Adagio for blåsere i F-dur (fragment), K. 440c
von Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Adagio for blåsere i F-dur (K. 440c) er en bevart torso av en planlagt sats til en blåserserenade, overlevert utelukkende i ufullstendig form. Skrevet i Wien mot slutten av 1780-årene hører den til komponistens intime krets av musikk for klarinett og bassetthorn—klanglige kombinasjoner han utforsket med særlig varme og tilbakeholdenhet.
Det vi vet
Fragmentet som er kjent som Adagio i F (K. 440c), er et autentisk, ufullendt stykke for klarinett og tre bassetthorn (et mørkt, mykt klingende medlem av klarinettfamilien som var høyt verdsatt i wienerklassisk blåsemusikk). Katalogen til International Mozarteum Foundation daterer opprinnelsen til Wien, 1787–1789, og oppgir den bevarte kilden som et autograf partiturblad ("Partitur: 1 Bl.")—én enkelt side som bare bevarer begynnelsen av satsen.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
I Mozarts Wien, da han var 31 år, fungerte slike blåserstykker gjerne som selvstendige satser eller som innslag i Harmoniemusik til underholdning (ofte i forbindelse med kveldsselskap eller måltider). Fragmentets besetning, med tyngdepunkt i blandingen av klarinett og bassetthorn snarere enn den fulle obo–horn–fagott-besetningen, antyder en mer spesialisert klang enn den standardiserte utendørs serenadegruppen.[1]
Musikalsk innhold
Det som er bevart, synes å være åpningen på en langsom sats: en Adagio i F-dur, nedtegnet i kortpartitur for klarinett med tre bassetthornstemmer. Selv i fragmentarisk tilstand antyder instrumentasjonen en sats der klarinetten kan synge over en myk, rørspekket klangbunn—en tilnærming som samsvarer med Mozarts wieneriske forkjærlighet mot slutten av 1780-årene for tilslørt blåserfarge og tett førte mellomstemmer.[1]
[1] International Mozarteum Foundation, Köchel Verzeichnis entry for K. 440c (dating, key, fragment status, instrumentation, source description).