Strykekvartett nr. 7 i E♭-dur, K. 160 (Milano-kvartetten)
von Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Strykekvartett nr. 7 i E♭-dur, K. 160 (1773) avslutter rekken av de såkalte «Milano-kvartettene» (K. 155–160), skrevet under hans Italiareise mens han ennå bare var 17. Kompakt, i tre satser og med en operatisk direkte gestikk, viser den tenårings-Mozart som skriver for fire strykere med et øre formet like mye av italiensk melodi som av den gryende kvartettstilen i Sentral-Europa.
Bakgrunn og kontekst
Vinteren 1772–73 reiste Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) for tredje gang til Italia sammen med sin far Leopold, og tilbrakte en lengre periode i Milano. Blant verkene som knyttes til denne reisen, finnes seks tidlige strykekvartetter som i dag ofte samles under betegnelsen «Milano-kvartettene» (K. 155–160). K. 160 i E♭-dur er det siste verket i serien—musikk skrevet ikke for det offentlige teatret, men for dannet musisering i hjemmet, og fortsatt preget av den italienske accademia’ens sosiale sfære snarere enn den senere, mer «konsertpregede» wienske kvartetttradisjonen.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
For moderne lyttere kan disse kvartettene virke beskjedne ved siden av de senere «Haydn»-kvartettene fra 1780-årene. Likevel fortjener K. 160 oppmerksomhet nettopp fordi den viser Mozart i ferd med å lære kvartetten som en samtalende sjanger: ikke bare fire stemmer som går sammen, men fire karakterer som tar tur—av og til i enighet, av og til i mild motsigelse. Verkets E♭-dur-klang (ofte forbundet på 1700-tallet med vidde og en viss seremonielt varm tone) gir kvartetten et sikkert, «utendørs» preg, selv når satsen holder seg teknisk ukunstlet.
Komposisjon og dedikasjon
K. 160 dateres til Mozarts Milano-opphold tidlig i 1773 og hører til det autentiserte, komplette kvartettrepertoaret slik det er overlevert i kildene.[2][1] Kvartetten er skrevet for standardbesetningen—to fioliner, bratsj og cello—uten en selvstendig kontrabass-stemme, et tegn på at Mozart tenker i firestemmig tekstur snarere enn i en orkestral «strykerband»-klang.[2]
Ingen dedikat er med sikkerhet knyttet til denne kvartetten. I videre forstand ligger Milano-settet før Mozarts møte med Joseph Haydns modne kvartettstil (et møte som vanligvis knyttes til Wien senere i 1773), og det ligger også mer enn et tiår før den eksplisitte dedikasjonsgesten i det senere Op. 10-settet (de seks «Haydn»-kvartettene).[3]
Form og musikalsk karakter
K. 160 følger tre-satsplanen som er typisk for Mozarts aller tidligste kvartetter—hurtig–langsom–hurtig—snarere enn den firesatsige syklusen (med menuett) som ble normgivende under Haydns innflytelse.[1][3]
- I. Allegro (E♭-dur)
- II. Un poco adagio (A♭-dur)
- III. Rondò. Allegro (E♭-dur)[4]
Det som særpreger kvartetten, er ikke ett enkelt «revolusjonerende» grep, men et jevnt dramatisk instinkt—Mozarts tendens til å få selv små former til å kjennes som scener. I den innledende Allegro bærer førstefiolin ofte det mest umiddelbart sangbare stoffet, men mellomstemmene er ikke bare fyll: bratsj og andrefiolin bidrar til å artikulere harmonisk rytme og frasering, og gir satsen en fremadrettet dialogfølelse snarere enn solist med akkompagnement.
Den langsomme satsen, Un poco adagio i A♭-dur (subdominanten), er verkets følelsesmessige sentrum. Den varmere tonearten og det mer utholdte tempoet skaper et vokalt, arieaktig rom—en av de tydeligste måtene den unge Mozart fører italiensk cantabile inn i kammertekstur. Selv når melodilinjen er enkel, ligger interessen i hvordan Mozart bærer den: mykt skiftende harmonier, gjennomtenkt avstand mellom stemmene og en balanse som oppmuntrer utøvere til å forme satsen som intim ensemblesang.
Finalen, en Rondò. Allegro, er rask og sosial av vesen. Her viser Mozarts håndverk seg i proporsjoner og timing: refreng og episoder veksler med et instinktivt blikk for når det er på tide å vende «hjem», og kvartetten ender med den typen rene, smilende besluttsomhet som tidlig Mozart ofte får til med tilsynelatende økonomiske midler.
Mottakelse og etterliv
Milano-kvartettene har en viktig historisk plass. De er ennå ikke Mozarts fullt gjennomarbeidede, motivisk integrerte kvartetter fra den wienske modenheten, men de representerer et avgjørende steg forbi den mer orkestrale, divertimento-lignende strykersatsen fra barndommen. Den tresatsige utformingen, de beskjedne tekniske kravene og den klare fraseringen antyder praktisk musisering—verk ment å spilles, ikke bare beundres.[1]
K. 160, som avslutning på settet, er et særlig avslørende øyeblikksbilde av Mozart som 17-åring: allerede sikker i melodisk oppfinnsomhet, stadig mer oppmerksom på klanglig balanse, og i ferd med å utforske kvartetten som medium for karakterfullt meningsutbytte. For utøvere og lyttere ligger belønningen i umiddelbarheten—gleden ved å høre Mozarts operatiske instinkter i miniatyr som kammerlig samtale, plassert like før de mer radikale stilistiske fremskrittene i de senere kvartettene.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
[1] Wikipedia: overview of the Milanese Quartets (K. 155–160), dating and set context
[2] DME/MoVi (Mozarteum) work listing showing K. 160 as a quartet for 2 violins, viola, and violoncello
[3] Köchel Verzeichnis (Mozarteum) general notes on Mozart’s early three-movement quartets and later Haydn influence (example entry KV 169)
[4] Spanish Wikipedia: movement list and key areas for String Quartet No. 7, K. 160/159a