Klaverkonsert nr. 19 i F
de Wolfgang Amadeus Mozart
Bakgrunn og kompositorisk kontekst
Wolfgang Amadeus Mozart komponerte sin Pianokonsert nr. 19 i F-dur, K. 459, i Wien mot slutten av 1784[1]. Dette var en periode med intens produktivitet og offentlige opptredener for Mozart. Faktisk var F-dur-konserten den siste av seks pianokonserter han fullførte i løpet av det ene året[2]. Mozart hadde flyttet til Wien i 1781 og opplevde innledningsvis suksess, men midt på 1780-tallet innså han at byens publikum var lunefullt[3]. For å opprettholde sitt ry og sin inntekt organiserte han abonnementskonserter (den gang kalt musikalske «akademier») der han urfremførte nye verk, inkludert sine egne pianokonserter[4]. Konsert nr. 19 ble trolig først fremført av Mozart selv på en slik konsert tidlig i 1785, som ledd i hans innsats for å holde navnet sitt levende i offentligheten[5].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Politisk og kulturelt var Wien i 1784 et livlig sentrum for opplysningstidens idéer under keiser Josef II. Mozart omgikk seg med aristokratiske meséner og intellektuelle kretser – han gikk til og med inn i en frimurerlosje i desember 1784, noe som speiler tidens opplyste sosiale miljø[6]. I et brev fra denne tiden beklaget Mozart at en konsert for å få applaus måtte være enten svært enkel eller forvirrende kompleks, fordi ekte mesterskap ikke ble fullt ut verdsatt av publikum[7]. Da han skrev F-dur-konserten, søkte han en balanse mellom eleganse og briljans. Han hentet også inspirasjon fra samtidige: 1784 markerte høydepunktet i Mozarts vennskap med Joseph Haydn, hvis musikk han beundret sterkt og lærte av[8]. Alle disse faktorene utgjorde bakteppet for tilblivelsen av Pianokonsert nr. 19, som Mozart komponerte (ifølge sin egen katalog) den 11. desember 1784[1]. Verket var skrevet for at han selv skulle fremføre det og var ment å behage wienerpublikummet samtidig som det viste frem sofistikert kunstnerisk håndverk[5].
Her er en fremføring av Mozarts Pianokonsert nr. 19 i F-dur, K. 459, med András Schiff som solist. Han får følge av English Chamber Orchestra, med George Malcolm som dirigent:
Instrumentasjon
Mozart ville ha fremført denne konserten på et fortepiano (tidens tidlige piano). Konserten er besatt for soloklaver og et lite orkester bestående av én fløyte, to oboer, to fagotter, to horn og strykere[9]. Dette var en nokså typisk instrumentasjon fra wienerklassisismen, og den ikke inkluderer klarinetter eller trompeter i det bevarte partituret. (Mozarts egen kataloginnførsel antydet stemmer for trompeter og pauker, men slike stemmer er ikke funnet[10].) Inkluderingen av en full treblåserbesetning gir verket en rik klangpalett. Mozart bruker ensemblet på en dynamisk, samtalepreget måte: blåserne bærer ofte viktige melodier og går aktivt i dialog med pianoet, snarere enn bare å akkompagnere det[11]. Dette intime samspillet mellom piano og treblåsere gir konserten et kammermusikalsk preg og viser Mozarts sofistikerte bruk av orkesterfarge og tekstur[12]. Orkesteret opptrer til tider uavhengig av solisten og skaper øyeblikk av rik samhandling som var nyskapende for konserter fra den tiden[13].
Form og musikalsk karakter
Som de fleste av Mozarts konserter er nr. 19 i tre satser (hurtig–langsom–hurtig)[14]. Alle tre satser har relativt livlige tempobetegnelser («Allegro» eller «Allegretto»), selv om hver har sin egen karakter og strukturelle særpreg. I dette verket oppnår Mozart en balanse mellom grasiøs enkelhet og intrikat håndverk. Nedenfor følger en oversikt over form og stil i hver sats:
Første sats (Allegro) – Konserten åpner i F-dur med en orkestral introduksjon som er uvanlig lang og utsetter pianoets inntreden[8]. Taktarten er alla breve (2/2), den eneste førstesatsen i en Mozart-pianokonsert skrevet i alla breve[15]. Orkesteret introduserer en rekke lystige temaer, med en rettfram melodi først som har en rytmisk, marsjaktig kraft[16]. Når soloklaveret endelig kommer inn, gjør det det med «avvæpnende sjarm og letthet»[8], og plukker opp temaene i et livlig samspill med orkesteret. Kommentatorer har beskrevet denne satsen som «atletisk, som forener ynde med kraft»[17]. Gjennom hele satsen utnytter Mozart dialog mellom pianoet og orkesterinstrumentene, og vever inn korte kontrapunktiske (overlappende melodiske) partier som tilfører sofistikasjon til musikkens sprudlende tone[18].
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Andre sats (Andante un poco Allegretto) – Middlesatsen går over i C-dur (dominanttonearten til F), og er markert «et lite Allegretto», noe som indikerer en mild andante som heller ligger litt på den friske siden enn som et meget langsomt adagio[19]. Stemningen her er grasiøs og lyrisk, med en hvilefull karakter. Mozart oppnår en finstemt samtale mellom piano og treblåsere: solisten utveksler ofte melodiske fraser med fløyte, oboer og fagotter i et elegant fram-og-tilbake[20]. Dette gir satsen en intim, kammeraktig sjarm. Til tross for durens varme har musikken subtile understrømmer av melankoli i sine melodiske vendinger[21], en mild vemodighet som gir emosjonell dybde. Alt i alt eksemplifiserer andresatsens enkelhet og likevekt Mozarts kunst i uttrykksfull tilbakeholdenhet, og fungerer som et syngende mellomspill mellom de energiske ytre satsene.
