Strykekvartett nr. 11 i Ess-dur, K. 171 — Mozarts wienerforsøk i kontrast
von Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Strykekvartett nr. 11 i Ess-dur, K. 171 ble komponert i Wien i august 1773, da han bare var 17 år gammel, og hører til settet på seks såkalte «wienerkvartetter» (K. 168–173). Den er konsentrert, skarpt karakterisert og uventet alvorlig i sitt midtpunkt, og viser tenårings-Mozart i ferd med å prøve ut hvor mye drama og kontrapunktisk håndverk en «hjemlig» strykekvartett kunne romme.
Bakgrunn og kontekst
Mozarts Strykekvartett nr. 11 i Ess-dur, K. 171 står midt i et avgjørende—om enn til tider oversett—øyeblikk i hans kammermusikk: Wien-oppholdet sensommeren 1773, som resulterte i seks kvartetter for to fioliner, bratsj og cello (K. 168–173), senere med tilnavnet «wienerkvartettene».[1] I Wien møtte den 17 år gamle Mozart en strykekvartettkultur som allerede var i ferd med å bli omformet av Joseph Haydn—musikk skrevet ikke bare for å ledsage sosialt samvær, men for å tåle konsentrert lytting og belønne utøverne med ekte samtale mellom stemmene.[2]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 171 fortjener oppmerksomhet fordi den ikke «bare» er et lærestykke. Det er en kvartett som tenker i kontraster: langsom innledning mot rask sonatesats; høvisk dans mot mørkere kontrapunkt; lysende Ess-dur mot et slående stup ned i c-moll. I et sett som ofte beskrives som utforskende—Mozart lærer mediet i offentlighet—er dette en av de tydeligst profilerte enkeltuttalelsene.
Komposisjon og dedikasjon
K. 171 ble komponert i Wien i august 1773.[3] Den er skrevet for standard strykekvartettbesetning:
- Strykere: fiolin I og II, bratsj, cello[4]
Ingen dedikasjon kan med sikkerhet knyttes til verket, og (som for resten av K. 168–173) ser kvartettene ut til først og fremst å ha sirkulert i manuskript før senere utgivelse og bredere spredning.[1]
Form og musikalsk karakter
K. 171 følger en fire-satsig plan med økonomiske proporsjoner, men med et uvanlig vidt uttrykksregister.[4]
- I. Adagio – Allegro assai – Adagio (Ess-dur)
- II. Menuetto – Trio (Ess-dur; Trio i Ass-dur)
- III. Andante (c-moll)
- IV. Allegro assai (Ess-dur)[4]
I. Adagio – Allegro assai – Adagio
Åpningsgrepet er en av Mozarts tidlige kvartettoverraskelser: en langsom Adagio-innledning som rammer inn satsen og vender tilbake mot slutten som et teaterforheng.[4] Det sentrale Allegro assai går i en konsentrert sonate-allegroform (eksposisjon, gjennomføring, rekapitulasjon), men det som blir igjen i øret er ikke først og fremst omfanget; det er følelsen av retorisk disponering—Mozart forstår allerede at en kvartett kan «snakke» i avsnitt, ikke bare spinne behagelige melodier.
II. Menuetto – Trio
Menuetten har én fot i høvisk konvensjon, men satsen er skrevet mer samtalende enn som ren akkompagnementsmusikk. I Trio-delen (Ass-dur) fordeler Mozart ofte interessen på nytt mellom de indre stemmene, slik at bratsj og andrefiolin får delta som reelle samtalepartnere snarere enn harmonisk fyll.[4] Dette er nettopp den typen ensemblenkning som, ti år senere, skulle blomstre i «Haydn»-kvartettene.
III. Andante (c-moll)
Det følelsesmessige tyngdepunktet ligger i tredje sats: et Andante i c-moll—et oppsiktsvekkende toneartsvalg i en kvartett i Ess-dur—som gir en uventet innadvendt, ja nesten streng karakter.[4] Samtidige omtaler av wienerkvartettene har ofte fremhevet Mozarts kontrapunktiske ambisjoner her: satsen er blitt beskrevet som utformet «i stil med en dobbel fuge», noe som peker på Mozarts tidlige fascinasjon for lærd teknikk som en uttrykksressurs, ikke som en klasseromsøvelse.[5]
IV. Allegro assai
Finalen vender tilbake til Ess-dur med lys energi og kvikke, motiviske spill. Hørt etter c-moll-Andante kjennes viddet og fremdriften fortjent: mindre en høflig avslutning enn en bevisst gjeninnføring av dagslys. Satsens driv understreker også en av K. 171s beste kvaliteter—evnen til å komprimere drama innenfor en relativt liten ramme, en ferdighet Mozart stadig skulle foredle i sin kammermusikk.
Mottakelse og etterliv
K. 171 har aldri konkurrert i offentlig berømmelse med Mozarts senere kvartetter—særlig ikke de seks dedisert til Haydn (K. 387, 421, 428, 458, 464, 465)—men den er historisk viktig fordi den dokumenterer Mozarts tidlige «verksted» i Wien med kvartettmediet.[2]
For moderne lyttere ligger appellen i proporsjon og profil: en langsom innledning som gir første sats uvanlig tyngde; en menuett som antyder en ekte firestemmig samtale; og, mest minneverdig, et Andante i c-moll der en 17 år gammel Mozart eksperimenterer med kontrapunktisk alvor innenfor det mange ville ha forventet skulle være en lettvint sjanger. Kort sagt belønner K. 171 oppmerksomhet som et portrett av Mozart som ennå ikke står på toppen av kvartettskrivingen, men allerede tenker som en dramatiker—og allerede lærer hvordan fire strykeinstrumenter kan diskutere, trøste og bli enige.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] Wikipedia: overview of Mozart’s “Viennese Quartets” (K. 168–173), composed in Vienna in late 1773
[2] Cambridge University Press (book chapter PDF): discussion of Mozart’s early quartets and their stylistic context
[3] International Mozarteum Foundation (Köchel catalogue entry): Quartet in E♭ major, K. 171 — work details and dating
[4] IMSLP: String Quartet No. 11 in E♭ major, K. 171 — instrumentation and movement listing
[5] Christer Malmberg / The Compleat Mozart (Zaslaw-derived notes): remarks on the Viennese quartets and the C-minor Andante of K. 171 as contrapuntal (‘double fugue’ style)