Motett «Venti, fulgura, procellae» (K. 652) i G-dur
de Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts motett Venti, fulgura, procellae (K. 652) er et kort latinsk kirkestykke for sopran og orkester, bevart i kilder som ikke sikkert fastslår opphavsmann. Det dateres på ulike måter til Mozarts italienske år—ofte lagt til Milano i 1770, da komponisten var 14—og behandles vanligvis som et verk med tvilsom autentisitet.
Bakgrunn og kontekst
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) oppholdt seg i Nord-Italia i 1770, en formende reise som kulminerte i den milanesiske urpremieren på Mitridate, re di Ponto i desember. Det er i denne bredere italienske sammenhengen at Venti, fulgura, procellae av og til plasseres: et kompakt latinsk motett i G-dur, plausibelt tenkt for kirkelig eller andaktsmessig bruk snarere enn for teateret.
Det man med sikkerhet kan si, er mer begrenset. Mozarteums Köchel-katalogoppføring plasserer K. 652 blant «Smaller Church Works», opplyser at stykket er bevart, og merker uttrykkelig autentisiteten som tvilsom, med et vidt dateringsspenn «Milano, 1770–1781».[1] Med andre ord: selv tilskrivningen «Milano, 1770» bør helst forstås som en tradisjonell plassering snarere enn et dokumentert faktum.
Musikalsk karakter
På notebildet fremstår verket som et kort, sopranledet motett med orkesterakkompagnement—musikk som i det ytre samsvarer med Mozarts italienskinspirerte, sakrale concertante-stil (slik vi langt sikrere hører den i senere Salzburg-motetter for solostemme). Forankringen i G-dur og teksten—som påkaller vind, lyn og storm—innbyr til en retorikk av rask bevegelse og lys klang, en type billedbruk komponister ofte uttrykker gjennom livlig figurering og energiske tutti-partier.
Fordi opphavsmannskapet til K. 652 er usikkert, kan ikke stilistisk likhet alene bære argumentet: musikken kan like gjerne speile et bredere sen-1700-talls idiom som Mozarts personlige hånd. Den sikreste konklusjonen er at—hvis motetten er ekte—ville den passe naturlig inn blant de typer kompakte kirkestykker Mozart kan ha skrevet som 14-åring mens han tok til seg italiensk vokalsats; men den bevarte overleveringen gjør denne tiltalende biografien til en mulighet snarere enn en sikkerhet.[1]
[1] Internationale Stiftung Mozarteum (Köchel-Verzeichnis): K. 652 “Venti, fulgura, procellae” — status (doubtful), classification (Smaller Church Works), key (G major), dating range (Milan, 1770–1781), transmission (extant).