Pianosonate i G-dur (tapt), K. 33d — tvilsomt verk

Mozarts liv på denne tiden

I 1766 var Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) tilbake i Salzburg, fortsatt i kjølvannet av familiens lange vesteuropeiske reise, og han produserte allerede en jevn strøm av korte sakrale stykker og klaverstykker til bruk i hjemmet og til undervisning. I en slik sammenheng ville en «sonate» i G-dur ha passet både til husets klaverkultur og til Leopold Mozarts systematiske opplæring av barna sine.

Musikalsk karakter

Siden verket er tapt, kan det i dag ikke gis noen sikker beskrivelse av det musikalske innholdet: satsene, den formale utformingen og til og med tilskrivningen til Mozart forblir usikre. Sonaten knyttes likevel til en incipit-tradisjon bevart i miljøet rundt Breitkopf & Härtels manuskriptkataloger, der Nannerl Mozart omkring 1800 leverte åpningsmotiver til flere tidlige, nå bortkomne klaversonater [1] [2].

Dersom K. 33d faktisk var et ekte Salzburg-verk fra 1766, hørte det trolig til den samme ungdomsfasen som andre enkle, lyse klaverstykker i dur fra perioden—musikk bygget over klar frasemessig symmetri, ukompliserte modulasjoner og en diskantledet tekstur som en talentfull barnekomponist (og utøver) lett kunne få til å klinge på instrumentene som fantes i Salzburg. Likevel, i fravær av noen bevart notasjon utover slike katalogspor, må stykket behandles som tapt og av tvilsom autentisitet.