Divertimento nr. 4 i B-dur (K. 186): Mozarts tidlige blåsersuite som «taffelmusikk» med uvanlige klangfarger
von Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Divertimento nr. 4 i B-dur (K. 186, K⁶ 159b) er et kompakt verk i fem satser for ti blåseinstrumenter, trolig komponert i 1773 da komponisten var sytten år. Skrevet for et ensemble som inkluderer to engelske horn – et spesielt særpreget klanglig valg – gir det et talende innblikk i Mozarts første, sikre steg mot de senere wiener-serenadene for blåsere.
Bakgrunn og kontekst
I Mozarts produksjon befinner blåser-divertimentiene seg i et fascinerende mellomrom mellom offentlig nytte og privat kunstneri. Selve begrepet divertimento viser til musikk som skulle behage – ofte fremført utendørs, ved banketter eller som elegant «bakgrunnsunderholdning» – men Mozart brukte gang på gang slike anledninger til å utforske nye klanglige kombinasjoner og en mer samtalepreget kammermusikalsk skriveform enn det kirkelige eller teatralske bestillingsverk vanligvis ga rom for.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 186 hører til et par ledsagerverk for ti blåsere, sammen med Divertimento i E♭-dur, K. 166/159d; samlet markerer de det forskere ofte omtaler som Mozarts «første fase» i skriving for blåseinstrumenter, før de senere Salzburg-divertimentiene for mindre blåserbesetninger og de storskala wiener-serenadene (Gran Partita, Serenade in E♭ og “Nachtmusik” i c-moll) [1]. Besetningen er slående: i tillegg til par av oboer, klarinetter, horn og fagotter ber Mozart om to engelske horn – en farge han bare brukte selektivt gjennom hele karrieren, og som her gir musikken et mildt, skumringspreget mellomleie som kan kjennes som et sted mellom det pastorale og det operatiske.
Verket minner også om at tenåringen Mozart allerede i 1773 tenkte i retning av instrumentalt «karakterarbeid». Selv når satsen med hensikt er ukomplisert – tro mot den sosiale funksjonen som ligger i divertimento – viser blandingen av rørklanger, balanseringen av lyse oboer mot mørkere engelske horn, og den nøkterne håndteringen av harmonisk støtte, en komponist som lærer å få blåsere til å «snakke» med både sjarm og tydelighet.
Komposisjon og urfremføring
Autografen til K. 186 oppbevares i Staatsbibliothek zu Berlin og er udatert [1]. Derfor er det usikkert nøyaktig hvor verket ble til; det knyttes vanligvis til Mozarts virksomhet i 1773 og settes ofte i forbindelse med enten Milano (i kjølvannet av de italienske reisene) eller Salzburg (hans hjemlige base i disse årene) [2].
Siden stykket var funksjonell underholdningsmusikk, finnes det ingen sikkert dokumentert «urfremføring» i moderne konsertforstand. Det bredere historiske spørsmålet – om et slikt blåserensemble lett kunne settes sammen i Salzburg tidlig på 1770-tallet, særlig med klarinetter og to engelske horn – har skapt debatt; moderne referansefremstillinger omtaler ofte besetningen som et tegn på at verket kan ha vært tenkt for et bestemt, kanskje ikke-salzburgsk ensemble [1]. Uansett de nøyaktige omstendighetene virker K. 186 utsøkt tilpasset en reell gruppe utøvere: stemmene ligger idiomatisk, og dialogen mellom rørblåserne er utformet med en utøvers øre.
Instrumentasjon
Mozart besetter Divertimentoet for en blåserdezett (ti utøvere) [2]:
- Treblås: 2 oboer, 2 engelske horn, 2 klarinetter, 2 fagotter
- Messing: 2 horn
Et påfallende trekk – viktig for hvordan man oppfatter stykket – er at klarinettene i K. 186 ofte fungerer mer som harmonisk «polstring» eller som et holdt støttelag (ofte ved å forsterke den hornlignende, søylebærende rollen i satsbildet), mens de viktigste melodiske utsagnene gjerne bæres av oboene og de engelske hornene [1]. Denne arbeidsdelingen er en del av det som får Divertimentoet til å virke både praktisk og klangbevisst: Mozart lærer å bygge en tilfredsstillende palett også når ikke hvert instrument er en vedvarende solist.
