Contredanse i G-dur, «Les filles malicieuses» (K. 610)

Bakgrunn og kontekst

Mozarts Wien var ikke bare byen for abonnementskonserter og nye operaer, men også en danseby – med jevnlige ball og Redouten der moteriktige trinn krevde stadig ny musikk. Etter at Mozart ble utnevnt til kongelig og keiserlig kammerkomponist (Kammermusicus) i desember 1787, var en praktisk forpliktelse å levere dansemusikk til sesongens festligheter (særlig i karnevalstiden), musikk som skulle være umiddelbart begripelig og fysisk drivende snarere enn «utarbeidet» som et symfonisk resonnement [3].

I denne sammenhengen kunne en contredanse være både funksjonell og kunstferdig. Sjangeren – opprinnelig knyttet til engelsk country dance og siden bredt tatt opp over hele det kontinentale Europa – foretrakk tydelig frasestruktur, markant rytmisk profil og periodiske repetisjoner som passet dansernes mønstre. Mozart skrev mange slike stykker i Wien; de danner et parallelt repertoar til de berømte konsertene og operaene og viser hans evne til å krystallisere karakter på aller korteste tid [3].

«Les filles malicieuses» («De rampete jentene») fortjener oppmerksomhet nettopp fordi den gjør mer enn å holde takten: den projiserer en liten dramatisk scene. Titler på slike danser fungerer ofte som en slags scenebemerkninger – de antyder holdning, gest og sosialt spill – slik at musikken, selv uten ord, kan oppleves teatralsk.

Tilblivelse og uroppføring

K. 610 er tydelig knyttet til Wien og er bevart med sikker attribusjon. Et sentralt dokumentpunkt er Mozarts tematiske katalog (Verzeichnüß aller meiner Werke), der han førte inn contredansen sammen med en tysk dans i samme toneart (K. 611) den 6. mars 1791 [1]. Denne kataloginnførselen forankrer verket i Mozarts siste leveår.

Samtidig tyder kilde- og stilevidens på at musikken kan ha hatt et mer sammensatt liv enn én enkelt «komposisjonsdag». En dokumentert oppfatning er at stykket opptrer (uten tittel) i en annen skikkelse: det ble reorkestrert som den siste av de fem contredansene i K. 609, et sett som vanligvis knyttes til Mozarts danseforpliktelser mot slutten av 1780-årene [1]. IMSLP, som oppsummerer katalogiseringsusikkerhet i eldre referansetradisjoner, nevner også konkurrerende dateringer («1783, revidert 1787, 1791?») [4]. For lyttere er den praktiske konklusjonen at dette er dansemusikk med en arbeidshistorie – tilpasset og gjenbrukt i en levende framføringskultur.

Ingen bestemt uroppføring er dokumentert på samme måte som man kan spore en operas første kveld. Disse contredansene ble skrevet for å spilles på ball og offentlige arrangementer, ofte av hoff- eller teaterorkestre, og de kom trolig raskt i omløp gjennom avskrifter.

Besetning

Besetningen er lett og lys, tilpasset klangen til et danseorkester snarere enn symfonisk tyngde. Det trykte partituret (i den gamle samleutgaven hos Breitkopf & Härtel) angir stemmer for fløyter, horn i G og strykere [5].

• Treblås: 2 fløyter
• Messing: 2 naturhorn (i G)
• Strykere: fioliner I og II; celloer og kontrabasser (ofte uten selvstendig bratsjstemme)

Denne «uten-bratsjer»-teksturen – vanlig i noe av Mozarts dansemusikk – skjerper overflaten: overstemmer glitrer, bassen driver, og hornene gir festlig punktuering uten å tette igjen de indre harmoniene.

Form og musikalsk karakter

«Les filles malicieuses» er en enkelt contredanse: konsis, bygget av balanserte fraser og laget for repetisjon. Det mest slående er hvor raskt den etablerer en personlighet. I G-dur heller musikken mot en spenstig, nesten utendørs lyshet, men tittelen inviterer oss til å høre noe litt slu i de melodiske vendingene – små finter og raske svar som kan kjennes som musikalsk flørt.

Flere trekk gjør at den skiller seg ut innenfor Mozarts store danseproduksjon:

• Økonomi med karakter. Mozart kan skissere en «scene» på noen få takter: et fengende tema, en ryddig kadens, og øret er straks orientert.
• Orkesterfarge i miniatyr. Kombinasjonen av fløyter og horn gir en behagelig, blandet briljans – fløytene tegner konturen, hornene forsterker harmoniske bæresøyler og signaliserer dansens offentlige, seremonielle ramme.
• Rytmisk tydelighet. Melodien hviler på en fast, regelmessig puls – avgjørende for danserne – men Mozart unngår monotonien med raske harmoniske vendinger og klar fraseartikulasjon.

Hvis man lytter med «operatiske ører», er det fristende å oppfatte contredansen som et lite stykke karaktermusikk: ikke fortellende, men tydelig sosial. Det er én grunn til at slike leilighetsverk fortsatt er givende i dag – de komprimerer Mozarts teatrale instinkter inn i funksjonelle former.

Mottakelse og ettermæle

K. 610 har aldri hatt samme offentlige profil som Mozarts konsertverker, men den lever videre i kataloger, utgaver og innspillinger fordi den både er typisk (en wienerdans for offentlig underholdning) og særpreget (en skarpt profilert miniatyr med en talende tittel). Verkets plass i Köchel-katalogsidene hos Internationale Stiftung Mozarteum – og dets fortsatte sirkulasjon i moderne noteressurser – viser en stabil posisjon i det dokumenterte Mozart-repertoaret [2] [4].

Mer generelt bidrar «Les filles malicieuses» til å korrigere en vanlig skjevhet i hvordan vi hører Mozart: som om geniet hans bare taler i de «store» sjangrene. Dansene minner oss om at musikklivet på slutten av 1700-tallet var mettet av sosial musikk – og at Mozart, selv når han arbeidet mest praktisk, skrev med presisjon, sjarm og en evne til rask karaktertegning.

[1] Christer Malmberg (after Neal Zaslaw, The Compleat Mozart): contextual note on K. 610’s catalogue entry (6 March 1791) and its relationship to K. 609 and K. 611.

[2] Internationale Stiftung Mozarteum, Köchel-Verzeichnis: work entry for K. 610 “Les filles malicieuses.”

[3] Wikipedia: overview article on Mozart’s dance music and his 1787 court appointment as chamber composer for dance obligations.

[4] IMSLP work page for Contredanse, K. 610: general information, alternative dating notes, and instrumentation summary.

[5] IMSLP PDF full score (Breitkopf & Härtel, 1882, Mozarts Werke): instrumentation labels for K. 610.