K. 132

Symfoni nr. 19 i Ess-dur (K. 132)

par Wolfgang Amadeus Mozart

Miniature portrait of Mozart, 1773
Mozart aged 17, miniature c. 1773 (attr. Knoller)

Mozarts Symfoni nr. 19 i Ess-dur (K. 132) ble komponert i Salzburg i juli 1772, da han bare var 16 år gammel. Den er kompakt, lys og uvanlig hornrik, og viser tenåringskomponisten i ferd med å prøve ut den seremonielle «Ess-dur»-klangverdenen som senere skulle krone verk som «Paris»- og «Jupiter»-symfoniene.

Bakgrunn og kontekst

I 1772 hadde Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) base i Salzburg, ansatt—direkte eller indirekte, avhengig av de nøyaktige hoffordningene—ved det erke-biskoppelige apparatet som holdt et fast orkester og forventet en jevn strøm av ny musikk til kirke, teater og representativt hoffliv. Året lå dessuten mellom to skapende poler i Mozarts liv: de vidåpne horisontene fra Italia-reisene (1770–1773) og den praktiske rutinen med å skrive for Salzburgs musikere og publikum.

As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.

Symfoni nr. 19 i Ess-dur, K. 132 hører til en konsentrert rekke Salzburg-symfonier fra 1772—verk som kan virke beskjedne ved siden av den sene wienertrilogien, men som ofte kjennes som laboratorier. Mozarts tidlige symfonier omtales gjerne som «anledningsmusikk», men K. 132 lønner seg å lytte til med større oppmerksomhet, både fordi orkesterfargen er mer pågående enn man kanskje skulle vente av et hofforkester med begrensede ressurser, og fordi dens fire-satsige plan (inkludert menuett) sikter mot en mer «voksen» symfonisk profil enn den tre-satsige, italienskinspirerte modellen. [1]

Komposisjon og urfremføring

Mozart komponerte K. 132 i juli 1772 i Salzburg. [1] Som for mange Salzburg-symfonier fra perioden er den konkrete første fremføringen ikke sikkert dokumentert i moderne oversiktsverk; den mest sannsynlige sammenhengen er det erke-biskoppelige hoffets musikkliv, der symfonier kunne fungere som konsertåpninger, entr’actes eller festlige enkeltstående stykker.

En grunn til at K. 132 er forholdsvis «godt belagt», til tross for at den ikke er en fast del av standardrepertoaret, er den solide redaksjonelle og kildemessige tradisjonen rundt Salzburg-symfoniene i Neue Mozart-Ausgabe (New Mozart Edition). NMA-materialets kritiske apparat behandler K. 132 som en del av den sikkert overleverte korpusen og drøfter besetningen i sammenheng med gruppen av tidlige symfonier. [2]

Instrumentasjon

K. 132 er skrevet for et klassisk Salzburg-orkester med en iøynefallende vri: Mozart foreskriver fire horn, ikke bare det vanlige paret.

  • Treblås: 2 oboer
  • Messing: 4 horn (to høye og to lave i Ess)
  • Strykere: fioliner I og II, bratsj, cello, kontrabass

Dette handler ikke bare om at «høyere er bedre». I Ess-dur kan hornene forsterke både harmonikk og retorikk: de gjør kadensene tyngre, gir tutti-partiene mer glans, og—fordi naturhorn farger ulike registre forskjellig—tilfører de en slags klanglig koreografi til passasjer som på papiret ellers kunne ligne standard, ungdommelig symfonisk sats. Den uvanlige hornbesetningen er uttrykkelig fremhevet i moderne verkbeskrivelser. [1]

Form og musikalsk karakter

Mozart legger opp en symfoni i fire satser, i retning av den modne klassiske normen.

  • I. Allegro (Ess-dur)
  • II. Andante (B-dur)
  • III. Menuetto og Trio (Ess-dur)
  • IV. Presto (Ess-dur)

(Disse satstitlene og den grunnleggende toneartsplanen overleveres konsekvent i moderne referansebeskrivelser.) [1]

I. Allegro (Ess-dur)

Åpningssatsen, Allegro, er utformet for å gi et umiddelbart offentlig inntrykk: en trygg Ess-dur-profil, tydelig frasebygning og et tett samspill mellom strykere og blåseinstrumenter. Selv når det tematiske materialet er konsist, tilfører Mozarts håndtering av orkestral «punktsetting»—særlig hornføringen—en seremonielt skinnende overflate som kjennes tydelig «symfonisk», ikke bare funksjonell.

II. Andante (B-dur)

Langsatsen skifter til dominanten, B-dur, en standard klassisk strategi som demper toneartens lyshet uten å miste varme. Her ligger interessen mindre i dramatisk kontrast enn i balanse: Mozart skriver et syngende orkester-Andante som antyder hvordan hans samtidige vekst i vokalmelodi (opera og kirkemusikk) oversettes til instrumentale premisser.

III. Menuetto og Trio (Ess-dur)

At en menuett er med, er i seg selv et signal. Menuetto forankrer symfonien i dansens sosiale verden—hofflig, avveid og vendt utover—mens Trioen typisk byr på lettere besetning og en mer intim farge. I K. 132 fungerer menuetten som et hengsel: den frisker opp øret før finalen, og den styrker verkets krav på å være en fullverdig symfoni i fire satser, snarere enn en rask tre-satsig ouverture i forkledning.

As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.

IV. Presto (Ess-dur)

Finalens Presto bringer fart og skarphet, med den typen energisk avslutningsretorikk som Salzburg-publikummet umiddelbart ville ha kjent igjen. Mozarts unge finaler lever ofte av driv og tydelig kadensmessig signalisering; i K. 132 bidrar de ekstra hornene til å gjøre disse signalene til noe som ligner arkitektoniske søyler.

Mottakelse og etterliv

K. 132 er ikke blant Mozart-symfoniene som jevnlig dukker opp i moderne konsertsesonger, dels fordi senere mesterverk dominerer feltet, og dels fordi tidlige Salzburg-symfonier av og til (urettferdig) behandles som lærestykker. Likevel fortjener den oppmerksomhet av to sammenhengende grunner.

For det første viser den Mozarts orkestrale fantasi i utvikling i en alder der mange komponister fortsatt lærte å skrive idiomatisk selv bare for strykere. Valget om å bruke fire horn i en Ess-dur-symfoni er et tidlig eksempel på Mozart som gjør instrumentasjon til et kompositorisk argument—farge som struktur, ikke bare pynt. [1]

For det andre tydeliggjør K. 132 Mozarts vei mot en mer «offentlig» symfonisk stemme. Stykket står midt mellom tenåringsårenes reisepregede kosmopolitisme og den mer intenst personlige symfoniske tenkningen i den senere wienerperioden. Hørt på sine egne premisser—kompakt, festlig og skarpt profilert—kan Symfoni nr. 19 lyde mindre som en fotnote og mer som et selvsikkert Salzburg-visittkort: en 16-åring som skriver ikke bare for å tilfredsstille et hoff, men også for å kunngjøre hva orkesteret hans kunne bli.

[1] Wikipedia: overview, composition date (July 1772), Salzburg context, movement list, and instrumentation including four horns.

[2] Digital Mozart Edition (Mozarteum): New Mozart Edition critical report (English PDF) discussing early symphonies and instrumentation context (includes remarks relevant to KV 132).