Pianokonsert nr. 2 i B-dur
von Wolfgang Amadeus Mozart
I 1767 skrev den 11 år gamle Mozart sin Pianokonsert nr. 2 i B-dur, K. 39 i hjembyen sin, Salzburg[1]. Dette var en periode i Mozarts liv rett etter en omfattende Europaturné (1763–66) der vidunderbarnet opptrådte for kongelige og tok til seg de nyeste musikalske strømningene. Kulturelt var midten av 1760-årene høydepunktet av Opplysningstiden , og musikken var i ferd med å bevege seg fra den utsmykkede barokkstilen til den enklere, elegante galant -stilen. Mozart hadde møtt komponister som Johann Schobert i Paris og Hermann Raupach i London, hvis verker påvirket ham[2][3]. Politisk var Europa i fred etter Syvårskrigen, men hverdagen hadde fortsatt sine farer – særlig da en koppeepidemi herjet i Wien i 1767, og unge Wolfgang ble til og med smittet (han overlevde heldigvis etter et dramatisk sykdomsforløp)[4][5]. På denne bakgrunnen veiledet Mozarts far Leopold ham i å skape sine første konserter ikke som helt originale verker, men som arrangementer av eksisterende musikk. Leopold så trolig på dette prosjektet som en pedagogisk øvelse for å hjelpe Wolfgang å lære hvordan man strukturerer en pianokonsert[6]. Faktisk ble Mozarts fire første pianokonserter (K. 37, 39, 40, 41) lenge antatt å være originale ungdomsverker, men musikkforskere oppdaget senere at de er pasticcios (potpurrier) basert på sonater av andre komponister[2]. Pianokonsert nr. 2 i B-dur (K. 39), fullført i juli 1767, er et godt eksempel: Mozart tok klaverstykker av samtidige komponister og orkestrerte dem til en konsert[2]. Denne metoden lot den unge komponisten øve seg på å skrive for solist og orkester før han forsøkte helt originale konserter. (Leopolds egne opptegnelser viser at han ikke engang regnet disse tidlige konsertene som «egentlige» komposisjoner av Wolfgang, noe som understreker deres pedagogiske formål[7].)
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Komposisjon og bakgrunn
Mozarts pianokonsert nr. 2 er del av et sett på fire barndomskonserter som han arrangerte som 11-åring. Alle fire ble skrevet i Salzburg i 1767, med Mozarts egenhendige manuskripter datert av Leopold i april (for nr. 1) og juli (for nr. 2–4) samme år[8]. Verkene som K. 39 bygger på, var utgitt i Paris, og familien Mozart fikk dem sannsynligvis med seg under besøket der i 1763–64[2]. Nærmere bestemt kom de musikalske temaene i denne konserten fra sonater av to komponister som Mozart-familien møtte eller beundret på reisene sine. De første og tredje satsene av K. 39 henter stoff fra en sonate av Hermann Friedrich Raupach (Op. 1, nr. 1), en tysk komponist virksom på 1750-tallet[9]. Den langsomme midtsatsen ble bearbeidet fra et verk av Johann Schobert (åpningssatsen i Schoberts Op. 17, nr. 2)[9]. Schobert var cembalist i Paris, og musikken hans ble høyt verdsatt av Leopold og Wolfgang – familien Mozart ble venn med ham under oppholdet i Paris[10]. (Tragisk nok døde Schobert senere i 1767 etter ved et uhell å ha spist giftig sopp, en dyster fotnote til året da Mozart arrangerte denne konserten[11].) Ved å velge ut og omarbeide disse stykkene lærte Mozart hvordan han skulle håndtere strukturen i en konsert (å kombinere soloklaver med orkester) uten å måtte finne opp alle temaene selv[6]. Leopold Mozart veiledet sannsynligvis Wolfgang gjennom denne prosessen – faktisk er det bevarte manuskriptet til K. 39 delvis i Leopolds håndskrift, og han utelot disse arrangementene fra katalogen over Wolfgangs verker som han utarbeidet i 1768[6]. Dette tyder på at far og sønn så på K. 39 og de tilhørende konsertene som studieøvelser snarere enn fullverdige Mozart-komposisjoner på den tiden.
