Divertimento nr. 10 i F-dur, «Lodron nr. 1» («Lodronische Nachtmusik»), K. 247
av Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Divertimento nr. 10 i F-dur (K. 247), komponert i Salzburg i juni 1776, er det første av hans to «Lodron»-Nachtmusiken—en forfinet form for kveldsmusikk skrevet for den aristokratiske Lodron-familiens hushold. Besatt for strykere med to horn destillerer det serenadens selskapsliv til en kammermusikalsk klarhet, og viser den 20 år gamle Mozart i ferd med å gjøre «bakgrunnsmusikk» for en anledning til noe langt mer varig.[1])[2]
Bakgrunn og kontekst
I Salzburg midt på 1770-tallet var Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) ansatt som hoffmusiker under erkebiskop Colloredo, og leverte en jevn strøm av kirkemusikk side om side med instrumentale verk for borgerlige og aristokratiske anledninger. Lodron-familien—fremtredende Salzburg-adel—tilhørte kretsen av beskyttere og venner som kunne bestille eller be om slik musikk til feiringer, navnedager og kveldssammenkomster.[2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 247 er tett knyttet til et bestemt sosialt miljø. Grevinne Maria Antonia (Antonia) Lodron, født von Arco, ble husket som en ivrig musikalsk amatør, og Mozart skrev flere verk i tilknytning til hennes hushold, blant annet den berømte Konsert for tre klaverer i F-dur, K. 242 (som også har tilnavnet «Lodron»). I den sammenhengen er betegnelsen «Lodronische Nachtmusik» ikke så mye en romantisk etterkonstruksjon som en reell funksjonsangivelse: dette var musikk ment å gi liv til en kveld—elegant, variert og fleksibel i omfang.[2]
At K. 247 er mindre kjent enn de store wienerske serenadene eller Eine kleine Nachtmusik, bør ikke skjule verkets særpreg. Stykket eksemplifiserer Mozarts Salzburg-evne til å forvandle «nytte»-sjangre—divertimento, cassation, serenade—til fint avveide verk der sjarmen er uløselig knyttet til komposisjonshåndverket.
Komposisjon og urfremføring
Divertimento i F-dur, K. 247 (ofte kalt «Divertimento nr. 10» og «Erste Lodronische Nachtmusik») er datert til juni 1776 og er dedisert til grevinne Lodron.[1][3] Mozart Documents knytter dessuten K. 247 til grevinnens navnedag (13. juni), og nevner divertimentoet og den tilhørende marsjen (K. 248) i denne sammenhengen.[2]
Et konkret fremføringspunkt styrker dette bildet: verket skal ha blitt fremført 18. juni 1776 i Salzburg (i forbindelse med festligheter for grevinnen). Henles verkinformasjon oppgir tilsvarende denne datoen og stedet som første fremføring.[3]
Det er også talende at K. 247 ikke ble raskt utgitt i trykk mens Mozart levde: IMSLP oppgir første publikasjon som 1799 (Augsburg), noe som tyder på at verkets tidlige liv var preget av privat bruk og manuskript-sirkulasjon før det fant veien inn i det offentlige markedet.[1]
Besetning
K. 247 er et divertimento for strykere med to horn—en arketypisk Salzburg-besetning for utendørs-/anledningsmusikk, som kan klinge festlig uten å kreve et fullt treblåserkor slik en stor serenade gjør.[1]
- Messingblås: 2 horn
- Strykere: 2 fioliner, bratsj, bass (vanligvis realisert som cello og kontrabass, avhengig av tilgjengelige krefter)
Hornene gjør mer enn å «dekorere» klangen. I F-dur understreker de naturlig musikkens friluftsaktige lys, markerer kadensene, gir energi til tutti-partiene og tilfører en seremoniell glorie til dansesatsene—nettopp den typen farge som hjelper et flersatsig divertimento å bære gjennom en kvelds skiftende oppmerksomhet.
