Kanon i F for 4 stemmer i 1, «O du eselhafter Martin» (K. 560)
볼프강 아마데우스 모차르트 작
Mozarts Kanon i F-dur, «O du eselhafter Martin» (K. 560), er en kort firestemmig canon (Kanon) skrevet i Wien i 1788 – et av komponistens sene, private «sosiale» stykker der viddet er uløselig knyttet til håndverket.[1] Satt for fire stemmer i unison (4 in 1) kondenserer den en spiss karakteristikk og en bevisst grovkornet spøk inn i den strammeste kontrapunktiske ramme, og viser hvordan Mozart kunne få lærd teknikk til å klinge som spontant muntert ordskifte.[2]
Bakgrunn og kontekst
Mozart komponerte «O du eselhafter Martin» i Wien 2. september 1788, da han var 32 år.[3] Dateringen plasserer den i samme sene periode som frembrakte den store symfonitrilogien (K. 543, K. 550, K. 551) og andre betydelige verk – men kanonen hører hjemme i en annen sfære: den intime, ofte lystige verdenen av musisering blant venner.
Disse verdslige kanonene var ikke skrevet for offentlig konsertliv, men for hyggelige sammenkomster der både skolerte musikere og amatører kunne delta. I en slik ramme er en kanon ideell: den er kompakt, lett å huske etter én eller to gjennomsynginger, og morsom nettopp fordi streng imitasjon kan forsterke virkningen av en tilsynelatende tilfeldig replikk. «O du eselhafter Martin» fortjener oppmerksomhet fordi den ikke er «liten» i teknikk – bare i omfang. Spøken treffer raskt, men det kompositoriske premisset er den gamle, alvorlige disiplinen kontrapunkt.
Tekst og komposisjon
Tittelen («Å, du eselaktige Martin») varsler en komisk fornærmelse rettet mot en bestemt «Martin», med tillegget i parentes «(Jakob)» i Köchels nettoppføring som antyder at navnet kunne variere i overlevering og bruk.[1] Slik navnebytting er typisk for leilighetsstykker: Den musikalske kjernen forblir den samme, mens teksten tilpasses selskapet som er til stede.
Mozarts kanon er bevart i kilder knyttet til Neue Mozart-Ausgabe (New Mozart Edition), som plasserer den blant komponistens kanoner (Serie III/10).[1] Moderne lesere møter den ofte gjennom trykte eller nettbaserte noter, der den jordnære humoren er åpenbar, og der den musikalske økonomien er like slående: Én eneste melodisk tråd skaper hele satsen.[2]
Musikalsk karakter
«O du eselhafter Martin» er en canon a 4 i unison (4 in 1): Fire sangere fremfører samme melodi, og kommer inn én etter én med faste tidsintervaller, slik at overlappet skaper harmonikk uten separate, nedskrevne stemmer.[2] Tonearten F-dur – tradisjonelt forbundet med varme og en rett fram, tydelig karakter – underbygger stykkets direkte uttrykk, mens kanonteknikken leverer den egentlige poenglinjen: Hver nye innsats legger på den samme verbale steken, og gjør en privat erting til en slags musikalsk «haug-på»-effekt.
Det som gjør denne kanonen særpreget i Mozarts produksjon, er friksjonen mellom «høy» metode og «lav» tekst. Kanonskriving hører til de mest regelbundne kunstartene innen komposisjon; her bruker Mozart denne disiplinen til å skjerpe timing, gjentakelse og vektlegging, omtrent slik en komiker bruker rytme og tilbakevendende poenger. Hørt sammen med hans andre sene kanoner viser K. 560 Mozart som behandler kontrapunkt ikke som akademisk demonstrasjon, men som sosialt teater – musikk som er laget for å synges, le av og umiddelbart deles, selv i et år som ellers huskes for verk med stor offentlig ambisjon.[3]
[1] Mozarteum Köchel-Verzeichnis entry for “O du eselhafter Martin (Jakob)” (K. 560), including NMA series reference.
[2] IMSLP score page: “Canon for 4 Voices in F major, K.560 (O du eselhafter Martin)” (public-domain materials and basic work data).
[3] Wikipedia overview of Köchel catalogue entries (useful for the dated entry for K. 560: 2 September 1788; Vienna; age 32).