Kanon i G for 4 stemmer i 1, «G’rechtelt’s enk» (K. 556)

Bakgrunn og kontekst

Wien i 1788 var et år med slående kontraster for Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791): månedene som frembrakte store instrumentale mesterverk, ga også en liten klynge korte, sosiale vokalkanons beregnet på private kretser. G’rechtelt’s enk (K. 556) hører helt og holdent hjemme i denne siste verdenen—musikk for et selskap etter middagen, for kvikk replikk og enda kjappere samspill, heller enn for teateret eller kirken.1

Köchel-Verzeichnis hos Internationale Stiftung Mozarteum daterer K. 556 presist til Wien, 2. september 1788, og klassifiserer det som et autentisk, bevart, fullført verk for fire likeverdige stemmer (V1–V4).1 Den konkretiseringen har betydning: mange leilighetskanons sirkulerer med rotete overleveringshistorier, men her er de grunnleggende katalogdataene og attribusjonen uvanlig sikre for et så lite stykke.

Tekst og komposisjon

Tittelen peker mot dialekt og uformell tone. Mozart (eller kretsen rundt ham) foretrakk ofte muntlig, folkelig tysk i disse kanonene—tekster som låter som om de blir sagt, ja nærmest ropt, og som inviterer til en teatralsk fremføring. Mozarteum-katalogen krediterer teksten til Christoph Gottlob Breitkopf (mest kjent som en betydelig musikkforlegger i Leipzig), en påminnelse om at «sosial» ikke betyr «anonym»: selv lekne miniatyrer kunne berøre tidens bredere litterære og forlagsmessige nettverk.1

K. 556 er en «kanon i 1», som betyr at samme melodilinje tas opp etter tur av de medvirkende stemmene, slik at kontrapunktet oppstår gjennom streng imitasjon snarere enn gjennom separat komponerte stemmer.1 I praksis er dette både en komposisjonsteknisk begrensning og en sosial fordel: når melodien først sitter, kan stykket settes i gang umiddelbart, mens de kanoniske innsatser sørger for teksturen.

Musikalsk karakter

Satt for fire uakkompagnerte stemmer er K. 556 laget for likeverd snarere enn hierarki—ingen solist, ingen kontrast mellom kor og solo, bare den fellesskapelige gleden (og den milde faren) ved å holde plassen sin mens imitasjonen bygger seg opp.12 Resultatet er typisk mozartsk: en overflate som virker uanstrengt, understøttet av et håndverk som alt annet enn uanstrengt.

Det som gjør G’rechtelt’s enk verdt oppmerksomhet i Mozarts produksjon, er nettopp denne dobbeltheten. Det er en spøk man kan synge—og samtidig en demonstrasjon av hvordan sent 1700-talls kontrapunkt kunne leve utenfor konservatoriet. På noen få øyeblikk gjør Mozart om selskapelig banter til en liten ordenens maskin: stemmene jager, overlapper og låser seg sammen, og gir det tilfredsstillende «klikket» av en kanon som er godt laget. Denne blandingen av sosialitet og teknikk bidrar til å forklare hvorfor disse sene, vienniske kanonene fortsatt dukker opp i moderne korantologier og utgaver: de er miniature sosiale ritualer, fortsatt i stand til å sette liv i et rom.

[1] Internationale Stiftung Mozarteum, Köchel-Verzeichnis entry for KV 556 (dating, authenticity, scoring, text author).

[2] IMSLP work page for K. 556 (basic work identification and scoring; access to editions).