. 17 i B-dur, K. 570

Bakgrunn og kontekst

Tidlig i 1789 var Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) fortsatt etablert i Wien, men hans offentlige posisjon som klavercelebrity var mindre trygg enn midt på 1780-tallet. Sonaten K. 570 hører til den sene gruppen av pianosonater, skrevet etter den mer dramatiske sonaten i c-moll, K. 457 (1784), og tidsmessig nær den siste sonaten i D-dur, K. 576 (også 1789).1 I denne sene perioden vender Mozarts klaversats ofte innover: den virtuose, «offentlige» konsertmaneren viker for et mer privat idiom, der linjeklarhet, balansert frasering og subtilt kontrapunkt bærer uttrykket.

K. 570 har også hatt en mindre historisk komplikasjon: den ble først utgitt posthumt av Artaria (Wien, 1796) med et «akkompagnement» for fiolin, en markedsføringskategori som allerede var på vei ut av mote på 1790-tallet.24 Moderne forskning betrakter sonaten som et grunnleggende klaververk; fiolinstemmen som finnes i enkelte senere utgaver forstås som regel som et tillegg, snarere enn Mozarts opprinnelige idé.23

Komposisjon

Köchel-katalogen hos International Mozarteum Foundation daterer sonaten til Wien, februar 1789.1 Verket foreligger som en fullført komposisjon, med autografkilder oppført i Mozarteums katalogisering.1 Dateringen plasserer den blant Mozarts siste betydelige utsagn for solo klaver—musikk skrevet etter at han fullt ut hadde absorbert den «galante» arven fra midtårhundrets klaverstil, men som han i økende grad beriket med haydnsk motivisk økonomi og et fint øre for samtalepreget tekstur.1

Selv om sonaten ikke kan knyttes til en enkelt, godt dokumentert urfremføring, tyder den rene, idiomatiske satsen på et stykke ment å være spillbart og anvendelig—musikk for salongen, studerkammeret og den seriøse amatøren, men med nok kompositorisk nyanse til å belønne den profesjonelle. Denne dobbelte adressen er en grunn til at K. 570 kan bli oversett: den annonserer ikke sitt mesterskap med teatralsk vanskelighetsgrad, men med proporsjoner, stemmeføring og harmonisk timing.

Form og musikalsk karakter

Mozart utformer sonaten i tre satser, med en uventet toneartsplan som gir verket mye av dets personlighet:3

• I. Allegro (B-dur, 3/4)
• II. Adagio (E♭-dur, 4/4)
• III. Allegretto (B-dur, 2/4)

I. Allegro

Åpningssatsen er en modell i senklassisk sonate-allegroform (eksposisjon, gjennomføring, rekapitulasjon) som bygger mindre på virtuos oppvisning enn på en elegant omfordeling av stoffet mellom hendene.3 Lyttere kan merke hvor ofte «melodien» ikke er en fast topplinje, men en bevegelig idé som vandrer mellom registre—en effekt som minner om stemmeveksling i en strykekvartett, frembrakt ved klaveret gjennom nøye avstandsetting og imitasjon.

II. Adagio (E♭-dur)

Den langsomme satsen skifter til subdominanten (E♭-dur), et varmt område Mozart ofte forbinder med vidde og lyrisk letthet. Her er sonatens sterkeste grep om lytteren dens vokale kvalitet: høyre hånd synger i lange fraser mens venstre hånd gir et stillferdig uttrykksfullt fundament snarere enn ren akkompagnement. Satsens tilbakeholdenhet—dens vegring mot å overdrive—kan virke nesten «sen» i en annen forstand: den foregriper et 1800-talls ideal om innadvendt klaver-cantabile mer enn den minner om det briljante wienerfortepianoets glansnummer.3

III. Allegretto

Finalen, merket Allegretto, vender tilbake til B-dur med lettere steg. Sjarmen er ikke overflatisk; den ligger i hvordan Mozart balanserer lekent ytre med stram formkontroll. Mange kommentatorer hører en avrundet, refrengaktig logikk her (nær en sonate-rondo-manér), der tilbakekomstene blir subtilt omfarget av det som står imellom.3 Resultatet er musikk som virker uanstrengt—men nettopp denne «uanstrengtheten» er poenget, et kjennetegn ved Mozarts modne klassisisme.

Mottakelse og etterliv

K. 570 har aldri vært like berømt som sonaten i A-dur, K. 331 (med sin Rondo alla turca) eller den mer stormfulle sonaten i c-moll, K. 457, men ryktet blant pianister og forskere står sterkt: den trekkes ofte frem som en av Mozarts mest raffinerte sene sonater, verdsatt for kontrapunktisk takt og samtalepreget klarhet.3

Historisk bidro sonatens utgivelseshistorie til en viss sjangerforvirring. Artarias førsteutgave fra 1796 presenterte den som en klaversonate «med fiolinakkompagnement», en betegnelse som oppmuntret til senere arrangementer og fremføringer som behandler den som en slags duo.24 Moderne utgaver og tradisjonen fra Neue Mozart-Ausgabe presenterer K. 570 først og fremst som en solosonate, i tråd med Mozarts sene klaverproduksjon og med de musikalske bevisene i selve klaverteksturen.21

For dagens lytter fortjener K. 570 oppmerksomhet fordi den viser Mozarts modne klaverkunst i sin mest konsentrerte form: en sonate som overbeviser ikke ved spektakel, men ved den jevne avdekkingen av håndverk—hvordan linjer griper inn i hverandre, hvordan harmonikken «puster», og hvordan en tilsynelatende enkel verden i B-dur kan romme et helt drama av balanse og nyanser.

[1] International Stiftung Mozarteum (Köchel catalogue entry): dating (Vienna, Feb 1789), key, authenticity, sources, and links to NMA materials for K. 570.

[2] Neue Mozart-Ausgabe (NMA) Keyboard Sonatas, vol. IX/25/2 — English preface discussing the posthumous Artaria 1796 first edition and the violin-accompaniment framing.

[3] Wikipedia overview for K. 570: movement list (with keys and meters) and notes on the doubtful violin part in some editions.

[4] PTNA Piano Music Encyclopedia entry noting Artaria’s 1796 publication title ‘Sonata with Violin’ and basic work overview.