Kanon i a-moll for 4 stemmer i 1, «Lacrimoso son’io» (K. 555)

Bakgrunn og kontekst

Mozart skrev en jevn strøm av vokalstykker i liten skala for privat musisering i Wien, og hans sene kanoner utgjør en særlig avslørende undergruppe: musikk laget mindre for konsertsalen enn for en vennekrets som kunne lese, synge og glede seg over kontrapunktisk vidd. Lacrimoso son’io (italiensk: «Jeg er tårevåt / gråter») hører hjemme i dette selskapelige miljøet, men uttrykket er påfallende alvorlig sammenlignet med Mozarts mer åpenlyst komiske kanoner fra omtrent samme periode.

I Mozarts egen tematiske katalog er K. 555 datert 2. september 1788—en av flere kanoner han førte inn rundt denne tiden.[3] Omstendighetene rundt første fremføring er ikke sikkert dokumentert, noe som er typisk for slike leilighetsstykker; likevel passer verkets profil godt inn i wienersk Hausmusik fra slutten av 1780-årene (privat musisering) og smaken for konsis, lærd sats presentert som sosial underholdning.

Tekst og komposisjon

Sjangerbetegnelsen «4 stemmer i 1» betyr at alle fire sangerne fremfører samme melodi, men kommer inn etter tur slik at det oppstår firestemmig polyfoni. Med andre ord ligger kanonens «komposisjon» i hvor strengt imitasjonen gjennomføres: melodien må kunne synges som en enkelt linje og likevel harmonere overbevisende mot seg selv når den legges i lag.

Teksten er kort—i praksis den gjentatte frasen «Lacrimoso son’io»—og enkelheten er en styrke, ikke en begrensning. I en kanon kan for mye verbal variasjon tilsløre innsatspunktene; her gjør de repetitive ordene at lytteren kan konsentrere seg om hvordan stemmene griper i hverandre. Kilder beskriver stykket som italienskspråklig og skrevet for uakkompagnerte stemmer.[2]

Musikalsk karakter

Selv om det bare er en miniatyr, skiller K. 555 seg ut blant Mozarts kanoner ved alvoret i overflaten: a-moll, Adagio, og en klagende melodisk kontur som synes å «sukke» i bevegelsen. (IMSLP oppgir kanonen med tempoangivelsen Adagio og beskriver verket som en firestemmig a cappella-kanon i a-moll.[2]) Det uttrykksmessige resultatet kan kjennes nesten operatisk—komprimert til omfanget av én enkelt fugert idé.

Det som gjør Lacrimoso son’io verdt å vende tilbake til, er nettopp denne konsentrasjonen. Mozart forvandler en sosial sjanger—ofte behandlet som en musikalsk lek—til en liten studie i affekt. Innsatsene bygger opp spenning uten instrumentalfarger som hjelp; i stedet skapes dramaet av timing, dissonans og oppløsning, og av lytterens bevissthet om at den samme linjen blir «hørt på nytt» fra ulike ståsteder. I den bredere sammenhengen av 1788, da Mozart også komponerte i langt større format, viser denne kanonen den samme sene stilen i mikrokosmos: økonomi i virkemidlene, klarhet i utformingen og en evne til å gi sterk emosjonell identitet til de minste formene.[1]

[1] Mozarteum (Köchel Verzeichnis) work entry for KV 555, including title, scoring, and catalogue context.

[2] IMSLP work page for K. 555 with basic work metadata (key, scoring, language) and score access.

[3] Wikipedia overview page for the Köchel catalogue, including the K. 555 entry with the date 2 September 1788 and place (Vienna).