Kanon i G for 4 stemmer, «Lieber Freistädtler, lieber Gaulimauli» (K. 232)
von Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Kanon i G for fire stemmer, «Lieber Freistädtler, lieber Gaulimauli» (K. 232; også katalogisert som K⁶ 509a), er en verdslig, humoristisk bordkanon fra Wien, datert 1787—da komponisten var 31 år. Selv om stykket er kompakt, viser det hvordan Mozart kunne gjøre privat musisering i vennelag til en liten mesterklasse i kontrapunktisk vidd og karakterportrett.
Bakgrunn og kontekst
I 1780-årenes Wien dyrket Mozart en livlig krets der musikk ikke bare ble fremført i teatre og salonger, men også sunget rundt bordet blant venner. Kanonene hans—korte stykker bygget på streng imitasjon—egnet seg ideelt til slike muntre anledninger: De er enkle å «sette i gang» i selskap, men (i Mozarts hender) smarte nok til å belønne gjentatt synging. Innførselen i Köchel-Verzeichnis for K. 232 plasserer den i Wien i 1787 og klassifiserer den som en kanon for fire like stemmer, med sikker autentisitet og en bevart autografkilde.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Teksten henvender seg til «Freistädtler» og det ertende kallenavnet «Gaulimauli». Moderne forskning knytter dette som regel til Mozarts elev og omgangsvenn Franz Jakob Freystädtler—et eksempel på komponistens forkjærlighet for kjærlig spøk innenfor sin innerste krets.[4] Denne blandingen—privat, sosial tiltale, interne vitser og kompositorisk disiplin—er typisk for Mozarts sene verdslige kanoner, et hjørne av produksjonen som ligger langt fra operaenes offentlige prestisje, men som likevel sier mye om hans musikalske personlighet.
Tekst og komposisjon
K. 232 er overlevert som en ensatsig vokalkanon på tysk for fire uakkompagnerte stemmer.[2] Verkets alternative katalogisering som K⁶ 509a gjenspeiler historien bak Köchels nummerering og revisjoner; en ofte sitert datering er «etter 4. juli 1787», noe som plasserer stykket i Mozarts wienske sommer og det sosiale miljøet der slike kanoner trivdes.[3]
Selv om kanonen er kort, betyr teksten noe: Mozarts kanoner bygger ofte på kontrasten mellom en lærd komposisjonsteknikk (streng imitasjon) og ulærd eller muntlig, folkelig ordvalg. Med andre ord dobles moroa: man ler av spøken på overflaten, samtidig som man beundrer hvor elegant den er konstruert.
Musikalsk karakter
Formelt er K. 232 en kanon «for 4 stemmer i 1»: Alle sangerne deler samme melodi, men kommer inn forskjøvet, slik at én linje blir til en firestemmig sats.[1] I fremføring skaper dette en rask, travel polyfoni—musikk som nesten kan virke «for alvorlig» for teksten, og nettopp det misforholdet er en del av humoren.
Hvorfor fortjener dette beskjedne stykket oppmerksomhet? Fordi det viser Mozart bruke kontrapunktisk håndverk ikke som en akademisk øvelse, men som sosial kommunikasjon. Kanonens stramme konstruksjon gjør den tilfredsstillende å synge (hver deltaker er både solist og akkompagnatør), mens den personlige henvendelsen bevarer et øyeblikksbilde av wiensk musikalsk vennskap—ett av de mest intime «dokumentene» i Mozarts katalog. Og hørt sammen med de mer kjente kanonene fra slutten av 1780-årene, bidrar K. 232 til å tegne opp en særegen tråd i produksjonen hans: forvandlingen av hverdagslig musisering til kunst som samtidig er fellesskapende, ertende og teknisk uangripelig.[2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] Köchel-Verzeichnis (International Mozarteum Foundation), work entry for KV/K. 232: dating (Vienna, 1787), scoring (4 equal voices), authenticity/status, and source notes (autograph, early copies/prints).
[2] IMSLP work page: Canon for 4 Voices in G major, K.232/509a — basic catalog data (key, year, language, scoring) and access to public-domain editions.
[3] Wikipedia overview of the Köchel catalogue with an entry line indicating K.232 = K⁶ 509a and a date given as after 4 July 1787 (Vienna).
[4] Leigh Sprague & Marie Cornaz-Steyaert (University of Liège repository): “Riddles and Counterpoint: Mozart’s pupil Franz Jacob Freystädtler,” discussing Freystädtler and linking him to the canon K. 232/509a.