Form og musikalsk karakter
IMSLP oppgir sju satser—allerede et tegn på at dette er underholdningsmusikk i eldre forstand: en suite-lignende rekke kontrasterende affekter og sosiale funksjoner (hurtig åpning, lyrisk langsom sats/ langsomme satser, menuetter og en rask finale).[1]
- I. Allegro
- II. Andante grazioso
- III. Menuetto – Trio
- IV. Adagio
- V. Menuetto – Trio
- VI. Andante
- VII. Allegro assai[1]
En serenadeånd i kammerformat
Det som gjør K. 247 særpreget innen Mozarts Salzburg-divertimentoer, er dets balanse: det føles «serenadeaktig» i omfang (to menuetter, tre langsomt orienterte partier, en livlig avsluttende spurt), men er skrevet for relativt intime krefter. Denne likevekten lar Mozart skrive med en kammermusikers øre for samtalende tekstur—fioliner som bytter motiver, indre stemmer som gir harmonisk brodd—mens hornene rammer inn ensemblet med festlig retorikk.
De langsomme satsene som verkets indre sentrum
Rekken av Andante grazioso, Adagio og senere Andante gir verket et uvanlig generøst lyrisk midtparti. I en sjanger som ofte behandles som lettvektsstoff, tar Mozart seg tid til cantabile-skriving og harmonisk disponering: idéen om «nattmusikk» handler her mindre om mystikk enn om letthet, varme og kultivert eleganse—musikk laget for lytting så vel som for sosial atmosfære.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Danser med karakter, ikke rutine
De to menuettene (III og V) forankrer divertimentoets sosiale identitet, men Mozarts skrivekunst motsetter seg som regel ren formel: fraserytmen er våken, kadensene forsinkes lekent eller forsterkes, og trio-delen (tradisjonelt en mer intim kontrast) kan oppleves som et skifte i belysning i det samme rommet. I fremføring viser disse satsene ofte hvor tett Mozart knytter dansbarhet til motivisk logikk.
En finale som fortjener sin glans
Den avsluttende Allegro assai runder av verket med den kvikksølvaktige avslutningen man forventer i en serenade- eller divertimento-finale—musikk som sender kvelden videre. Poenget er ikke symfonisk drama, men fremdrift, gnist og en vennlig følelse av avslutning.
Mottakelse og etterliv
K. 247 hører til rekken av Mozarts Salzburg-stykker for «anledninger» som gradvis er blitt gjenhørt som mer enn funksjonell bakgrunn. Den posthume utgivelsen i 1799 peker mot verkets evne til å overleve den konkrete Lodron-feiringen det var tenkt for.[1]
Moderne utøvere og lyttere kan også plassere det i en avslørende lokal rekke: i 1776 komponerte Mozart, ved siden av kirkemusikken, en bemerkelsesverdig klynge instrumentale verk i Salzburg—serenader for store offentlige festligheter og også divertimentoer i mindre format for private beskyttere. K. 247 viser ham i ferd med å foredle serenadetradisjonen i «menneskelig målestokk», der hver stemme teller og sjarmen er uløselig knyttet til balanse og detalj.
Hvorfor fortjener det oppmerksomhet i dag? Fordi det fanger Mozart som 20-åring—allerede en mester i teatralsk timing og melodisk ynde—i arbeid innenfor en sosial sjanger og med en stille opphøyelse av den. Hørt med konsentrasjon er «First Lodron Night Music» ikke en ubetydelig bagatell, men et portrett av Salzburgs musikkliv utført med fullendt kunst: festlig, men intimt, offentlig i tonen, men privat i tiltalen, og uavbrutt oppfinnsomt i sine vendinger.
[1] IMSLP: Divertimento in F major, K. 247 — movements, date (June 1776), dedication, scoring, first publication (1799).
[2] Mozart Documents (Edge & Black, eds.): entry discussing Countess Antonia Lodron and Mozart’s “Lodron” works (name-day context; K. 247 with March K. 248).
[3] G. Henle Verlag work page: March K. 248 / Divertimento K. 247 (“First Lodron Night Music”) — notes name-day purpose and first performance date (18 June 1776, Salzburg).