Besetning og orkestrering
I Mozarts tid var betegnelsen piano -konsert fortsatt noe misvisende – klaverinstrumentet som ble brukt kunne være enten et cembalo eller det tidlige fortepianoet. Mozarts egen tittel i manuskriptet for K. 39 kaller det et “Concerto per il Clavicembalo” (konsert for cembalo), noe som indikerer at det var ment for cembalo som solist (selv om moderne framførelser bruker piano). Orkestreringen er beskjeden og typisk for den klassiske epoken: konserten er besatt for et lite orkester med to oboer, to horn i B, og strykere (fioliner, bratsj, cello og bass), i tillegg til soloklaveret[12]. Det er ingen klarinetter, fløyter eller andre treblåsere – bare oboene og hornene for å tilføre farge til strykerensemblet. Til tross for de beskjedne kreftene har Mozarts besetning noen bemerkelsesverdige detaljer. For eksempel går hornstemmene opp til forholdsvis høye toner for tiden, noe som gir klangen ekstra glans[13]. Oboene forsterker typisk fiolinene, og i langsommere partier kan de holde opp for å gi en mildere klang. Overordnet gjenspeiler besetningen overgangstiden: et ensemble som passer til en hofflig kammerkonsert, der klaveret iblant spiller som en continuo (fyller ut harmonien) og iblant som en fremtredende solostemme.
Et annet interessant aspekt er hvordan Mozart håndterte soloklaveret i kontrast til orkestersatsen. Fordi denne konserten ble satt sammen av eksisterende klaverstykker, måtte Mozart tilpasse orkesteret rundt musikk som opprinnelig var skrevet for solo-cembalo. Han åpner som regel hver sats med et orkestralt ritornell – en kort introduksjon for ensemblet – før klaveret kommer inn med hovedtemaet. Manuskriptet viser den unge komponisten som skriver ut disse orkestrale tutti-partiene og deretter lar klaveret overta det tilpassede sonatematerialet. Stedvis dobler klaverstemmen ganske enkelt orkestermelodien eller spiller akkompagnementsfigurer, snarere enn de virtuose løpene og dialogene vi forbinder med Mozarts senere konserter. Denne blandede rollen for klaveret (noen ganger solistisk, andre ganger bare som harmonisk støtte) er et kjennetegn ved disse tidlige konsertene[14].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Form og musikalsk karakter
Konserten følger den vanlige “tre-satsers” utforming av klassiske konserter: en rask førstesats, en langsom andresats og en rask finale. Satsene er: I. Allegro spiritoso (B-dur, 4/4-takt), II. Andante staccato (F-dur, 4/4), og III. Molto allegro (B-dur, 2/4)[12]. Når det gjelder karakter, er førstesatsen Allegro spiritoso er lys og energisk, i tråd med betegnelsen “spiritoso” (livlig). Den har sannsynligvis en glad, galant karakter med klare melodier og en jevn 4/4-puls. Finalesatsen Molto allegro er en kort, livlig avslutning – lett i stemning og rask i tempo, som fører konserten til en oppløftende avslutning. I kontrast er den midterste Andante gir et mildt, lyrisk mellomspill. Med betegnelsen “staccato” har den antakelig en delikat, atskilt artikulasjon som gir den en øm, men behersket kvalitet. Dette Andante står i F-dur (dominanten til B-dur) og vil klinge grasiøst og nokså elegant, i stil av en fransk romanse. Merk at dette er den lengste satsen av de tre, selv om den fortsatt er kortfattet etter senere målestokk[15]. Alle tre satsene er relativt korte – hele konserten varer bare rundt 12–14 minutter – og de eksemplifiserer den sjarmerende, men ukompliserte stilen i et vidunderbarns arbeid.
Musikalsk er K. 39 en pastisj av kildematerialet, men Mozart sydde det sammen med sine egne grep. Første og tredje sats er hentet fra Raupachs sonate, så de deler noen tematiske ideer (begge bygger på Op. 1 nr. 1 av Raupach)[9]. Mozart transponerte trolig eller justerte disse temaene til B-dur og skrev orkesterstemmer som støttet dem. Andante i andresatsen, lånt fra Schobert, introduserer en noe mer nyansert melodi – Schoberts stil var kjent for sin uttrykksfulle, nesten “romantiske” kvalitet for sin tid[16]. Mozart-familien beundret Schoberts musikk, og i bearbeidelsen av denne satsen tok Wolfgang opp i seg noe av Schoberts poetiske eleganse[16]. Dermed kan man i langsatsen ane et snev av sjelfull dybde som varsler Mozarts senere lyriske gaver. Overordnet er konsertens stil galant og melodisk rett-fram: frasene er symmetriske, harmonikken er enkel (holder seg stort sett i behagelige durtonearter), og stemningen er lystig. Det finnes, så langt vi vet, ingen kadenser nedskrevet av Mozart for K. 39, og enhver moderne fremføring enten utelater en kadens eller setter inn en kort improvisert. Tyngdepunktet ligger på sangbar sjarm snarere enn virtuos oppvisning.
