Hornkonsert nr. 1 i D-dur, K. 412 (med Rondo K. 514)
von Wolfgang Amadeus Mozart
Mozarts Hornkonsert nr. 1 i D-dur (K. 412) hører til hans siste år i Wien (1791) og skiller seg litt ut fra komponistens øvrige konserter: verket er bevart som et tostemmig (to-satset) arbeid, mens den tiltenkte finalen sirkulerer separat som en Rondo (K. 514). Skrevet for vennen og den tålmodig prøvede hornvirtuosen Joseph Leutgeb, er det et sent og intimt bidrag til konsertformen—mindre opptatt av bravur enn av samtalende vidd og en strålende D-dur-klang.
Bakgrunn og kontekst
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) skrev sine fire kanoniske hornkonserter for den Salzburg-fødte hornisten Joseph Leutgeb (1732/33–1811), en nær familiev venn som hadde slått seg ned i Wien og forble en del av Mozarts profesjonelle krets. I 1791—mens Mozart frembrakte en forbløffende mangfoldig rekke senverk (Die Zauberflöte, La clemenza di Tito, Requiem)—vendte han igjen tilbake til hornet, et instrument hvis naturlige «frilufts»-assosiasjoner og harmoniske begrensninger han forstod med særlig sympati.[1]
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
K. 412 blir iblant behandlet som en slags puslebrikke i denne hornkonsertrekken: tradisjonelt nummerert som «nr. 1», regnes den i stor grad som den sist skrevne av de fire (og den passer ikke inn i den vanlige tre-satsige konsertplanen Mozart normalt foretrakk for modne wienerkonserter).[2] Nettopp denne egenarten er en del av fascinasjonen. Snarere enn et offentlig, teatralsk bravurnummer er dette et verk som ligger nærmere et raffinert wienersk Hausmusik-ideal—men likevel umiskjennelig «konsert» i vekslingen mellom solo og tutti.
Komposisjon og urfremføring
Konsertens kompliserte teksthistorie er uløselig knyttet til dens mottakelse. Mozart fullførte åpningssatsen (Allegro) i 1791 og begynte på en rondo-aktig finale, men etterlot materiale i ulike grader av ferdigstillelse; etter Mozarts død 5. desember 1791 leverte hans elev Franz Xaver Süßmayr en spillbar versjon av finalen, som i moderne katalogisering knyttes til det separate Köchel-nummeret K. 514.[2]
Et særlig konkret holdepunk finnes i Salzburg Mozarteums Köchel-Verzeichnis-innførsel for rondoen: manuskripttradisjonen omfatter en datering til fredag 6. april 1791, og angir til og med de tiltenkte akkompagnerende instrumentene i overskriften (2 fioliner, 2 oboer, bratsj og bass).[3] Med andre ord er «sen Mozart»-konteksten ikke bare en stilistisk slutning—den støttes av dokumentariske spor.
Spørsmålet om hvor mye av den vanligvis fremførte finalen som faktisk er Mozart (i motsetning til Süßmayr, eller andre ledd i overleveringen), har vært gjenstand for vedvarende gransking. En omfattende moderne forskningshistorie er oppsummert i et kritisk forord hos Breitkopf & Härtel, som følger hvordan 1800-tallets katalogisering og senere forskning forsøkte å forene avvikende manuskripter, dateringer og detaljer i besetningen.[4] For lyttere er imidlertid hovedpoenget enkelt: konserten slik vi møter den i dag, er en sen Mozart-konserttorso som likevel kommuniserer med bemerkelsesverdig klarhet og sjarm.
Besetning
Verket er skrevet for solo horn og orkester. Kilder og utgaver varierer noe i hvordan de presenterer besetningen på tvers av de bevarte satsene, men standard fremføringsmateriale samsvarer med et nøkternt senklassisistisk orkester.
- Solo: naturhorn (corno)
- Treblås: 2 oboer, 2 fagotter (ofte oppgitt for konsertens orkesterbesetning)[5]
- Strykere: fiolin I & II, bratsj, cello, kontrabass
Det særegne her er ikke en overflod av orkesterfarge, men proporsjonssansen: hornet får synge i sitt mest takknemlige register, og akkompagnementet opptrer ofte som et årvåkent kammerensemble—støttende, lett artikulert og raskt til å svare på solistens fraser.
Form og musikalsk karakter
Fordi K. 412 er bevart i en uvanlig utforming, lønner det seg å lytte til den som en studie i mozartsk økonomi: hvordan antyde et fullt konsertdrama med reduserte midler.
