Orkesterstykke i e-moll (fragment), K. 693
de Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Instrumentalstück in e (Orkesterstykke i e-moll), K. 693, er et kort bevart symfonisk/orkestralt fragment fra Wien i 1785—bare 16 takter langt. Til tross for sitt beskjedne omfang er e-moll-tonaliteten slående sjelden i Mozarts orkesterskriving og antyder en mer alvorlig, dramatisk impuls i hans mest produktive wienerår.
Det vi vet
K. 693 er et autentisk Mozart-autografisk orkesterfragment, datert til Wien, 1785.[1] Skissen avbrytes etter 16 takter, noe som tyder på en raskt forlatt åpningsidé snarere enn et utkast til en hel sats.[1] Den er bevart på et dobbeltark som Mozart opprinnelig hadde brukt til en skisse knyttet til Cherubinos arie «Non so più cosa son, cosa faccio» fra Le nozze di Figaro, K. 492—en påminnelse om at han i 1785 allerede samlet opp musikalske ideer til operaen han skulle fullføre til urpremieren i 1786.[1]
Det finnes ingen pålitelig dokumentasjon på en plan for en full sats, en tenkt anledning eller en fullstendig besetning utover den generelle betegnelsen «for orkester»; heller ikke er et mer presist komposisjonssted enn Wien sikkert belagt i den bevarte kildebeskrivelsen.[1]
Musikalsk innhold
Fordi fragmentet er så kort, fremstår det mindre som et utviklet symfonisk resonnement enn som en mørkt farget åpningsgest: en start i e-moll som umiddelbart etablerer en spent, påtrengende profil, før Mozart forlater tanken midt i forløpet.[1] Sett opp mot produksjonen hans i 1785—dominert av offentlig virtuositet (klaverkonserter) og den langsiktige planleggingen av Figaro—kjennes K. 693 som et flyktig blikk mot den strenge orkesterretorikken Mozart senere skulle forfølge mer helhetlig i verk som d-moll Pianokonsert nr. 20, K. 466 (fullført tidligere i 1785).[2])
[1] Internationale Stiftung Mozarteum, Köchel-Verzeichnis entry for KV 693: dating (Vienna, 1785), fragment length (16 measures), and manuscript note about reuse of paper from a Figaro aria sketch.
[2] Wikipedia: overview and date context for Mozart’s Piano Concerto No. 20 in D minor, K. 466 (1785), used for cautious stylistic/historical comparison.