Kanon i A-dur for 4 stemmer, «Bona nox! bist a rechta Ox» (K. 561)

Bakgrunn og kontekst

Mozarts sene Wien-år ga ikke bare symfonier, konserter og operaprosjekter, men også en rekke små vokalstykker skrevet for hyggelig, privat musisering. Kanonene hører tydelig hjemme i denne hjemlige sfæren: musikk som skulle leses, synges, le av og gjentas blant venner, snarere enn å presenteres som «konsertrepertoar». International Mozarteum Foundation sin Köchel-katalogoppføring for K. 561 plasserer uttrykkelig Mozarts kanoner i wienske private kretser, der de spilte en «viktig rolle», og bemerker at Mozart trolig skrev noen av tekstene selv.[1]

Bona nox! er «moderat dokumentert» i beste forstand: autentisiteten er ikke omstridt (verifisert og bevart), og autografkildene finnes.[1] Likevel står verket utenfor den vanlige offentlige fortellingen om Mozarts 1788—et annus mirabilis som også omfatter de tre siste symfoniene. Nettopp fordi det er uformelt, gir K. 561 et verdifullt korrektiv: det viser Mozart, 32 år gammel, fortsatt tenkende som kontrapunktiker og dramatiker selv når «scenen» er et selskap rundt et bord.

Tekst og komposisjon

Mozart daterte K. 561 i Wien til 2. september 1788.[1] Besetningen er for fire like stemmer (V1–V4), uten akkompagnement.[1] Som en kanon «i 1» deler alle sangerne i hovedsak den samme melodien, og kommer inn etter tur med faste tidsintervaller—en gammel lærd teknikk som her tas i bruk for rask sosial effekt.

Teksten er verkets fremste kjennetegn: et parodisk «god natt» som spretter gjennom flere språk—latin (bona nox), italiensk (bona notte), fransk (bonne nuit), engelsk («good night») og tysk/østerriksk dialekt—før den ender i bevisst grove poenger.[2] Selv om det ikke med full sikkerhet kan bevises hvem som har skrevet ordene, er den rådende oppfatningen at teksten «sannsynligvis var av Mozart selv», og blandingen av flerspråklig ordlek og skatologisk humor har nære paralleller i komponistens private korrespondanse og familiespråk.[2]

Musikalsk karakter

Musikalsk er K. 561 et skoleeksempel på hvordan kanonformen kan tjene vidd. Formens strenghet—at hver stemme er bundet til å imitere den samme linjen—skaper en hørbar «opphopningseffekt»: når innsatser lag på lag kommer til, tetner satsen til og vitsen skjerpes, fordi de samme tekstbitene kolliderer i rask rekkefølge. Resultatet er ikke bare komisk, men også i seg selv teatralsk: en mini-ensemblescene, oppnådd uten roller, scene eller akkompagnement.

Det som gjør Bona nox! særpreget i Mozarts kanonproduksjon, er den smidige balansen mellom lærde skrivemåter og folkelig levering. Den kanoniske prosedyren er konservativ av opphav, men Mozart bruker den som en sosial motor: en melodi som nærmest inviterer til å bli med, mens den stadig frekkere teksten belønner lytteren som får med seg hver språklige vending. Boston Baroque beskriver treffende stykket som en «blanding av ulike språk», og bemerker at den jordnære sansen vil kjennes igjen for dem som har lest Mozarts brev.[3]

Alt i alt fortjener K. 561 oppmerksomhet ikke til tross for sin litenhet, men på grunn av den. I en kort kanonrunde kondenserer verket et talende portrett av Mozarts wienerliv: en komponist som kunne skrive monumentale symfoniske avsnitt—og så, samme år, slenge fra seg en perfekt konstruert kanon der håndverket er like virkelig som latteren er uhemmet.

[1] International Mozarteum Foundation (Köchel Verzeichnis): work entry for KV 561 with dating (Vienna, 02.09.1788), key, scoring, authenticity status, and source/transmission notes.

[2] Wikipedia: overview of K. 561 including multilingual text content and common view that lyrics were probably by Mozart; contextual notes and text excerpts.

[3] Boston Baroque program note “Mozart’s Canons”: brief contextual discussion of the canons, including remarks on K. 561’s multilingual jumble and earthy humor.