I. Allegro (D-dur)
Førstesatsen utstråler en trygg D-dur-lyshet som passer naturhornets harmoniske «hjemmeterreng». I stedet for nådeløs virtuos utstilling foretrekker Mozart en klar tematisk profil og sikker timing: solisten trer inn i teksturen som en overbevisende taler, ikke som en erobrer. Orkesterets rolle er ikke bare å presentere og deretter vike; tuttiene setter inn med skarpe bekreftelser, og dialogen dreier seg ofte om små motiviske utvekslinger snarere enn lange orkesteravsnitt.
Teknisk ligger satsen relativt behagelig sammenlignet med de mer flamboyante øyeblikkene i den senere Ess-dur-konserten, K. 495—men denne tilbakeholdenheten får musikalske konsekvenser. Hornets naturlige evne til å farge gjentatte toner og å «lene seg» uttrykksfullt på enkelte overtoner blir et retorisk virkemiddel i seg selv; instrumentets egne begrensninger bidrar til å skape karakter.
As an Amazon Associate we earn from qualifying purchases.
II. Rondo (vanligvis fremført som K. 514)
Finaletradisjonen er der konserten blir mest uvanlig. Mozart ser ut til å ha etterlatt en rondo under arbeid, og Süßmayrs fullføring—lenge godtatt i konsertpraksis—bygger bare delvis på Mozarts bevarte skissemateriale og avviker etter et innledende spenn med nær overensstemmelse.[6]
I praksis fungerer satsen som en vennlig, fremadskridende Allegro-rondo (tilbakevendende refreng med kontrasterende episoder), som sikter mindre mot overraskelse enn mot spenst og godt humør. Selv når man hører den med et redaktør-øre—bevisst på at den kanskje ikke bevarer Mozarts endelige intensjoner i hver takt—er stykket fortsatt givende for det det er: en senklassisistisk hornfinale som holder solisten i kontinuerlig samtale med orkesteret, og som foretrekker eleganse og timing fremfor ren akrobatikk.[2]
Mottakelse og ettermæle
K. 412s omdømme har alltid levd i skyggen av to omstendigheter: den tradisjonelle nummereringen som «nr. 1» (som innbyr til sammenligning med de mer rettlinjede tre-satsige konsertene) og den kompliserte overleveringen av finalen. Samtidig er dette også grunnene til at den fortjener fornyet oppmerksomhet.
For det første bevarer den et sent Mozart-klangunivers i miniatyr: lys D-dur, klare orkesterteksturer og en uvanlig intim soloprofil. For det andre gir den et innblikk i hvordan Mozart komponerte for bestemte venner og konkrete fremføringsrealiteter—Leutgeb var ingen anonym virtuos, men en samarbeidspartner hvis personlighet (og hvis toleranse for Mozarts ertende marginalia) utgjorde en del av verkets sosiale vev, slik kildematerialets historie dokumenterer.[4]
Til slutt minner konserten moderne publikum om at «mesterverk» ikke behøver å bety monumentalt. K. 412 er et verk i sen stil som taler med en lettere stemme—grasiøst, sikkert avveid og dypt idiomatisk for naturhornet. Særlig på tidsriktige instrumenter kan blandingen av seremoniell D-dur-glans og samtalende varme fremstå ikke som en ufullstendig kuriositet, men som et konsentrert portrett av Mozarts wienerklassisisme helt mot slutten av hans liv.
Noten
Noten für Hornkonsert nr. 1 i D-dur, K. 412 (med Rondo K. 514) herunterladen und ausdrucken von Virtual Sheet Music®.
[1] Overview of Mozart’s four horn concertos and their association with Joseph Leutgeb (reference context).
[2] Boston Baroque program note on K. 412 + K. 514: late dating, Süßmayr completion, and the work’s two-movement form.
[3] Mozarteum Köchel-Verzeichnis entry for the Rondo in D (associated with K. 514): manuscript heading with accompaniment and date (6 April 1791).
[4] Breitkopf & Härtel critical preface (PDF) discussing dating, sources, catalog history, and authenticity issues surrounding K. 412/K. 514.
[5] IMSLP work page for the Horn Concerto in D major (K. 412/386b) / Rondo K. 514, including commonly cited orchestral scoring details.
[6] Wikipedia article summarizing the relationship between Mozart’s draft and Süßmayr’s finale and outlining major scholarly hypotheses.