Strykekvartett nr. 9 i A-dur, K. 169
de Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Strykekvartett i A-dur, K. 169 (1773) hører til den såkalte «wienske» gruppen (K. 168–173), skrevet i Wien mens komponisten bare var 17 år. Kompakt, lys og uvanlig sikker i sin firesatsige plan viser den Mozart i ferd med å prøve ut de samtalepregede idealene han hadde møtt i Joseph Haydns nyere kvartetter.
Bakgrunn og kontekst
Da Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) ankom Wien i 1773, kom han til en by der strykekvartetten raskt var i ferd med å bli det mest intellektuelt høyt aktede mediet for rene strykere. Sjangeren hadde først nylig beveget seg forbi divertimento-underholdning og mot en skrivemåte der alle fire stemmer kunne delta som likeverdige—en estetikk som særlig forbindes med Joseph Haydns banebrytende serier fra slutten av 1760-årene og begynnelsen av 1770-årene.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 169 er den andre av seks kvartetter Mozart komponerte i Wien sent i 1773 (K. 168–173), en gruppe som i dag ofte kalles «de wienske kvartettene».[2] Disse verkene markerer et viktig vendepunkt: i motsetning til de fleste av Mozarts tidligere kvartetter (ofte i tre satser) tar den wienske gruppen i bruk en firesatsig utforming, mer i tråd med Haydns fremvoksende norm.[1]
Selv om K. 169 ikke hører til de senere «Haydn»-kvartettene som sikrer Mozart ry som moden kvartettkomponist, fortjener den oppmerksomhet for den tydeligheten den markerer en ny ambisjon med. Her hører man en tenårig komponist bevege seg fra behagelig strykesats mot ekte kammermusikalsk diskurs—å lære å balansere melodi, akkompagnement og imitasjon slik at den musikalske interessen kan sirkulere mellom instrumentene, i stedet for å bli monopolert av førstefiolin.
Komposisjon og dedikasjon
Mozart komponerte Strykekvartett i A-dur, K. 169 i Wien i 1773, da han var 17 år.[2] Som søsterkvartettene K. 168–173 ser den ikke ut til å ha blitt utgitt i hans levetid; settet ble publisert posthumt (som Mozarts op. 94) av Offenbach-forleggeren Johann André i 1801.[2]
Ingen dedikat er sikkert knyttet til K. 169 i standard referanselitteratur, og verket forstås best som del av Mozarts selvstyrte studie av kvartettteknikk i et wiensk miljø som nylig var blitt skjerpet av Haydns eksempel.[1]
Besetning
- Stryk: 2 fioliner, bratsj, cello[1]
Form og musikalsk karakter
K. 169 følger den nå klassiske firesatsige planen—rask, langsom, menuett, finale—men gjør det i et beskjedent format. I stedet for å sikte mot den utvidede argumentasjonen i Mozarts senere kvartetter, foretrekker den konsisjon, klar frasebygning og en lys A-dur-profil som bærer et gjennomgående solfylt preg.
Satser
I. Molto allegro
Åpningssatsen introduserer en selvsikker, fremaddrivende karakter som er typisk for Mozarts tidlige wienske kammerstil. Særlig talende er fordelingen av stoff: selv når førstefiolin leder, er akkompagnementmønstrene mindre rendyrket «bakgrunn» enn i mange tidligere kvartetter, og mellomstemmene får ofte rytmiske profiler som lar dem tre tydelig frem i teksturen. Dette er den typen praktiske håndverk Mozart senere skulle utdype til virkelig likeverdige stemmer—et ideal som uttrykkelig knyttes til hans gjeld til Haydn.[1]
II. Andante
Den langsomme satsen er kvartettens mest intime panel. Interessant er den mindre for dramatisk kontrast enn for holdning og balanse: her tenker Mozart ofte i vokale fraser, former linjer som kan «besvares» av et annet instrument, og lar harmonikken gjøre uttrykksarbeidet uten tung retorikk. Selv i en så kompakt sats kan man høre den unge komponisten lære hvordan kontinuitet kan skapes gjennom små motiviske forbindelser—ferdigheter som skulle bli avgjørende i hans modne kammermusikk.
III. Menuetto – Trio
Menuetten forankrer kvartetten i en sosial dansestil, men med en kammermusikalsk vri: aksenter og imitasjon forstyrrer subtilt den firkantede pulsen, slik at musikken virker å lytte og svare snarere enn bare å holde takten. Trio-delen gir kontrast (ofte ved å tynne ut satsbildet eller flytte registeret), før menuettens retur gjenoppretter den offentlige, høviske holdningen.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
IV. Rondeaux (Allegro)
Finalen—ofte omtalt som et Rondeaux—sikter mot en rask, vennlig avslutning.[4] Dette er ennå ikke den typen finale som gjør kontrapunktisk lek til en dramatisk kulminasjon (slik Mozart senere skulle gjøre med langt større kompleksitet), men den viser en ung komponist som allerede er oppmerksom på finalens særlige oppgave: å sende lytterne av sted med skjerpet energi og en følelse av elegant avrunding.
Mottakelse og etterliv
De wienske kvartettene, inkludert K. 169, ble først publisert etter Mozarts død, noe som bidrar til å forklare hvorfor de aldri helt har fått samme plass i konsertlivet som de senere kvartettene dedikert til Haydn.[2] Likevel er deres historiske verdi betydelig. De dokumenterer et øyeblikk da Mozart—fortsatt tenåring—møtte et nytt wiensk ideal for kvartettskriving og svarte ved å ta i bruk den firesatsige planen som skulle definere hans senere bidrag til sjangeren.[1]
For moderne lyttere belønner K. 169 oppmerksomhet som «terskel-Mozart»: musikk som står med ett bein i ungdommelig letthet og det andre i en gryende alvorlighet. Dens lyse toneart, kompakte proporsjoner og stadig mer årvåkne stemmeføring gjør den til et tiltalende inngangspunkt til Mozarts kvartettreise—en reise som i løpet av det neste tiåret leder til mesterverkene fra 1780-årene, men som begynner her med nysgjerrighet, håndverk og en umiskjennelig wiensk ambisjon.
[1] International Mozarteum Foundation (Köchel-Verzeichnis): work entry for KV 169 with historical context and instrumentation
[2] Wikipedia: overview of the Viennese Quartets (K. 168–173), date/place, and posthumous publication by Johann André (1801)
[3] IMSLP: String Quartet No. 9 in A major, K. 169 — movement listing and score/edition reference data
[4] Amazon Music track listing indicating the finale title as “Rondeaux (Allegro)” for K. 169