Divertimento nr. 12 i Ess-dur, K. 252 (240a)
de Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Divertimento nr. 12 i Ess-dur (K. 252/240a) er en salzburgsk blåsesekstett fra 1776—musikk ment for hyggelig samvær, men skrevet med en slik vidd og håndverksmessig finesse at «bakgrunnslytting» blir umulig. Besatt for par av oboer, horn og fagotter viser den 20 år gamle komponisten i ferd med å prøve ut hvor mye farge, kontrast og formale overraskelser han kan lokke fram av et lite Harmonie-lignende ensemble.
Bakgrunn og kontekst
I 1776 var Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) for alvor tilbake i Salzburg, ansatt ved hoffet til fyrste-erkebiskop Hieronymus Colloredo og i gang med å håndtere de praktiske kravene som fulgte med å være yrkesmusiker: kirkemusikk, enkelte instrumentale verk og musikk til hoffets sosiale liv. Blåseensembler stod helt sentralt i denne verdenen. De kunne spille utendørs, i store rom der strykere lett kunne «forsvinne» i klangen, og under måltider eller festligheter der det var ønskelig med kontinuerlig musikk.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 252 hører til en tett beslektet salzburgsk gruppe på fem blåsedivertimentoer (K. 213, 240, 252/240a, 253 og 270), lenge knyttet til «bordmusikk» (Tafelmusik) ved hoffet. De bevarte kildene tyder på at stykkene var tenkt som et sett: betegnelsen «divertimento» står på autografene i Leopold Mozarts hånd, og han nummererte til og med verkene i rekkefølge—et tegn både på en hjemlig redaktørimpuls og på et ønske om å få dem i omløp i videre krets.[3]
Sjangerbetegnelsen «divertimento» kan villede moderne lyttere til å forvente noe bare lettbent. Likevel sikter Mozart ofte høyere enn hyggelig lydkulisse selv i funksjonsmusikk: han utforsker form, karakter og instrumental egenart. I disse sekstettene skjerpes utfordringen av begrensningene—og de uttrykksmessige mulighetene—i klassiske oboer, naturhorn og fagotter. Belønningen er en særpreget klangverden: rørbladlyshet, polert hornresonans og fagottens smidighet, som kan fungere både som basslinje og som komisk kommentator.
Komposisjon og uroppføring
Verket er overlevert som Divertimento i Ess-dur (K. 252), med en autografkilde fra 1776 registrert i Mozarteums Köchel-Verzeichnis-oppføring.[1] Den nøyaktige datoen er ikke angitt i manuskriptet; forskningslitteraturen plasserer det vanligvis i løpet av 1776 i Salzburg, mellom ledsagersekstettene K. 240 og K. 253.[3]
Ingen bestemt uroppføring er sikkert dokumentert. Det er ikke overraskende: musikk av denne typen gikk ofte inn i bruk uten én enkelt «første fremføring», men fungerte snarere som repertoar hoffmusikerne kunne ta i bruk etter behov. Den tidligste trykte utgaven kommer senere (Köchel-Verzeichnis oppgir et første trykk i 1800), noe som også antyder at verkets opprinnelige liv var som praktisk salzburgsk bruksmusikk snarere enn en vare rettet mot et bredere forlagsmarked.[1]
Instrumentasjon
Mozart skriver for en blåsesekstett med parvise instrumenter—en arketypisk utendørs- og seremoniell besetning fra sent 1700-tall:
- Treblås: 2 oboer, 2 fagotter
- Messing: 2 naturhorn
Denne besetningen er viktig. Uten strykere som kan levere et kontinuerlig «teppe», må harmonikken være «selvbærende», og Mozart svarer ved å fordele ansvaret: fagottene gjør mer enn å fundamentere; de kan synge, prate og drive frem. Hornene, som er begrenset til naturtonerekken, kan likevel gi både harmoniske søyler og øyeblikk med overraskende prominens. Oboene, med sin gjennomtrengende klang, bærer mye av den melodiske argumentasjonen, samtidig som de også kan smelte inn i akkordiske teksturer.
Form og musikalsk karakter
K. 252 er disponert i fire satser, og mye av interessen ligger i hvordan Mozart varierer tempo og sjangertype, samtidig som han holder ensemblet i stadig samtalebevegelse.[3]
- I. Andante (6/8)
- II. Menuetto (med Trio)
- III. Polonaise
- IV. Presto assai
I. Andante (Ess-dur, 6/8)
I stedet for å åpne med et forventet lyst Allegro begynner Mozart med et «lat» (uopphisset) Andante i 6/8.[3] Tempovalget omrammer sjangeren umiddelbart: dette er ikke bare en innledning, men et karakterstykke, nesten pastoralt i sin svikt. Blåserstemmenes utforming får lytteren til å høre klangfarge som struktur—hvordan en frase endrer karakter når den flyttes fra oboer til fagotter, eller når hornene kommer inn og utdyper det harmoniske lyset.
