Strykekvartett nr. 3 i G-dur, K. 156 — Mozarts milanesiske miniatyreksperiment
沃尔夫冈·阿马德乌斯·莫扎特
Mozarts Strykekvartett nr. 3 i G-dur, K. 156 (1772) hører til det såkalte «milanesiske» settet (K. 155–160), skrevet mens den 16 år gamle komponisten oppholdt seg i Nord-Italia. Utformet i tre konsise satser, forener verket en italiensk-preget, kvikksølvaktig åpning med en uventet skyggelagt langsats i e-moll—et tidlig tegn på Mozarts sans for uttrykkskontrast innenfor tilsynelatende lette kammerformer.
Bakgrunn og kontekst
Sent i 1772 var Mozart i Milano, fordypet i operaarbeid (Lucio Silla) og i musikklivet i Nord-Italia. De seks «milanesiske» kvartettene (K. 155–160) springer ut av denne perioden: stykker som overtar den ytre etiketten fra det italienske divertimento—korte, tresatsige disposisjoner og en gjennomgående lys overflate—men som allerede antyder den mer undersøkende kvartettstilen Mozart skulle dyrke et tiår senere i Wien.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 156 fortjener særlig oppmerksomhet fordi den komprimerer en slående dramatisk bue i et lite format. Omgivelsene i settet holder ofte finalene lette (menuetter eller rondoer) og behandler kvartetten som elegant, sosial musikk; innenfor denne forventningen plasserer Mozart gang på gang en «ryggrad» i moll i midten. I K. 156 er kontrasten uvanlig spisset: en oppdriftig åpning i G-dur etterfølges av et Adagio i e-moll, før verket vender tilbake til dansekarakter i en menuett der Trio-delen igjen blir mørk (g-moll).[1]
Komposisjon og dedikasjon
Mozart komponerte kvartetten i Milano i 1772, under sitt andre Italia-opphold (vinteren 1772–73), da han var seksten år.[1] Som de andre milanesiske kvartettene bruker K. 156 standard besetning for strykekvartett—to fioliner, bratsj og cello—og den er bevart med autografmateriale i Staatsbibliothek zu Berlin, en påminnelse om at disse «lærestykkene» også er nøye overleverte kilder fra Mozarts tidlige karriere.[1]
Ingen dedikasjon kan med sikkerhet knyttes til K. 156 på samme måte som Mozarts senere «Haydn»-kvartetter; disse italienske arbeidene fungerer snarere som en samling utforskende forsøk i en sjanger som tidlig på 1770-tallet fortsatt var i ferd med å finne sin sosiale og kunstneriske identitet. Selv innenfor denne tidlige rammen reviderte Mozart: Köchel-Verzeichnis (Mozarteum) dokumenterer en første, senere strøket versjon av andresatsen (et fascinerende tegn på at verkets uttrykksmessige sentrum var noe han tenkte på nytt).[2]
Form og musikalsk karakter
Instrumentasjon (standard):
- Strykere: 2 fioliner, bratsj, cello[3]
Satser:
- I. Presto (G-dur)
- II. Adagio (e-moll)
- III. Tempo di Menuetto – Trio (g-moll)[1]
I. Presto
Førstesatsen etablerer den «italienske» tonen: raske, klart profilerte fraser og lys G-dur-harmoni, der førstefiolinens stemme ofte bærer en vokal, arieaktig linje. Men satsen er ikke bare akkompagnement pluss melodi. Mozart viser allerede en følelse for kvartettdialog—korte motiver som sendes mellom stemmene og en livlig sans for samtalens timing—snarere enn å behandle de dypere stemmene som ren harmonisk utfylling.
II. Adagio (e-moll)
Langsatsen er kvartettens uttrykksmessige hjerte. Valget av e-moll (en toneart et trinn fra grunntonen, men følelsesmessig langt unna) gir musikken en lett urolig, nattlig fargetone. I det milanesiske settet plasserer Mozart gjentatte ganger langsatser i moll i sentrum; K. 156 er et av de tydeligste eksemplene på hvordan en slik sats kan gi dybde til en ellers beskjeden tresatsig form.[1]
Et ekstra interessepunkt er at Mozart åpenbart utarbeidet (og deretter fjernet) en annen versjon av denne satsen, bevart i Köchel-Verzeichnis som en første, strøket versjon. Denne revisjonshistorikken tyder på at han ikke bare skrev med letthet, men også redigerte mot en bestemt uttrykksprofil—en viktig vane for en komponist som var i ferd med å lære hva kvartetten kunne «si».[2]
III. Tempo di Menuetto – Trio (g-moll)
Finalen vender tilbake til hofflig dans, men med en karakteristisk milanesisk vri: menuetten i dur kobles med en Trio i moll, slik at verkets lys blir skyggelagt i siste øyeblikk før den avsluttende tilbakekomsten.[1] Denne dur–moll-vekslingen—sosial eleganse forstyrret av en kort, mer intim mørkhet—kan oppleves som en tidlig analogi til den emosjonelle «iscenesettelsen» Mozart senere skulle mestre i opera.
Mottakelse og ettermæle
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 156 har aldri konkurrert i berømmelse med Mozarts modne kvartetter—særlig de seks dedikert til Joseph Haydn (1782–85) eller det senere «prøyssiske» settet—men verdien ligger nettopp i hva den avslører om Mozarts utvikling.[3] De milanesiske kvartettene viser ham i ferd med å ta til seg italienske kammerkonvensjoner (korthet, tresatsige planer, en avslutning i menuettstil), samtidig som han prøver ut skarpere uttrykkskontraster enn sjangerens rykte som bakgrunnsmusikk skulle tilsi.[1]
For lyttere er kvartettens egenart lett å få øye på: den er konsis, umiddelbart flytende, og likevel forankret i en langsats der molltoneartens alvor kjennes uforholdsmessig—på en fruktbar måte—i forhold til verkets beskjedne format. I fremføring belønner K. 156 musikere som ikke behandler den som et «ungdommelig divertimento», men som kammermusikk med reell retorisk dramaturgi: lys, skygge og en siste tilbakevending til dans som slutter sirkelen med et velvitende blikk inn i moll.
[1] Wikipedia overview of the Milanese quartets (K. 155–160): context in Milan, three-movement plan, minor-mode middle movements; lists K. 156 movements and keys.
[2] Köchel-Verzeichnis (Mozarteum) entry documenting a first, deleted version of the second movement associated with K. 156.
[3] IMSLP work page for String Quartet No. 3 in G major, K. 156/134b: instrumentation category and movement list (Presto, Adagio, Tempo di Menuetto).