Tredje sats (Allegro assai) – Finalen er lys, leken og hurtig. Den er skrevet i F-dur og har form som en livlig rondo, med et fengende hovedtema som lyttere lett kan ta seg i å nynne på. Uvanlig nok fletter Mozart inn en kort fugal episode i utviklingen av denne finalen – et avsnitt der stemmene trer inn i imitasjon, i slekt med en barokkfuge[22]. (Mozart hadde studert musikken til Bach og andre barokkkomponister på denne tiden, og her blander han barokk kontrapunkt inn i en klassisk kontekst.) Satsen åpner med et medrivende tema som presenteres i fellesskap av klaveret og blåserne[23], og senere avbryter en liten, edel fugepassasje lystigheten, og viser Mozarts kontrapunktiske ferdigheter før den sømløst vender tilbake til det lettbeinte hovedtemaet[24]. Denne fusjonen av stiler – den lærde fugen og den galante, sangbare rondoen – håndteres mesterlig og skaper en finale som både er oppløftende og intellektuelt imponerende. Faktisk regnes denne satsen som en av de mest komplekse og briljante konsertofinalene Mozart noen gang skrev[25]. F-dur-konserten avslutter med et utbrudd av munter energi og kløktig kunstnerskap, og etterlater lytteren med en minneverdig slutt.
Mottakelse og ettermæle
Mozarts Klaverkonsert nr. 19 ble godt mottatt i sin samtid og har fortsatt å bli verdsatt av musikere og publikum. Da Mozart urfremførte verket (trolig tidlig i 1785), inngikk det i en storslått konsert som ble overvært av mange av Wiens aristokrater. Faren hans, Leopold, var da på besøk i Wien, og han rapporterte at konserten var «storslått» og at «svært mange medlemmer av aristokratiet var til stede»[26]. Han roste også orkesterets utmerkede spill – viktig å merke seg, siden denne konserten gir blåserne en fremtredende rolle i dialog med klaveret[27]. Mozarts evne til å glede publikum samtidig som han leverte sofistikert musikk, kom tydelig til syne, selv om han la merke til at smaken i Wien var i ferd med å endre seg (de mer rikt orkestrerte og komplekse konsertene fra 1784–85, deriblant denne, forvirret kanskje noen konservative lyttere, samtidig som de imponerte andre[12]).
Noen år senere valgte Mozart F-dur-konserten til en svært viktig anledning. I oktober 1790 reiste han til Frankfurt til kroningen av keiser Leopold II og fremførte denne konserten som en del av festlighetene (sammen med sin senere Konsert nr. 26)[28]. På grunn av den begivenheten har F-dur-konserten av og til fått tilnavnet «den andre Kroningskonserten». (D-dur-konsert nr. 26, K. 537 – som Mozart også spilte i Frankfurt – er som kjent «Kroningskonserten», og nr. 19 i F-dur blir derfor kalt den «andre» kroningskonserten som en henvisning til at også dette verket ble brukt under de samme kroningsfestlighetene)[29]. F-dur-verket ble utgitt noen år etter Mozarts død – først av Johann André i 1794, og senere av Breitkopf & Härtel i 1800[30] – noe som bidro til at det nådde et bredere publikum i trykt form.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
Gjennom århundrene har Klaverkonsert nr. 19 forblitt en del av Mozart-repertoaret, selv om den er noe mindre berømt blant det brede konsertpublikum enn enkelte av hans senere konserter (som den dramatiske nr. 20 i d-moll eller den lyriske nr. 21 i C-dur). Likevel har musikere og kjennere lenge holdt den høyt for sitt elegante håndverk og friskheten i idéene. Konsertens blanding av grasiøs melodi og komplekst samspill er av forskere blitt fremhevet som et kjennetegn ved Mozarts modne stil[31]. Særlig finalen, med den lille fugen, skiller seg ut som et fremtidsrettet trekk som varsler sammensmeltingen av stilarter i senere musikk. På 1900- og 2000-tallet har denne konserten fortsatt å bli fremført og innspilt av ledende pianister og orkestre, noe som sikrer at ettermælet består. Anerkjente Mozart-tolkere – fra Clara Haskil og Daniel Barenboim til Mitsuko Uchida og András Schiff – har alle gått i bresjen for F-dur-konserten i konserter og innspillinger[32]. I dag blir Klaverkonsert nr. 19 i F-dur verdsatt som en «elegant juvel»[2] i Mozarts produksjon: et verk som på fascinerende vis ligger «mellom det enkle og det uforståelige» (for å bruke Mozarts egne ord), og som forener umiddelbar sjarm med subtil sofistikasjon[7][12].
Sources
[1][9][10][11][14][15][16][17][19][29][30][31] Piano Concerto No. 19 (Mozart) - Wikipedia
https://en.wikipedia.org/wiki/Piano_Concerto_No._19_(Mozart)
[2][26][27][28] Mozart's Piano Concerto No. 19 in F Major, K. 459 — Boston Baroque
https://baroque.boston/mozart-piano-concerto-19
[3][4][7][12][13][18][20][22][23][24] Piano Concerto No. 19 in F major, K. 459, Wolfgang Amadeus Mozart
https://www.laphil.com/musicdb/pieces/2742/piano-concerto-no-19-in-f-major-k-459
[5][8][21][25][32] Piano Concerto No. 19 in F Major by Wolfgang Amadeus Mozart (K. 459, KV459) - Apple Music Classical
https://classical.music.apple.com/us/work/wolfgang-amadeus-mozart-1756-pp245
[6] Mozart and Freemasonry - Wikipedia