Strykekvartett nr. 6 i B-dur, K. 159 (den «milanske» kvartetten)
av Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Strykekvartett nr. 6 i B-dur (K. 159) ble komponert i Milano tidlig i 1773, da komponisten bare var sytten år gammel. Som den siste av de seks såkalte «milanske» kvartettene (K. 155–160) byr den på en særlig slående vri på den italienske tre-satsige kvartetten: en dramatisk midtsats i moll, utformet ikke som et Adagio, men som en konsis sonate-allegro.
Bakgrunn og kontekst
Vinteren 1772–73 vendte Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) tilbake til Italia for siste gang sammen med sin far, Leopold, og tilbrakte en lengre periode i Milano. Blant resultatene av dette oppholdet er en gruppe på seks strykekvartetter (K. 155–160) som ofte omtales som de «milanske» kvartettene – verk som ligger nær sjangerens opprinnelse, i en tid da kvartetten fortsatt overlappet mer med divertimento-tradisjonen og italienske kammerstiler enn med den modne, fire-satsige, «samtalende» kvartetten assosiert med Joseph Haydn [1].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 159 blir av og til oversett fordi den hører til denne «tidlige» fasen, før de ambisiøse seriene Mozart senere skulle skrive i Wien og vie til Haydn. Nettopp derfor fortjener den oppmerksomhet som et dokument over en stilistisk overgang: en tenårings-Mozart som tar opp i seg italiensk smak (klarhet, melodisk tilsnitt, raske retoriske kontraster), samtidig som han eksperimenterer med mer betydningsbærende former og en mørkere uttrykksfarge enn man gjerne forventer i en lett tre-satsig plan [1].
Komposisjon og dedikasjon
Mozart komponerte Strykekvartett nr. 6 i B-dur, K. 159 i Milano i 1773 [2]. Den er den sjette og siste kvartetten i den milanske samlingen (K. 155–160), skrevet da Mozart var seksten til sytten år gammel [1]. Ingen bestemt dedikasjon er sikkert knyttet til K. 159 i den vanlige referansetradisjonen, og hele settet forstås gjerne som leilighetsvis kammermusikk formet av lokale fremføringsforventninger, snarere enn som en offentlig «programerklæring» etter senere wienermodell.
Besetning (standard strykekvartett) [2]
- Strykere: fiolin I, fiolin II, bratsj, cello (basso)
Kildegrunnlaget for de milanske kvartettene er forholdsvis solid for så tidlige kammerverk: autografmanuskripter til K. 155–160 er knyttet til Staatsbibliothek zu Berlin, og kvartetten er overlevert i senere trykte utgaver (blant annet Neue Mozart-Ausgabe) [2].
Form og musikalsk karakter
Som de øvrige milanske kvartettene følger K. 159 den italieniserte tre-satsige planen (hurtig–langsom/kontrast–menuett), snarere enn den senere klassiske fire-satsige utformingen [1]. Det særpregede her er at Mozart legger verkets mest dramatiske argument i sentrum.
Satser [2]
- I. Allegro (B-dur)
- II. Allegro (Ess-moll)
- III. Menuetto (B-dur)
I. Allegro
Åpningssatsen, Allegro, viser Mozart i en elegant, utadvendt kammermusikalsk retorikk. Teksturene favoriserer ofte en tydelig melodisk føring (ofte i førstefiolin) støttet av forholdsvis enkle inderstemmer – en tilnærming som harmonerer med kvartettens røtter i eldre ensemblepraksis. Likevel aner man allerede Mozarts instinkt for «teatral» disponering av forløpet: fraser bygges opp slik at de inviterer til brå vendinger, og kadensene lander ofte med en utøvers tidsfornemmelse snarere enn med rent skjematisk regelmessighet.
II. Allegro (Ess-moll)
Tyngdepunktet ligger i andre sats, et Allegro i moll – Ess-moll – et uvanlig ladet toneområde for en tidlig strykekvartett, og også uvanlig fordi Mozart ikke behandler midtsatsen som en langsom, kantabel episode [1]. Faktisk fremheves K. 159 innenfor den milanske samlingen nettopp ved å plassere en «ildfull» sonate-allegro-sats i midten, noe som skjerper kontrasten og strammer verkets dramatiske bane [1].
For lyttere er denne satsen kvartettens sterkeste argument for en ny vurdering. Grepet er dristig: Mozart komprimerer et alvorlig, utviklende forløp inn i et rom der konvensjonen ofte forventet lyrisk hvile. Virkningen er nesten operatisk – spenning uten «utløsningen» av et Adagio – og den setter de omkringliggende B-dur-satsene i skarpere relieff.
III. Menuetto
Avsluttende Menuetto gjenoppretter sosialt vett og tonalt dagslys. I stedet for å fungere som en ren lett avslutning virker den som en stabiliserende konklusjon etter uro i midten, og bekrefter B-dur med hofflig ynde. I en tre-satsig italiensk plan kan det å ende med en menuett virke bedragersk beskjedent; her fremstår det som en strukturell løsning – Mozart rebalanserer kvartetten etter å ha tatt en så stor uttrykksmessig risiko i midtsatsen.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Mottakelse og etterliv
K. 159 har aldri konkurrert i berømmelse med «Haydn»-kvartettene fra 1780-årene, eller med senere utstillingsstykker i kvartettkunsten som Strykekvartett i d-moll, K. 421 eller Strykekvartett i C-dur, K. 465 («Dissonans»). Etterlivet er mer subtilt: verket belyser hvor raskt Mozart lærte å bøye arvede sjangre i retning av drama og kontrast, allerede før kvartetten ble et hovedmedium for hans kompositoriske ambisjon.
Moderne tilgang til verket understøttes av bevarte tidlige kilder og tilgjengeligheten av pålitelige utgaver, blant annet partituret i Neue Mozart-Ausgabe (oppført blant de viktigste moderne vitenskapelige ressursene for kvartetten) [2]. For utøvere og lyttere lønner det seg å høre K. 159 som mer enn ungdomsarbeid: den er et konsist, skarpt karakterisert verk, der den uvanlige, raske midtsatsen i moll gir et glimt av den modne Mozarts dramatiske fantasi som melder seg tidlig – allerede virksom, allerede utålmodig med det forventede manuskriptet.
[1] Wikipedia — overview of the Milanese Quartets (K. 155–160), including the note about K. 159’s unusually fiery sonata-allegro middle movement.
[2] IMSLP — String Quartet No. 6 in B-flat major, K. 159: instrumentation, movement list, and publication/source notes including NMA listing.