3 klaverkonserter etter J.C. Bach (K. 107)
ヴォルフガング・アマデウス・モーツァルト作
Mozarts 3 klaverkonserter etter J.C. Bach (K. 107/1–3) er Salzburg-bearbeidelser fra 1772, laget da han var 16 år, av tre verk for klaviatur og strykere av Johann Christian Bach (Op. 5, nr. 2–4). Selv om de ofte behandles som kuriositeter i randsonen av den «egentlige» rekken av klaverkonserter, gir de et klart innblikk i Mozarts formative studium av konsertstilen i galant idiom—og i den praktiske, tilpasningsdyktige musikantrollen som ble forventet av en ung profesjonell på 1770-tallet.
Bakgrunn og kontekst
I Mozarts tidlige år var «komposisjon» og «tilegnelse» tett sammenvevd. Den unge komponisten—tilbake i Salzburg etter de oppsiktsvekkende turneene på 1760-tallet og tidlig 1770-tall—ble forventet å levere musikk til hjemlige fremføringer, hofflig underholdning og arbeidsgivernes varierte behov. Å bearbeide beundrede verk til nye, lokalt anvendelige formater var en del av håndverket.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Forbildet for K. 107 er betydningsfullt. Johann Christian Bach (1735–1782), den såkalte «London Bach», var blant de mest innflytelsesrike komponistene den unge Mozart møtte, og hans avbalanserte, melodisk rause galant-idiom var med på å forme Mozarts egen tilnærming til klaversats. I K. 107 forsøker ikke Mozart å overgå Bach; snarere lærer han i offentlighet—han gjør eksisterende stykker om til konserter som kunne spilles i Salzburg av en dyktig klaverist med et beskjedent strykerensemble. Moderne forskning og utgaver omtaler konsekvent K. 107 som bearbeidelser av J. C. Bachs Op. 5 nr. 2–4, ikke som helt originale konserter i senere wienerforstand.[1][2]
Komposisjon og urfremføring
K. 107 består av tre separate konserter (K. 107/1–3), hver avledet av ett av J. C. Bachs verk i Op. 5: nr. 2 (D-dur), nr. 3 (G-dur) og nr. 4 (E♭-dur).[3] Samlingen plasseres som regel i Salzburg i 1772—noe som passer med Mozarts livssituasjon og katalogopplysningene som brukes i mange referanselister.[4]
I motsetning til Mozarts modne klaverkonserter (skrevet for offentlige abonnements-konserter, med godt dokumenterte anledninger) kjenner vi ikke sikkert til de første fremføringene av K. 107. Det som er tydelig, er funksjonen: dette er praktiske konsertstykker for klaver og strykere, forankret i et idiom Mozart hadde tatt opp fra Bach og nå gjenbrukt i sitt eget miljø.
Besetning
Fordi K. 107 tar utgangspunkt i klaververk av J. C. Bach, er de orkestrale ressursene med hensikt lette. Den resulterende teksturen kan ofte minne om kammermusikk med soloklaver—en grunn til at disse konsertene kan virke intime, selv i en moderne sal.
- Solo: klaviatur (clavicembalo—en periodeterm som kan innebære cembalo og, i økende grad på 1770-tallet, tidlig fortepiano i fremføringspraksis)
- Strykere: 2 fioliner, bratsj, cello/kontrabass (basslinje)
Denne grunnbesetningen gjenspeiles i moderne faglige omtaler og i standard fremføringsmateriale.[5]
Form og musikalsk karakter
Det som særlig fascinerer ved K. 107, er kontrasten mellom «lånt» tematisk substans og Mozarts gryende konsert-tenkning. Hvert verk holder seg tett til Bachs materiale og proporsjoner, men selve handlingen å gjøre et klaverstykke om til en konsert endrer uunngåelig hvordan musikken oppfører seg: fraser blir mer samtalende, kadenspunkter får retorisk tyngde, og klaverets passasjearbeid leses annerledes når det rammes inn av en bærende strykerklang.
En nyttig måte å høre K. 107 på, er ikke som et foreløpig utkast til Mozarts senere konsertstil, men som en studie i galant eleganse—musikk som verdsetter klarhet, balansert frasering og raske stemningsskifter.
