Menuett for strykekvartett i F-dur, K. 168a
av Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Menuett for en strykekvartett i F-dur (K. 168a) er en kort, frittstående dansesats skrevet da han var 17 år gammel, under (eller like ved) hans Wien-opphold i 1773 [1]. Den er skrevet for standardbesetningen med to fioliner, bratsj og cello, og gir et konsentrert innblikk i hans stadig større fortrolighet med firestemmig stryksats, på terskelen til de seks «wiener»-kvartettene, K. 168–173 [2].
Bakgrunn og kontekst
I 1773 tilbrakte den 17 år gamle Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) betydelig tid i Wien, der han skisserte en ambisiøs gruppe på seks strykekvartetter (K. 168–173). Menuett i F-dur, K. 168a, er bevart som én enkelt menuettsats for strykekvartett—for liten til å fungere som en hel kvartett, men likevel nært beslektet i musikalsk «aksent» med den typen høvisk og hjemlig kammermusikk Mozart tok inn, bearbeidet og foredlet på denne tiden [1].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Noen redaksjonelle drøftinger advarer mot å behandle denne menuetten automatisk som et tillegg til Kvartett i F-dur, K. 168, og peker på at dens nøyaktige datering og plassering ikke nødvendigvis lar seg innpasse pent i den tidligere antakelsen «Wien, august 1773» [2]. I praksis høres den best som et lite, selvstendig dokument fra Mozarts ungdommelige læretid i kvartetttekstur, snarere enn som en «manglende» sats som bør settes inn igjen.
Musikalsk karakter
K. 168a er skrevet for strykeinstrumenter (to fioliner, bratsj, cello) og utformet i den avbalanserte, symmetriske retorikken man forventer av en menuett: balanserte fraser, tydelig kadensmessig tegnsetting og en jevn dansepuls som holder ensemblets fire stemmer i ryddig samspill [1]. Det som gjør en slik miniatyr verdt oppmerksomhet, er nettopp dens økonomi: Mozart konsentrerer det vesentlige i kvartettsats—melodi, kommentarer i mellomstemmene og en bassdrevet harmonisk retning—på én side som utfordrer musikerne til å klinge samtalende uten at uttrykket flyter ut.
Harmonisk legger valget av F-dur til rette for åpne, resonante klanger i strykerne, mens menuettsjangeren innbyr til en lett artikulert, høvisk fremtoning (semplice snarere enn virtuos). Innenfor denne beskjedne rammen kan man allerede ane Mozart undersøke hvordan en fiolinledet overflate kan støttes—og tidvis motsies—av bratsj og cello, en teksturfølelse som raskt skulle fordypes i de mer gjennomarbeidede kvartettene han komponerte rundt denne perioden.
[1] IMSLP work page: general information and score for "Minuet in F major, K.168a" (instrumentation, date, key).
[2] Bärenreiter preface (PDF) discussing early string quartets and noting that K.168a should not be linked automatically with Quartet K.168; includes revised dating considerations.