Divertimento nr. 3 i E-dur, K. 166 (K⁶ 159d)
von Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Divertimento i E-dur, K. 166 (datert Salzburg, 24. mars 1773) er et ungdomsverk, men like fullt et slående sikkert stykke for et fargerikt blåseensemble på ti musikere. Skrevet da komponisten var 17 år, står det ved begynnelsen av hans modne tenkning for blåseinstrumenter—der han allerede utforsker klang, dialog og en lett teatralsk følelse av anledning.
Bakgrunn og kontekst
I Salzburg tidlig på 1770-tallet var instrumentale «anledningsstykker» ikke en avkrok, men en kjerne i en yrkeskomponists håndverk. Serenader og divertimenti leverte lydspor til selskaper, utendørs festligheter og hofflig underholdning—musikk som skulle behage umiddelbart, men som likevel kunne romme vidd og oppfinnsomhet. Mozart, som nettopp hadde fylt 17 i 1773, var akkurat kommet hjem fra sin tredje Italia-reise (1772–73), og Salzburg ble igjen stedet der han samlet det han hadde tatt til seg utenlands til en personlig stil.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 166 hører hjemme i et helt bestemt hjørne av denne verden: divertimento for blåsere. I motsetning til de senere, vidgjetne blåserserenadene («Gran Partita» K. 361, K. 375, K. 388) representerer dette verket et tidligere stadium—friskt, kompakt og skrevet mer for fornøyelsens enn for dypsinnets skyld. Nettopp derfor fortjener det oppmerksomhet: det viser Mozart mens han, nærmest i det offentlige, lærer å skrive idiomatisk for et ensemble som verken er orkester eller strykekvartett, men et selvstendig «blåseband» med kapasitet til både glans og varme.
Tilblivelse og urfremføring
Verket er datert 24. mars 1773 og knyttet til Salzburg, slik dette fremgår av standardkatalogisering og moderne referansekilder.[1][2] I både forskning og musikalsk utforming pares det med ledsager-divertimentoet K. 186/159b; de to omtales ofte sammen som Mozarts tidligste mer omfattende forsøk på denne særegne, ti-stemmige blåserbesetningen.[3]
Som for mye av Salzburgs divertimento-repertoar er omstendighetene rundt den første fremføringen ikke sikkert dokumentert. Besetningen—særlig de fremtredende klarinettene og engelskhornene—har likevel lenge gitt næring til diskusjoner om hvor (og for hvem) et slikt ensemble kunne ha vært tilgjengelig. Moderne kommentarer knytter ofte disse to divertimentoene til mulige bestillinger eller yrkesmessige forhåpninger i forbindelse med erkehertug Leopold (storhertug av Toscana), men dokumentasjonen er ikke entydig.[2]
Besetning
Mozart skriver K. 166 for en blåsedekett (10 musikere), en uvanlig rik klangpalett i 1773:[2]
- Treblås: 2 oboer, 2 engelskhorn, 2 klarinetter, 2 fagotter
- Messing: 2 horn
To trekk er særlig bemerkelsesverdige.
For det første er bruken av engelskhorn (altoboer) såpass sjelden hos Mozart at den virker umiddelbart talende: den mørkere, tilslørte klangen utvider ensemblets mellomregister og inviterer til en mer sammensmeltet, koraktig klang enn en obo-dominert oktett naturlig ville gi. For det andre peker klarinettene—som fortsatt var relativt nye mange steder—mot instrumentframtiden på 1780-tallet, da Mozart skulle skrive med en enestående hengivenhet for instrumentet.
Form og musikalsk karakter
IMSLP og standardverklistene beskriver fire satser:[2]
- I. *Allegro
- II. *Menuetto – Trio – Coda
- III. *Andante grazioso
- IV. *Adagio – Allegro
I. Allegro
Åpningssatsen klargjør straks Mozarts divertimento-prioriteringer: tydelige fraser, raske kontraster og en lys E-dur-stråleglans som kler utendørsklang. Ensembleføringen er grunnleggende samtalepreget—par av like instrumenter svarer hverandre—men ti-stemmigheten gjør at Mozart kan variere teksturen raskt: fra fulle, harmoniserte «kor» av blåsere til slankere avsnitt der ett enkelt par (ofte klarinettene eller oboene) trer i forgrunnen.
II. Menuetto – Trio – Coda
Menuetten er ikke bare en danse-«innskuddssats», men en prøve på balanse. Mozart fordeler tyngden i ensemblet slik at musikken kan låte festlig uten å bli tung: horn og fagotter gir harmonisk tyngde, mens de øvre blåsene artikulerer dansens trinnvise eleganse. Trioen byr på et fargeskifte—en av divertimentoets stille gleder er hvor lett engelskhornene kan mørkne atmosfæren med bare en liten omdisponering.
III. Andante grazioso
Angivelsen grazioso («grasiøs») fanger satsens hensikt: lyrisk letthet snarere enn offentlig oppvisning. Her blir Mozarts blåsesats mer vokal, idet han former lange linjer som inviterer til utholdt pust og nøye klangblanding. I langsomme satser blir verdien av dekett-besetningen åpenbar: engelskhorn og fagotter kan «varme» harmonikken innenfra, slik at klarinettene kan synge uten den sprø kanten som oboer alene kan gi.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
IV. Adagio – Allegro
Finalens langsomme introduksjon (Adagio) etablerer en litt mer høytidelig tone før den slipper løs et Allegro som gjenreiser divertimentoets utendørs lyse karakter. I praksis rammer Mozart inn avslutningen som en liten scenebilde: et kort åpnings-«forheng» fulgt av energisk handling. Inntrykket er ikke symfonisk argumentasjon, men sosial livlighet—musikk som holder lytterne våkne gjennom skiftende instrumentelle spotlights.
Mottakelse og etterliv
K. 166 er ikke blant Mozarts oftest programmerte verk, og den relative anonymiteten har praktiske grunner: det krever et spesialisert sett musikere (inkludert engelskhorn), og det ligger utenfor den mer kjente «Harmoniemusik»-kanon fra 1780-årene. Likevel er det uunnværlig for lyttere som er opptatt av Mozarts utvikling.
Divertimentoet viser at Mozart allerede tenker instrumentfarge som form—ikke bare hva temaene gjør, men hvilke klanger som bærer dem, og hvordan en endring i besetning kan fungere som et stemningsskifte. Hørt sammen med ledsagerverket K. 186/159b avslører det også en tenåringskomponist som finsliper en tilnærming til blåseensemble-sats som senere skulle blomstre i de store serenadene og i de operatiske blåserteksturene i Idomeneo og Le nozze di Figaro.
Alt i alt fortjener Divertimento nr. 3 i E-dur, K. 166 oppmerksomhet som et ungt Salzburg-verk med Italia-krydret pondus: underholdningsmusikk, utvilsomt, men underholdning unnfanget med en komponists øre for karakter, klang og gleden ved en velbalansert samtale mellom blåsere.
[1] Mozart Project — worklist entry giving date and place (K. 166/159d, 24 March 1773, Salzburg).
[2] IMSLP — Divertimento in E-flat major, K. 166/159d: instrumentation, movement list, and cataloging details (including March 24, 1773).
[3] Wikipedia — contextual overview of the paired divertimenti for ten winds (K. 186/159b and K. 166/159d).