Larghetto for strykere i C-dur (K. 525a) — utkast til *Eine kleine Nachtmusik*

Det vi vet

Larghetto i C (K. 525a) er bevart som et ufullført autografutkast fra Wien, datert til 1787 i Mozarteums oppføring i Köchel-Verzeichnis.[1] Den samme kilden beskriver det uttrykkelig som materiale som «opprinnelig var planlagt som den langsomme satsen» i Eine kleine Nachtmusik, K. 525, en sammenheng som støttes av praktiske skrive- og kildetekniske forhold (samme besetning, papirtype og håndskrift).[1]

Bare et kort avsnitt er notert: utkastet bryter av etter 16 takter, og deretter oppga Mozart tydeligvis ideen og erstattet den med den velkjente Romance som står som serenadens andre sats.[1] Den bevarte satsen er skrevet for strykeensemble i fem stemmer—to fioliner, bratsj og basslinje (cello med basso).[1]

Musikalsk innhold

Det som står igjen på arket, høres best som en åpning på en langsom sats: et Larghetto i C-dur for strykere, avbalansert og sanglig i tonen, med harmonikk og tekstur lagt klart nok ut til å antyde en hel satsplan som aldri ble ført videre. Kortheten—det slutter før noen reell kontrast eller formell artikulasjon rekker å tre frem—holder fragmentet på gestnivå heller enn som en fullført arkitektur, men den rolige, jevnt fremadskridende satsen passer naturlig inn i serenadeverdenen Mozart arbeidet innenfor i 1787.[1]

[1] Internationale Stiftung Mozarteum Salzburg, Köchel-Verzeichnis entry for KV 525a (dating, status, instrumentation, and note that it breaks off after 16 bars and was planned as the slow movement of K. 525).