Strukturelt sett er Mozarts behandling av form i denne ungdommelige konserten enkel, men effektiv. Hver sats følger i hovedsak formen til den opprinnelige sonatesatsen den bygger på. For de raske satsene innebærer det en slags tidlig sonateform eller ritornellform: orkesteret presenterer hovedtemaene, deretter spiller soloklaveret dem (med lett utvikling), og til slutt vender temaene tilbake for å avslutte. Fordi Mozart brukte forhåndskomponert materiale, introduserte han ikke mange nye tematiske ideer i gjennomføringsdelene eller mellom solo og orkester – faktisk påpeker samtidige forskere at disse tidlige konsertene mangler den rike tematiske oppfinnsomheten i Mozarts senere verker[14]. Den unge Mozart la til noen innledende takter (noen ganger kalt “preludier”) for orkesteret, men disse er korte og varsler stort sett bare tonearten og grunntemaet[14]. Klaveret og orkesteret spiller ofte i unison eller i oktaver, og skillet mellom solopartier og akkompagnement er mindre tydelig enn i modne konserter[14]. I praksis låter K. 39 tidvis som en grasiøs klaversonate med strykerakkompagnement, snarere enn en dramatisk dyst mellom solist og orkester. Likevel kan man skimte kimene til Mozarts konsertstil. Musikkforskere har observert at proporsjonene i satsene – for eksempel hvor lang åpningen er i forhold til resten – i grove trekk forutgriper balansen i de senere konsertene, bare i mindre format[14]. Stykket flyter logisk og behagelig, og viser at selv som barn hadde Mozart en naturlig sans for form og kontrast. Det har kanskje ikke nyskapingen eller dybden fra de senere mesterverkene, men det er melodiøst og velutformet til å være av en 11-årig komponist. Som en kommentator bemerker, “det er enkelt og rett på sak, og føles litt elevaktig”, men det har likevel “kreative, unike små detaljer” og “vidunderlige understrømmer i bassen” som antyder Mozarts spirende fantasi[17].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Mottakelse og ettermæle
Mozarts Klaverkonsert nr. 2 i B-dur, som er et produkt av hans barndom, kom ikke inn i hovedrepertoaret slik de senere Wien-konsertene gjorde. I Mozarts egen levetid ble disse tidlige konsertene trolig brukt til private fremføringer eller som pedagogiske stykker. Vi har ikke spesifikke nedtegnelser om at Mozart fremførte K. 39 offentlig, men han kan ha spilt den (eller deler av den) for å vise sitt talent ved besøk hos aristokratiske velgjørere. Siden stykket i bunn og grunn var en omarbeidelse av allerede utgitt musikk, ble det verken sirkulert eller publisert i Mozarts ungdom. Faktisk publiserte Leopold Mozart aldri disse fire første konsertene, og som nevnt utelot han dem fra den offisielle listen over Wolfgangs verker – noe som antyder at de ikke ble sett på som betydelige prestasjoner, men snarere som øvelser[7]. I mange tiår etter Mozarts død forble K. 39 og de øvrige tidlige konsertene i det uvisse, eller de ble antatt å være originale ungdomsarbeider uten særlig oppmerksomhet. Først med musikkvitenskapelig forskning sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble kildene til disse konsertene identifisert, noe som klargjorde at Mozart hadde arrangert andres musikk snarere enn å komponere alt på nytt.
Da Mozarts klaverkonserter ble gjenoppdaget og feiret av senere generasjoner, var det hovedsakelig de 21 originale konsertene (fra nr. 5 og utover) som høstet ros. Disse modne verkene regnes nå blant Mozarts største prestasjoner. Til sammenligning blir de fire første konsertene (inkludert nr. 2, K. 39) betraktet som mindre arbeider. Kritikere omtaler dem ofte som “juvenile” verk – sjarmerende, men beskjedne i innhold[18]. For eksempel bemerker pianisten og forskeren Jan Swafford at konsertene 1–4 i bunn og grunn er orkestreringer av andres musikk og kaller dem “juvenilia”, mens Mozarts egentlige konsertgeni først blomstrer med hans første originale konsert i 1773[18]. Ja, Mozart selv så ut til å verdsette sin første originale konsert (nr. 5 i D-dur, K. 175, skrevet som 17-åring) langt høyere – han fortsatte å fremføre K. 175 gjennom hele livet, mens det ikke finnes belegg for at han vendte tilbake til å fremføre K. 39 som voksen[18].
