Allegro assai for blåsere i B-dur (fragment), K. 440b
par Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Allegro assai for blåsere i B-dur (fragment), K. 440b, er en ufullendt wienersk skisse fra 1785—bare ett eneste bevart blad, men skrevet for et uvanlig mørkt og mildt blåserkor: to klarinetter og tre bassethorn. Det hører hjemme i den wienerske Harmoniemusik-tradisjonen, det raffinerte blåserrepertoaret for både ute- og innendørs bruk som Mozart dyrket mest helhjertet i midten av 1780-årene.
Bakgrunn og kontekst
I 1785 var Mozart 29 år og på høyden av sin wienerske fremdrift, der han balanserte et offentlig liv som pianist-komponist med en jevn strøm av kammermusikalske og orkestrale prosjekter. K. 440b dateres til Wien samme år og er bevart som et autografisk fragment—et «uferdig verk» der den opprinnelige hensikten (en selvstendig sats, et planlagt divertimento/serenade, eller noe mer leilighetsbetont) ikke lenger lar seg fastslå ut fra det bevarte materialet.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Det som er klart, er Mozarts valgte klangverden. Köchel-Verzeichnis angir besetningen som to klarinetter og tre bassethorn—en femstemmig blanding innen klarinettfamilien som peker frem mot de varme, tilslørte fargene Mozart senere skulle utnytte med usedvanlig finesse (mest berømt i hans modne sats for bassethorn og klarinett).[1]
Musikalsk karakter
Bare åpningen av et Allegro assai er overlevert, så mer vidtrekkende påstander om satsens utforming må forbli tentative. Likevel antyder både valget av B-dur (en «blåservennlig» toneart) og den ensartede instrumenteringen musikk som er tenkt mindre som konsertant virtuoseri enn som samtalepreget ensemblesats—linjer som kan føres videre, dobles eller fargelegges gjennom registerbruk for å skape skiftende chiaroscuro innenfor én og samme instrumentfamilie.[1]
Fordi fragmentet ikke bevarer et fullstendig formforløp, er det tryggest å høre det som et innblikk i prosessen: Mozart som legger ned tematisk materiale og teksturelle forutsetninger—ansats, fremdrift og karakteristisk figurering—uten de senere stadiene (full eksposisjon, gjennomføring, reprise eller en avsluttende koda) som ville gjort en sikker formbetegnelse mulig.
Plass i katalogen
K. 440b befinner seg i nærheten av Mozarts wienerske tradisjon for blåserdivertimenti og serenader, men i miniatyr: én rask sats snarere enn et helt flersatsig underholdningsverk. Slik kompletterer det de mer kjente, storslåtte blåserserenadene fra tidlig til midt på 1780-tallet ved å vise Mozart i arbeid på det samme terrenget, i en mer fragmentarisk og utforskende form.[1]
[1] Internationale Stiftung Mozarteum, Köchel-Verzeichnis entry for KV 440b (dating, key, fragment status, instrumentation, autograph transmission).