5 Contradanser (K. 609)

Bakgrunn og kontekst

I Wiens sene 1700-tall var orkestral dansemusikk ikke en perifer sjanger, men et fast innslag i det offentlige underholdningslivet. Byens Redoutensäle (de keiserlige ballsalene) var vertskap for storslåtte sesongfestligheter, og komponister ble forventet å levere en jevn strøm av korte danser som kunne tas i bruk umiddelbart: menuetter, tyske danser og contredanses (kontradansar) blant dem. Mozart, som skrev dusinvis av slike stykker i sine Wien-år, behandlet sjangeren som et rom for håndverk, økonomi og – når det passet ham – raske glimt av teatralske referanser.

5 Contradanser (K. 609) stammer fra Mozarts siste leveår, 1791, da kreativiteten hans var fordelt mellom store og tidssensitive prosjekter (Die Zauberflöte, La clemenza di Tito, det ufullendte Requiem) og mindre, funksjonelle bestillingsverk. Nettopp denne kontrasten er grunnen til at K. 609 fortjener oppmerksomhet: her ser vi den sene Mozart komprimere sine melodiske og formale instinkter til miniaturer – ikke ment for konsertsalen, men for kropper i bevegelse.

Tilblivelse og urfremføring

Standardkataloger plasserer settet i Wien i 1791, da Mozart var 35 år gammel [2]. Den første contradansen er særlig bemerkelsesverdig fordi den siterer (og omformer) Figaros velkjente arie «Non più andrai» fra Le nozze di Figaro (1786), en melodi som hadde beholdt sin populære slagkraft i Wien og var moden for gjenbruk i en sosial sammenheng [3].

Presise opplysninger om den aller første fremføringen av K. 609 er ikke sikkert dokumentert slik de er for Mozarts symfonier eller konserter, og slike danser kom ofte i omløp via hoffets eller offentlige balls program uten større markering. Det man med sikkerhet kan si, er at stykkene har overlevd som en samlet gruppe på fem korte danser, og at de er overlevert i kilder som bevarer deres tilsiktede, bruksorienterte identitet som Contredanses [1].

Besetning

K. 609 er instrumentert med slående tilbakeholdenhet – mer «ballsalsensemble» enn «symfoniorkester». Settets besetning beskrives ofte som én fløyte og strykere, med en trommestemme i noen av dansene [4]. Fraværet av den vanlige indre strykerklangen (særlig: ingen bratsjer i grunnoppsettet) gir musikken en lys, slank profil som kaster godt i en livlig akustikk og holder den rytmiske artikulasjonen skarp.

En praktisk oppsummering av kjernebesetningen er:

• Treblås: 1 fløyte
• Slagverk: tromme (brukt selektivt i settet)
• Strykere: 2 fioliner, cello, kontrabass (ofte uten selvstendig bratsjføring) [4]

Denne økonomien er en del av sjarmen. Med færre klangfarger tilgjengelig må Mozart støtte seg på klar frasebygning, spenstige rytmiske signaler og skarpt tegnede melodier – nettopp de parameterne en contradans trenger.

Form og musikalsk karakter

Som et sett contradanses består K. 609 av fem kompakte dansesatser, typisk bygget i balanserte avsnitt med repetisjoner (den typen «firkantet» frasering som støtter trinn, figurer og gruppeformasjoner). Selv når det tematiske materialet er minneverdig, er musikkens første forpliktelse å være brukbar: jevne tyngdepunkter, forutsigbare kadenspunkter og et tempopreg som innbyr til kollektiv bevegelse.

• Nr. 1 (C-dur) er hovednummeret: Mozart omstøper «Non più andrai» til en contradans-idiom – en forvandling som både er praktisk og finurlig. I operaen fungerer melodien som en spottende, militær avskjed; i ballsalen blir den i praksis en felles intern spøk – operamelodi gjenbrukt som sosialt lydspor [3]. Det særegne er ikke bare sitatet, men hvor lett melodien tåler skiftet: marsjens klarhet og periodiske oppbygning gjør den uvanlig dansbar.
• Nr. 2–5 fortsetter i samme ånd av konsist, kontrastfylt underholdning. Tonartene kan variere gjennom settet (slik det er typisk for dansegrupper), og den raske vekslingen av ideer er en del av sjangerens appell: hver dans etablerer et stemningsrom, gjør jobben sin og overlater gulvet til den neste.

Dagens lyttere som møter K. 609 i fremføring, kan bli slått av hvor «mozartsk» disse miniaturene forblir, til tross for deres korthet. Kadensene er rene, men aldri bare generiske; melodiske vendinger føles vokalt tenkt; og teksturene – tynne med hensikt – håndteres med samme balansefølelse som i de sene serenadene og divertimentoene, bare nedskalert til behovene i én kvelds festligheter.

Mottakelse og etterliv

K. 609 er ikke et repertoarstykke på linje med de sene symfoniene eller klaverkonsertene, men det har likevel forblitt tydelig til stede i kataloger og utgaver som del av Mozarts omfattende danseproduksjon [2]. Den vedvarende tiltrekningskraften ligger i hva det avslører om Wiens musikkliv: opera, offentlig underholdning og funksjonell dansemusikk var ikke adskilte rom, og Mozart beveget seg mellom dem med letthet.

I den større linjen i Mozarts produksjon understreker settet også et viktig poeng om 1791. Selv i sitt siste år – ofte fortalt først og fremst gjennom mesterverkene – skrev Mozart fortsatt for umiddelbar sosial bruk, var fortsatt oppmerksom på hva publikum kjente igjen, og var fortsatt i stand til å gjøre en velkjent teatralsk melodi om til noe som på nytt var skreddersydd for ballsalen. K. 609 er i så måte sen Mozart i miniatyr: sosialt forankret, melodisk levende og utformet med tilsynelatende uanstrengt presisjon.

[1] IMSLP work page for *5 Contredanses / 5 Contretänze*, K. 609 (score scans, basic work metadata, and notes on autograph/parts).

[2] Wikipedia: Köchel catalogue entry list (includes K. 609 as “5 Contredanses,” dated 1791, Vienna).

[3] Wikipedia: “Mozart and dance” (notes that K. 609 quotes Figaro’s aria “Non più andrai”).

[4] British Library Archives & Manuscripts Catalogue: Zweig MS 59 description for Mozart’s *Five contredanses* (K. 609), giving scoring details (flute, strings, drum).