Konsert etter J. C. Bach nr. 1 (D-dur), K. 107/1
Denne konserten overtar Bachs lyse D-dur-verden—lett å forene med strykerklangens resonans. Yttersatsen(e)s briljans handler mindre om symfonisk tyngde enn om artikulasjon og timing: sprø figurering for solisten, spenstige akkompagnementsfigurer i fiolinene og kadanser som kjennes som velplasserte vendinger i en samtale.
Konsert etter J. C. Bach nr. 2 (G-dur), K. 107/2
G-dur-konserten trekkes ofte frem av lyttere for sin lyriske letthet. Ved å omforme modellen til en konsert kan Mozart fremheve kontrasten mellom solo og tutti selv med minimale midler—noen ganger gjennom enkel omfordeling (ved at strykerne «holder rommet» mens klaveret ornamenterer), noen ganger ved å gjøre en passasje til en miniatyrdialog.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Konsert etter J. C. Bach nr. 3 (E♭-dur), K. 107/3
E♭-dur, så viktig i Mozarts senere konsertproduksjon, bærer allerede en varmere, mer avrundet orkesterfarge. Her kan strykersatsen klinge særlig «vokalt», mens klaveret fungerer både som protagonist og akkompagnatør—og antyder, i kimform, den typen konsert-lyrikk Mozart senere skulle utdype i verk som E♭-dur Klaverkonsert nr. 9, K. 271.
Mottakelse og etterliv
K. 107 har lenge hatt en litt kinkig plass: for «Mozart» til å avfeies, men ikke «mozartsk» i den betydningen publikum ofte legger i ordet—fordi de musikalske ideene stammer fra J. C. Bach. Nettopp denne tvetydigheten er grunnen til at samlingen fortjener oppmerksomhet. Disse konsertene dokumenterer Mozarts lytting: hvordan en 16 år gammel profesjonell tok opp i seg en ledende internasjonal stil og lærte å tilpasse den til lokalt bruk.
De kaster også lys over en bredere sannhet om 1700-tallet: konserten var ikke bare et monument for den offentlige konsertsalen, men en fleksibel sjanger—i stand til å eksistere i kammermusikalske dimensjoner, og i stand til å bli omformet fra tidligere klaverrepertoar. Hørt på cembalo eller fortepiano med en liten strykergruppe kan K. 107 være et ideelt inngangspunkt til Mozarts før-wienerske konsertverden, der stil, pedagogikk og praktisk musisering møtes.
Oppsummert er K. 107 ikke så mye et sett «mindre» konserter som et sett avslørende dokumenter: Mozart, i Salzburg i 1772, som viser hvordan London Bach kunne oversettes til et konsertidiom—og i det stille legger grunnlag for den forbløffende originaliteten i klaverkonsertene som skulle komme.[5]
1 IMSLP-verksside: «3 Piano Concertos after J.C. Bach, K.107» (inkluderer NMA-serieinformasjon og lenker til partiturer). https://imslp.org/wiki/3_Piano_Concertos_after_J.C._Bach%2C_K.107_%28Mozart%2C_Wolfgang_Amadeus%29 2 Wikipedia-oversiktsside som oppfører K. 107 som tre bearbeidelser etter J. C. Bach (Op. 5 nr. 2–4) innenfor Mozarts klaverkonsertproduksjon. https://en.wikipedia.org/wiki/Piano_concertos_by_Wolfgang_Amadeus_Mozart 3 Wikipedia-artikkel: «Piano Concertos K. 107 (Mozart)» (tonearter og identifikasjon av J. C. Bach Op. 5-kildene). https://en.wikipedia.org/wiki/Piano_Concertos_K._107_%28Mozart%29 4 Fundación Mozarteum del Uruguay: katalogoppføring som angir K. 107 som «3 Concertos for Piano after J.C. Bach», datert 1772 i Salzburg. https://www.mozarteumuruguay.org/71-75.php 5 Early Music Review-artikkel som omtaler K. 107 som bearbeidelser (datering 1771/72) og som nevner periodetermen «per il Clavicembalo» i forbindelse med disse konsertene. https://earlymusicreview.com/mozart-piano-concertos-4/