Det tok en stund før K. 39 i det hele tatt kom på trykk. Den komplette utgaven av Mozarts verker på 1800-tallet omfattet riktignok disse tidlige konsertene (for eksempel utga Breitkopf & Härtel i 1877 K. 39[19]), men de var hovedsakelig av akademisk interesse. På 1900-tallet, ettersom all Mozarts musikk ble gjenstand for mer studium, fikk K. 39 litt mer oppmerksomhet. Den er blitt innspilt som del av komplette sykluser av Mozarts klaverkonserter, selv om den sjelden høres på livekonserter. Mange innspillinger med berømte pianister hopper over nr. 1–4 og fokuserer på mesterverkene fra nr. 5 og utover[20]. Noen få bemerkelsesverdige prosjekter har likevel inkludert de tidlige konsertene. For eksempel spilte Neville Marriner og Alfred Brendel inn konsertene 1–4 med et mindre orkester og hammerklaver for å fange deres autentiske klang, og andre historisk informerte utøvere som Ingrid Haebler og Malcolm Bilson har også spilt inn K. 39 på tidstypiske instrumenter[21]. Disse innspillingene viser verket i et gunstig lys – ikke som en stor Mozart-konsert, men som et grasiøst lite stykke fra Mozarts barndom. Dagens lyttere verdsetter Klaverkonsert nr. 2 i B-dur, K. 39, for det det er: et vindu inn i Mozarts tidlige utvikling. Det gir et fascinerende glimt av den unge komponisten som lærer sitt håndverk – vi hører ham eksperimentere med form, arbeide innenfor 1760-årenes galante stil og til og med låne notene til sine forgjengere for å finne sin egen musikalske stemme. Selv om K. 39 aldri vil overskygge Mozarts senere klaverkonserter, forblir det et sjarmerende innslag i katalogen hans. Moderne publikum og forskere verdsetter det for dets historiske kontekst og uskyldige sjarm, og det dukker av og til opp i programmer som fremhever Mozarts ungdomsverk. Som en Mozart-biograf bemerket, inneholder disse tidlige konsertene «spor av hans senere strukturer» og til og med et anstrøk av det uttrykksmessige dypet som skulle blomstre i hans modne musikk[14][16]. Kort sagt står Klaverkonsert nr. 2 i B-dur som et beskjedent, men viktig skritt på Mozarts vei – et stykke født ut av et vidunderbarns verden av 1700-tallets reiser, veiledning og musikalske nysgjerrighet, som la grunnlaget for geniet som skulle komme.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Sources
Mozart’s Piano Concertos Nos. 1–4 (background and analysis)[2][6][12][9][14]
Mozart and Smallpox – details of Mozart’s life in 1767[4][5]
Biographical info on Johann Schobert and his influence[3][16]
“Fugue for Thought” blog commentary on K. 39 (amateur analysis)[22][23][17]
Wikipedia: Piano concertos by W.A. Mozart (reception and recordings)[18][21]
IMSLP (Mozart’s Werke edition details for K. 39, 1877)[19]
[1][2][6][7][9][12][14] Piano Concertos Nos. 1–4 (Mozart) - Wikipedia
https://en.wikipedia.org/wiki/Piano_Concertos_Nos._1%E2%80%934_(Mozart)
[3][16] Johann Schobert - Wikipedia
https://en.wikipedia.org/wiki/Johann_Schobert
[4][5] Mozart and smallpox - Wikipedia
https://en.wikipedia.org/wiki/Mozart_and_smallpox
[8] MUSIClassical notes: Mozart, Piano Concerto No 2 in Bb K 39
http://classicalnotes.blogspot.com/2015/06/mozart-piano-concerto-no-2-in-bb-k-39.html
[10][11][13][15][17][22][23] Mozart Piano Concerto no. 2 in Bb, K39 – Fugue for Thought
https://fugueforthought.de/2015/07/09/mozart-piano-concerto-no-2-in-bb-k39/
[18][20][21] Piano concertos by Wolfgang Amadeus Mozart - Wikipedia
https://en.wikipedia.org/wiki/Piano_concertos_by_Wolfgang_Amadeus_Mozart
[19] Piano Concerto No.2 in B-flat major, K.39 (Mozart, Wolfgang Amadeus) - IMSLP
https://imslp.org/wiki/Piano_Concerto_No.2_in_B-flat_major,_K.39_(Mozart,_Wolfgang_Amadeus)