Form og musikalsk karakter
K. 186 er lagt opp i fem satser [2]:
- I. Allegro assai
- II. Menuetto – Trio
- III. Andante
- IV. Adagio
- V. Allegro
I. Allegro assai
Åpningen har en bevisst enkel, nærmest «seremoniell» funksjon – mer en invitasjon inn i klanguniverset enn et symfonisk argument. Den beveger seg med en dansende letthet, og frasenens tydelige oppbygning passer et utendørs eller sosialt miljø. Likevel gjør besetningen allerede et fintstemt arbeid: oboene kan kaste glans og briljans, mens de engelske hornene fordjuper klangen, slik at ensemblet får en rundet kjerne snarere enn et rent lyst diskantpreg.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
II. Menuetto – Trio
Menuetten bærer sjangerens sosiale røtter i seg: balanserte fraser, høvisk holdning og en sats som holder ensemblet samlet uten anstrengelse. Trio-delen er særlig interessant sett fra et «verksted»-perspektiv. Kildediskusjoner peker på at Mozart først hadde tenkt seg en annen Trio (med smalere besetning) og deretter erstattet den med en som fremhever en dialog mellom oboer og engelske horn, støttet av bassen [1]. Selv uten å gå inn i redaksjonelle detaljer antyder endringen en komponist som aktivt finjusterer «teateret» i instrumentrollene – på jakt etter mer fargevariasjon og mer samtalepreget samspill.
III. Andante
Her blir tonen mer intim. I blåser-divertimentier av denne typen er det langsomme avsnittet ofte øyeblikket der «bakgrunnsmusikk» står i fare for å bli oppriktig uttrykksfull musikk. Varmen i mellomleiet til de engelske hornene er avgjørende: den gjør det mulig for Mozart å skrive syngende linjer uten at de blir skarpe, og å skape en mild chiaroscuro-effekt (lys og skygge) i ensemblet.
IV. Adagio
Å plassere en andre langsom sats etter Andante er en av de små måtene disse ledsagende divertimentiene for ti blåsere avviker fra det vanligste divertimento-mønsteret (ofte to menuetter som rammer inn en sentral langsom sats). Resultatet er et noe utvidet lyrisk tyngdepunkt – et hint om at Mozart ikke bare fyller tid, men former en sammenhengende lytteopplevelse gjennom hele suiten 1(https://en.wikipedia.org/wiki/Divertimenti_for_ten_winds_%28Mozart%29.
V. Allegro
Finalen henter tilbake den hurtigfotede gemytligheten, med en rondo-lignende driv som passer til avskjed. Selv når satsen er «økonomisk» (Mozart legger ofte blåsere i par og lar fagottene fungere som et samlet fundament), har avslutningen den lyse, utadrettede energien man forventer av musikk som skal sende et selskap videre i godt humør [1].
Mottakelse og etterliv
K. 186 er ikke like allment kjent som Mozarts senere mesterverk for blåsere, men fortjener oppmerksomhet nettopp fordi det viser begynnelsen på en utviklingslinje. Lytter man bakover fra de wienerske serenadene, hører man i dette Divertimentoet de tidlige valgene som senere blir kjennetegn: smak for særegne blåserfarger, teft for samtalepreget tekstur og en instinktiv evne til å disponere flersatsig underholdningsmusikk slik at den forblir variert og målrettet.
Etterlivet er også praktisk. For utøvere er verket et tilgjengelig, men karakterfullt innslag i Mozarts blåserrepertoar – kort (omtrent et dusin minutter) og takknemlig å spille, samtidig som det gir reelle lærdommer i klangblanding, balanse og frasering i et sammensatt rør- og messingensemble [2]. For lyttere er det et tiltalende øyeblikksbilde av Mozart som syttenåring: allerede i stand til å gjøre «anledningsmusikk» til musikk med en gjenkjennelig stemme, og allerede fascinert av blåsernes uttrykksmuligheter utover ren dobling eller fanfare.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] Wikipedia — overview of the companion ten-wind divertimenti K. 186/159b and K. 166/159d (scoring, movement plan, autograph notes, and contextual discussion).
[2] IMSLP — Divertimento in B-flat major, K. 186/159b: work information (instrumentation, movements, composition year) and links to the Neue Mozart-Ausgabe volume details.
[3] Neue Mozart-Ausgabe (Digitized) — Series VII/17/1 (Divertimentos and Serenades for Wind): English foreword PDF (volume context and editorial framing).