Denne satsen minner også om at blåsedivertimentoer kan være uttrykksfulle uten å bli tunge. Mozart bruker den milde sammensatte taktarten til å holde linjene svevende, mens ensemblets rørbladpreg gir Ess-dur en særlig varm, høstlig tone.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
II. Menuetto og Trio
Dansebevegelser er den «sosiale kjernen» i mange divertimentoer, men Mozart behandler dem sjelden som generiske. Her kan Menuetto virke nesten teatralsk: instrumentparene erter hverandre gjennom rytme og leie, og hornstemmen er uvanlig fremhevet sammenlignet med mange samtidige blåseverk.[3]
Trioen skifter til Ass-dur, et grep som subtilt mykner paletten (Ass er subdominantområdet til Ess-dur, og oppleves ofte som et avslappet «siderom» i klassisk tonalitet). Resultatet er et lite, men talende eksempel på Mozarts dramaturgi: divertimentoet blir en rekke scener snarere enn en kjede av funksjonelle numre.
III. Polonaise
En Polonaise er et uvanlig valg hos Mozart, og nettopp denne sjeldenheten er en del av satsens sjarm.[3] Rytmen har en verdig swagger—hofflig, litt selvbevisst—og gir Mozart anledning til å skrive i et mer markert, prosesjonsaktig ganglag enn i satsene rundt.
Satsen viser også Mozarts evne til å hente variasjon ut av beskjedne midler. Med bare seks musikere må «kontrast» konstrueres gjennom artikulasjon, register og raske rollebytter. Øret begynner å følge ikke bare melodien, men disponeringen: hvem leder nå, hvem kommenterer, hvem leverer den komiske eller trøstende fagottlinjen i bassen.
IV. Presto assai
Finalen slår om til ren overstrømmende energi: et Presto assai som (slik det er påpekt i kommentarer til settet) bygger på en østerriksk melodi, «Die Katze lässt das Mausen nicht» («Katten slutter ikke å muse»).[3][4] Enten man kjenner temaet eller ikke, er virkningen tydelig: folkelig energi ført inn i kultivert selskap.
I en blåsesekstett er tempo ikke bare virtuos fremvisning; det er også en prøve på ensemblets retorikk. Mozart skriver slik at drivkraften kjennes kollektiv—oboene biter i figurene, fagottene er smidige nok til å klinge som kvikksølv snarere enn ballast, og hornene punkterer harmonikken med atletisk selvtillit.
Mottakelse og etterliv
K. 252 har aldri oppnådd den universelle berømmelsen til de senere wienerske blåseserenadene (fremfor alt «Gran Partita», K. 361/370a), men fortjener oppmerksomhet nettopp fordi det viser Mozart i ferd med å bygge det håndverket som gjør de senere verkene mulig. Sekstettene demonstrerer hvordan han tenker om blåseinstrumenter som et selvforsynt kor—i stand til å bære en større form, ikke bare fanfarer og fyll.
Moderne forskning og redaksjonelt arbeid har også gått imot den gamle forestillingen om at disse stykkene «bare» er Tafelmusik. Neue Mozart-Ausgabe (slik det er oppsummert i bredere referansefremstillinger) påpeker at gruppen er blitt undervurdert både i litteraturen og i konsertpraksis—en undervurdering som henger sammen med antakelsen om at funksjonsmusikk må være overflatisk.[3] I praksis belønner K. 252 nærlytting: det er kompakt, sjangermessig variert og uvanlig karaktersterkt, både i sitt åpningstempo og i sine danseformer.
For dagens utøvere befinner verket seg i et gunstig «sweet spot». Det er overkommelig i omfang, men byr på stadige tolkningsspørsmål: hvordan balansere oboer mot horn, hvordan artikulere dansens rytme uten tyngde, hvordan farge gjentatte fraser slik at «underholdning» blir kunst. For lyttere er det en overbevisende påminnelse om at Mozarts salzburgår ikke bare var et forspill til Wien—de var et laboratorium der han lærte å få ethvert ensemble, hvor lite det enn var, til å lyde som en levende scene.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] Mozarteum Köchel-Verzeichnis entry for K. 252 (sources, scoring, dating context, early print information).
[2] IMSLP work page for Divertimento in E-flat major, K. 252/240a (basic catalog data and scoring tags).
[3] Wikipedia: “Divertimenti for six winds (Mozart)” — overview of the Salzburg set, Leopold’s numbering, movement list and descriptive notes for K. 252/240a; references NMA and other scholarship.
[4] Brilliant Classics PDF liner notes (Mozart Complete Edition) mentioning the finale’s Austrian tune “Die Katze lässt das Mausen nicht” in connection with the wind divertimenti set.